Born kan vere forstrekte. Vaksne oppdagar talent eller evner hos born, lovprisar dei og formidlar forventning. Born som snakkar tidleg, er flinke til å teikne, spele fotball eller spelar fint på fiolin mens dei jamnaldrande framleis spelar jækla stygt.
Det er ikkje ei forbanning å vere flink, men eg har snakka med mange som opplevde det slik.
Det er heller ikkje ei forbanning å ha søsken som er flinke, men det kan opplevast slik.
Dei vaksne formidlar til born kva som skal til for å vere bra nok. Born får skryt, milde blikk, varme smil, ein god klem. Alt fortel dei kva tid dei held mål. Dei vaksne set måla, og det hender dei vert sett rett utanfor rekkevidde. Eller akkurat på streken, der barnet må yte sitt beste for å klare det.
Det er deileg å yte sitt beste.
Men eins beste varierar. Det eg klarar i dag, klarte eg kanskje ikkje forrige veke, og neste veke klarar eg kanskje endå mindre.
Er det vanskeleg å lære born å vere nøgde med eigen innsats, å glede seg over at ein har ytt? Det kan sjå slik ut. Men samstundes ser born ut til å ha meistringsglede heilt av seg sjølve, om ein berre kan glede seg saman med dei over akkurat det dei får til.
Vaksne kan vere forstrekte. Tida strekk ikkje til, kreftene strekk ikkje til. Fordi ein berre er seg, og berre kan akkurat så masse, orkar akkurat det ein orkar og får til akkurat det ein får til. Sjølv om ein strekk seg.
Å kjenne sine eigne avgrensingar og sin eigen styrke, er noko av det vanskelegaste. For me vil så gjerne vere betre enn me er. Ein har kanskje lært som barn å sette måla sine akkurat på grensa av kva ein klarar på ein god dag. Eller ein har lært å sette måla sine etter kva sidemannen i klasserommet oppnådde, eller kva søsken fekk til.
Korleis kan ein vere open for kva ein sjølv får til? Korleis kan ein vere nøgd med si eiga yteevne?
Og korleis kan ein strekke seg utan å forstrekke seg?
Som foreldre skuldar me ungane våre å prøve. For om me skal lære born noko, må me kunne det sjølv først.
Ein foreldrer som slit seg ut på alle arenaer, og samstundes dyrkar sitt eige dårlege samvit over skitne krokar, manglande juletrelys på den forsømte hagen sin einebærbusk, får klump i magen over at ein ikkje drar til Hemsedal på skitur med ungane, og syns ein i det heile tatt er ein ganske dårleg mor eller far, kva får ein formidla til ungane sine?
Og kva er premien til slutt?
I vår kultur vert me tilbudt ein Gud som forventar anger frå syndarar. Dette ser ut til å verte omsett til moderne norsk til “dårleg samvit for å ikkje strekke til”. Dyrker me i dag ein ikkje-religiøs, indre guddom som let folk passere Perleporten om dei sørga for å aldri strekke til?
- Jasså, fru Marie Hansen? No er du dau.
- Ja, eg døydde før krumkakene var ferdige.
- Bra. Uferdige julekaker og dårleg samvit. *notere*
- Og som eg ser ut, her eg står.
- Er du ikkje nøgd med utsjånaden?
-Nei, eg klarte aldri å komme ned i størrelse 36 igjen før eg døydde.
- Fint. Kva med ungane?
- Åh, det er så fælt. Me skaffa oss aldri piano, og ikkje fekk dei gå på ballett. Eg skammar meg slik.
- Skam. Utmerka. *notere*
Ein skulle tru det venta løn i Himmelen, slik folk lar vere med å like seg sjølve, lar vere å nyte livene sine, og lar vere å rose kvarandre for å berre vere til.
“Korleis kan ein vere open for kva ein sjølv får til? Korleis kan ein vere nøgd med si eiga yteevne?”
Akkurat det er det jeg jobber med nå. Være fornøyd med egen yteevne. Og vet du, det er pokkers så vanskelig. Takk for at du tipset meg om at du hadde skrevet dette innlegget, fordi det var veldig, veldig fint.
(Jeg har det ellers litt bedre nå, men kjenner jeg nesten er redd for å skrive om det fordi jeg skal starte å jobbe igjen i overimorgen, og er engstelig for nettopp å ikke strekke til…
Tenk så fint om du klarar å vere stolt over det du får til på jobb? Og så kan du gå halve dagar ei stund, til du syns du orkar meir?
