Eg brukar navn som betyr noko. Navn som er henta frå navnebøker, leksikon, latinske navn og navn som betyr noko på andre daude språk.
Men eg har også nokre navn eg berre har funne på. Og no har eg skrive dei så mange gonger at eg har vanskar med å bytte dei ut. Dei klinger rett. Dei ser rette ut.
Eg elskar dei heilt rette navna.
Som den raude, flygande og dødelege einhjørningen Imraith-Nimphais i The Fionavar Tapestry. Heksedronninga Serafina Pekkala, med nakne, kvite armar i månelyset i His Dark Materials.
Dei heilt rette navna.
Navn er vanskelig. Jeg sliter alltid med å finne de rette navnene til personene, og stort sett mislykkes jeg. Rett ut frustrerende.
Det er litt slik som Tolkien i sin tid gikk frem med å finne navn det. Og det er jo en ganske bra kar å ha samme tilnærmingsmåte som
Ja, skal ein først stele, så skal ein stele frå dei beste.