Britt-Mari Näsström skriver i Blot (Pax, 2001):
“Offerstedet var fredlyst. Den som forbrøt seg mot dette og drepte noen på offerstedet, ble erklært for varg i veum, “ulv i helligdommen”, som var det samme som å bli lyst fredløs. I Egil Skallagrimssons saga fortelles det om hvordan en viss Øyvind dreper en av Torolvs menn da han ikke får tak i Torolv selv, ved det store blotet på Gaular. “Øyvind hadde begått drap i helligdommen og var blitt erklært fredløs”.
Uttrykket varg i veum er også nevnt i Grágás som betegnelse for den som var dømt fredløs og som sto utenfor samfunnet.
Varg hadde nemlig dobbeltbetydningen tyv, røver, men også fredløs. Forestillingen fantes også i middelalderens rettsvesen, der man hengte en ulv sammen med en ugjerningsmann i en galge ved siden av. Ulvens rolle som den fredløse og straffede viser seg også i et synonym til galge, nemlig “vargtre”. Uttrykket henspiller egentlig på forestillingen om at en forbrytelse var et brudd på gudenes orden. Verken helligdommen eller tingplassen måtte krenkes, og hvis det skjedde, ble gjerningsmannen dømt til fredløshet”.
Eg er i grunnen litt sur på all fantasylitteraturen som vil ha det til at ulvar er så fæle. Det er jo eit strev, dette. Ulvar som fredlause tjuvar. Det er rett og slett ikkje noko kjekt. *sur*
Jeg har også lyst til å skrive bok. Lurer på når jeg skal få tålmodighet/utholdenhet til det?
Kvifor vil du skrive bok? Det tek frykteleg mykje tid, du må kjempe for å få den utgjeve, og sjølv om du er flink og skriv bra vil du mest sannsynleg ikkje selje noko særleg og du vil neppe bli omtala i media (slik er røynda for brorparten av Noregs forfattarar). Du vil kjenne deg hudlaus og ønske at alle skal like det du har gjort, og når folk du kjenner ikkje seier noko om kva dei syns vil du vite at dei anten ikkje gadd lese eller ikkje syns det var noko bra. Eg syns heile greia høyrest heilt jævlig ut.
Det er det samme med teller på bloggen. “Oppdater” - nei, ikke flere treff nå heller. Sukk.
Fnis.
Jeg er sikker på at det er akkurat sånn det er, Avil. Og turkis:
Jeg går litt for sjelden gjennom kommentarene på poster jeg har kommentert. Hvordan greier man å følge med på alt?
Eg trur ein kan gøyme postar i favorittar og slikt, men på mitt wordpress-dashboard ligg det i alle tilfelle ein oversikt over kvar eg har delteke rundt i verda, og då hender det jo at eg klikkar på dei postane for å sjå korleis kommentarane har utvikla seg. Eg ser jo at eg brukar blåggkommentarfeltet som ein forumtråd, då. *urøynd*
Jeg skal skrive bok når jeg blir stor. Noe annet skulle ha tatt seg ut.
Du kan like godt gå i gang no.
Jeg begynner når den gode ideen kommer til meg.
Då kan du berre gje opp. Hahaha.
Fnys.
“Kreativitet” er jo å gjennomføre noko, ikkje berre å få idear. Alle får jo idear heile tida, gjer dei ikkje? Eg meiner, tankane spinn jo heile tida. Eg går heim frå jobb og passerer han med det raude fjeset som alltid går motsatt veg og aldri helsar og får idear om kven han er og kva han skal heim til. Og går vidare og ein bil køyrer svært langsamt forbi. Eg får idear. Eg går over vegen ein stad det ikkje er kvite striper og kjenner eit lite stikk av redsle, og får idear. Osb. Tankar og idear strøymer jo forbi heile tida. Kreativitet er jo å setje seg ned og gjere det faktiske arbeidet med å få alle ideane til å bli noko.
Den ideen om den store ideen er nok bare en forsvarsmekanisme fordi jeg er lat. Gjennomgående lat. Dessuten tror jeg at suksess ramler ned i hodet på meg.
Du arbeider jo faktisk ganske hardt for å få eit godt liv, så det trur eg ikkje på.
Okei. *skriver bok*
Hurra!
Jeg skal nevne deg i forordet.
Takke, mener jeg.
Nevne er greit.