*heier på deg*
Jeg strekker aldri til og jeg vet at det er mine egne krav som står i veien for at jeg skal lykkes. Jeg aner bare ikke hvordan jeg skal bli tilfreds og klare å senke kravene.
jeg har bestemt meg for at det lureste er å innse at jeg ikke strekker til.
Du strekk ikkje til i høve dei måla du har satt deg.
Då har du tre oppgåver.
1. Finne ut kva du faktisk får til.
2. Sette måla akkurat der.
3. Øve deg på å vere nøgd med det.
Krumkaker.
Eg har fått goro-jern.
Så klok du er!
*sukkar, og senkar skuldrane*
my: Så fint at du senkar skuldrene.
Om vi var flinkere til å slippe pusten langt ned i magen, senke skuldrene og sette pris på hva vi får til er det ikke sikkert vi verken ville fått gjort så mye mindre eller gjort ting dårligere enn når vi halser av sted heller …
Fin post, Avil.
Ja, det har du nok rett i Undre. Og ikkje minst: Kva er poenget med å gjere så mykje når ein aldri er nøgd likevel?
Det er en indre drivkraft, Avil.
Det rare er at jeg ser at jeg kan mye og jeg har det veldig bra, men det hadde ikke skadet med litt til.
Eg tenker i blant på Oprah Winfrey (eg såg day-tv i pallevis då eg var sjuk), som begynte å snakke om folk som kan ete kva som helst utan å bli feite.
Og Dr.Phil som sa “jaja, men det gjeld openbert ikkje deg, så drit i dei.”
Mmm, Margo syng så fint, så fint, og Lou er ein glimrande låtskrivar. Topp ti plate på mi liste til evig tid. Kanskje evig er lenge…
Eg er forresten aldri god nok, men mange likar meg likevel. Det er godt det.
Evig er akkurat passe, Portvin.
Evig er vel omtrent så lenge som det er til jul, i alle fall når ein er 5 eller 7 år, eller deromkring. Og forresten er krumkakene og julemennene er ferdige
Hoho, då kjem du ikkje til Tidsklemmehimmelen, Portvin.
Eg har laga pepperkaker, kakemenn og jolegeiter. Eg er faktisk nøgd med innsatsa. At eg ikkje får somla meg til å rette det som skal vere klart neste veke er eg ikkje nøgd med. *teljer opp*
Her i huset er det ingenting som skal vere kalrt til neste veke. Eg har tre deadlines foran meg.
1. Julaftan: Då skal det vere julete og reint og maten skal vere kalr og gåvene kjøpt og slikt.
2. Nyttårsaftan: Då skal manuskriptet sendast til forlaget.
3. Midt i januar: Då skal synopsis for heile bok 1 og eit samandrag av bok 2 vere klar + at eg må ha lese Ut og stjæle hester.
I dag lyt eg få kalle deg klok, Avil. Dette innlegget var akkurat det eg trengte no som eg nett har returnert til arbeidslivet igjen. Takk!
Foreningen for gjensidig beundring: *suss og klemz*
Det som blir ferdig skal vere klart, enkelt og greit (jada,jada), resten får vente (klart det)(men ungane har ein masse forventningar som må oppfyllast; om pynting, presangar, snop, mat, førebuingar, tilstellingar osv., så så enkelt er det ikkje). Og så vil eg bli ferdig med Snø, for til jul får eg sikkert nye bøker (Stor, stor glede)
Ungane har vel omlag dei forventningane til “skikkeleg jul” som me sjølve har skapt.
*suss og klemz tilbake*
Eg likte forresten “Ut å stjæle hester”. Høyres keisam ut, men er virkelig bra.
Bra. Sidan eg MÅ lese den.
Denne var god å lese i dag.
Jeg sitter og jobber mens syke barn ser film.
Jeg forsøker altså å gjøre to dagsverk på ett.
I kveld kommer jeg til å sture fordi jeg ikke gjorde
begge jobbene så godt jeg skulle ønsket.
Men i kveld rekker jeg ikke å sture.
Jeg skal på konsert med The Boss.
HAM har jeg store forventninger til!
Bagge som i Baghera? *sakne*
*medsavne*
Bagge somi Bagdad og alt det andre.
Jmfr å strekke til.
Åh. Så utruleg fint å sjå deg her, då!
Nå kjente jeg en knute løsne på venstre side av nakken. Takk for at du skriver.
bm
Eg siktar mot å værsåsnille!
Godt skrevet.
I tillegg synes jeg jeg ser at det er veldig feil og dumt, og på kanten til det latterlige å føle det sånn i forhold til visse ting mens det i forhold til andre ting nærmest er litt status.
