Oddgeir Hoftun skriver i Menneskers og makters egenart og samspill i norrøn mytologi (Solum forlag, 2004):
”Det må ha vært Hønes forvaltning av tenkeevnen som førte til at hun, i motsetning til Odin og andre guddommer og makter av hans generasjon, overlevde Ragnarok.
Hun har fortsatt funksjon som gudinnen på den nye jorda som i tidens fylde løftes opp av havet igjen etter Ragnarok, slik det framgår av strofe 63 i Voluspå, mens det for Odin, som hans sønn Tor, ifølge strofe 62 i Voluspå og strofe 51 i Vavtrudnesmål, er sønnene som overtar når dette leddet av verdens slekt er etablert etter det generasjonsskiftet Ragnarok innebar.
Tenkeevnen, eller måte å tenke på, gjennomgikk således intet generasjonsskifte, og følgelig ingen fornyelse under Ragnarok, som rimelig er. Både Høne og den måten å tenke på som hun hadde å tilby menneskene, var den samme gamle for slektsledd etter slektsledd, verdener etter verdener, enten verdenene eller menneskene var unge eller gamle, døde eller elvende. En slik stabil guddom trengtes selfølgelig i et samfunn som datidens, der argumentet om at noe har bestått siden tidenes morgen har vært avgjærende i så mange sammenhenger.
I våre dager blir Høne feilaktig betraktet som en av de uvesentlige hedenske guddommene fordi hun er så lite omtalt i den norrøne litteraturen, og når hun nevnes en gang i blant, er det utelukkende som en fullstendig passiv guddom. Årsaken til den sparsomme omtalen kan imidlertid både ha vært at Høne var den mest blasmefiske av de hedenske guddommene, sett med de kristne skribenters øyne, i og med at tanken og ordet står så sentralt i kristendommen, og dessuten at Høne ikke spilte noen nevneverdig rolle i det budskapet som skribentene tok sikte på å meddele.
Kanskje har det også spilt en rolle at den hedenske tankens guddom Høne manifesterte seg som en så hvit og stolt fugl som svanen, mens Den Hellige Ånd manifesterer seg i kristen litteratur og ikonografi som den langt mer beskjedne duen.
Hønes overlegenhet i skjønnhet og størrelse kunne i seg selv gi spesielt liten grunn til å omtale henne i andre sammenhenger enn de strengt nødvendige eller når det var til hennes skade”
I Hoftuns bok står det veldig mykje meir om Høne, men her var altså det som understøttar mine flåsete kommentarar i første Høne-tråden her.