Vi vekter denne strekkingen forskjellig etter hva det gjelder. Vask av eget hjem er lavstatus, mens oh så viktige møter og kurs nesten virker som noe man kan skryte av å nestenklare.
Jeg lurer litt på om den følelsen av forstrekthet kan ha noe med alle de “burde”-tingene vi drasser på. Krumkaker og husvask passer kanskje ikke for alle, men det bør være greit at det for noen er midt i blinken. Og at det for dem er andre ting som prioriteres bort. Og omvendt.
Poenget er vel å sette mål slik at me klarar å nå dei, fordi det ellers blir meiningslaust å lage seg til eit opplegg for å lukkast i eige liv.
Nokre strekk seg mest på jobb, andre strekk seg i forhold til kva som er ein “perfekt oppvekst”, dei fleste strekk seg vel litt på alle arenaer dei er, om dei først har for vane å sette seg uoppnåelege mål.
Det kan hende du opplever det som “lavstatus” å ha høge mål heime, mens det er “høgstatus” å ha det travelt på jobb. Det vil eg tru er avhengig av vennekrets, nabolag og arbeidsplass.
Men det sentrale fenomenet eg skriv om her, nemleg å akseptere sine eigne avgrensingar, vil eg tru er relativt utbredt.
Samstundes fins det folk som oppdrar ungane sine til å ha det slik , heilt bevisst, fordi det å lukkast “objektivt sett” (anten det er på den eine eller andre arenaen) er viktigare enn å “ha eit godt liv”. Også om du spør dei.
Så det er ikkje allmenne synspunkt eg forfektar her.
Jeg er enig med Avil; i mange miljøer er det mye status knyttet opp mot det å ha et plettfritt og pent møblert hjem. Og jeg tror mange (særlig kvinner) føler at de ikke strekker til på det området der.
Og i andre miljøer er det omvendt. Uansett, så er det et poeng å sette realistiske mål for seg selv. Det er umulig å være perfekt på alle livets arenaer, og da kan det kanskje være lurt å tenke gjennom hva man egentlig ønsker for seg selv. Og om svaret på det er krumkake-baking eller leder-stilling er egentlig ikke så nøye, så lenge man er fornøyd med valget selv.
Kloke Flopsy.
Det som er rene terapien og egenomsorg for noen, kan være et mareritt for andre. Så hvorfor ikke gi seg selv mer av det man får overskudd av og begrense det som tapper en? Man trenger jo ikke engang å velge enten eller.
Jeg tror at man yter bedre om man er fornøyd med det man får til enn om man er misfornøyd med alt det man ikke får til.
God post, gode Avil!
Takk, Lin! Jeg kan godt venne meg til å bli kalt klok, kjenner jeg. Koselig
Jeg er helt enig med deg, det er lurt å oppsøke aktiviteter som gir overskudd og trivsel, i stedet for å strekke seg etter naboens idealer.
Lin: Kva andre måtte like å gjere er nemleg underordna.
Goody: Kan godt vere, og om ein ikkje er nøgd uansett så er jo resultatet uansett ikkje tilfredsstillande.
Flops: Klok er ikkje det verste å vere.
Gripende og godt skrevet!
Takk!
Desverre er jeg tilbake i hele dager på jobb.
Akkurat nå er jeg utslitt, men stolt over at jeg var der. At jeg møtte opp og satt der hele dagen og smilte pent og hjalp folk med dokumentene sine og hørte på historiene folk hadde spart opp til meg om barnebarn og legebesøk og julehandel og jobbsøking. Så måtte jeg gråte litt. Og så smilte jeg og nikket litt til og talte timer til jeg skulle hjem mens jeg skjøv på dokumenter til jeg fant de som var lette og passet akkurat for meg! Og da kunne jeg gjøre dem.
Så nå er jeg utslitt. Men velger å være lykkelig og fornøyd med det jeg fikk til. For det viktigste er at jeg har startet og forsøke igjen. Og på kjøleskapet mitt henger det en lapp hvor det blant annet står at jeg skal slappe av, ikke bli fortvilet om jeg feiler og at jeg kan tenke på at noe fint kan hende når som helst.
Siden du heier på meg tenkte jeg bare jeg skulle si at det hjelper litt å bli heiet på og å tenke på blogginnlegg om at man ikke skal sette for høye krav til seg selv, og at de kravene som gjelder for noen kanskje ikke gleder for andre.
Åh, du fekk du meg til å grine, Delirium. Så veldig, veldig fint du klarer det!
*husker på og tenker på Delirium*