Dameblad har lenge vore under kritikk, og det fins i mitt hovud ein slags allmenn utbreidd fordom om stygge feministar som ser seg rasande på damebladenes glansa moteverd.
Damebladene møter gjerne kritikken med å vise til interessante artiklar om sterke kvinner, artiklar om helse og psykologar med faste spalter. Dei skriv om å ta vare på seg sjølv, senke skuldrene og nyte livet litt meir.
Kan det vere så ille med nokre lekre bilete på glansa papir ein gong i mellom?
Ja, det kan det.
Og no skal eg seie deg kvifor.
Det er fordi du ikkje har tid til det.
Undersøkingar viser at unge jenters negative kroppslege sjølvbilete kan sjåast i samanheng med om dei les moteblad. Ei openberr og ofte kritisert samanheng her er dei tynne modellane og unge jenter med spiseforstyrring.
Vaksne kvinner har gjerne større evne til å innsjå at dei ikkje kjem til å sjå ut som Claudia Schiffer sjølv om dei held opp med å ete. Men damebladene krev meir av deg enn som så.
I dameblada vert du presentert for ei lekker verd, elegant innpakka som lett sjølvironisk og ikkje direkte uintelligent refleksjon kring kva det vil seie å vere kvinne.
Den består av kvinner som yter (for andre), og når dei nyter er det helst i form av skjønnhetspleie.
Etter ei slitsam arbeidsveke fortener du - kva då? Flatfyll som ender med at du puler ein deileg mann og ender opp med å bruke heile laurdagen i senga og heile søndagen i sofaen? At du griser deg skikkeleg til innvendig og utvendig med noko som er verkeleg gøy? Neidå.
Du fortener å gå på spa.
Du fortener eit karbad, med eteriske oljer, du fortener hårkur og kremar og masker og peeling, du fortener å bli rulla i foryngande gjørme og bli pakka i plast til det klør over heile kroppen.
Du fortener å gå på shopping.
Du fortener å bruke litt fleire pengar på å halde konsumhjula i sving, auke CO2-utsleppa litt meir, halde indiske barnearbeidarar i sving. Du fortener ny kjole, du fortener faktisk ny sofa, du fortener å få bruke heile søndagen på pusse og male pinnestolen i gangen og kleise på noko decoupage, sidan du om laurdagen verkeleg fortente nye serviettar med mønster frå 1700-talet.
Du fortener å gjere husarbeid.
Ja, for kven faen er det som trur dei har fjerna ommøblering og oppussing og det å henge opp englar laga av gamle engelske tapet som du har brukt fire timar på internett for å finne fram til, frå kategorien husarbeid?
Og så fortener du å fordjupe deg litt i andre si ulukke. Grine ein skvett over mødre i Afrika som strevar så fælt. Kvinner i Afghanistan som går rundt i telt og ikkje får lov til noko. Born som svelt, born som er soldatar. Kvinner som kjempar og kvinner som græt.
Oi, er eg mot det også no?
Ja, eg er det. For det er ikkje løysingar nokonstad.
Historiane er pakka like lekkert og glansa inn som alt anna, så når du er ferdig med å lese den åtte sider lange artikkel om elende, har du grått, kanskje ledd litt gjennom tårene av ein god kommentar den afrikanske kvinna kom med, du har streva og kava og komme i mål på eit vis. Historiane deira er seg sjølv nok. Dei manar ikkje til handling.
Damebladene er ikkje aleine om den synda, men dette er trass alt alibiet deira. Sjølve hovudalibiet om folk skuldar dei for å vere fordummande og overflatiske og berre opptekne av mote.
Men historiane deira om resten av verda, om sterke skjebner og sterke kvinner, vert underhaldning. Dei vert den lett syrlege retten du treng mellom søtsakene.
Når eg har lese eit dameblad kjenner eg trongen til å kjøpe neglelakk.
Eg er ikkje meir tjukkhuda enn at eg merker det.
For konklusjonen vert at du - som kvinne - fortener å bruke så mykje tid og krefter og pengar på ditt eige utsjåande og heimen din og shopping, at du ikkje har tid til anna.
Og det er dette anna eg meiner du burde gjere.
Dersom du les dameblad, blir du eit kjedelegare menneske.
Og som feminist er det nettopp alle dei velpleide, uinteressante kvinnene som smiler seg gjennom arbeidslivet rundt meg, som gjer at eg ikkje blir trudd. Ikkje blir høyrt. At eg framleis, i 2007 (og sikkert 2008 og 2011 for den del), vert oppfatta som maskulin når eg argumenterer godt. At eg vert kalla lite feminin når eg engasjerer meg.
For ein har ikkje tid til alt.
Ein har ikkje tid til å vere velpleid, sjølvoppofrande, god mor, god kone, god på jobben OG vere engasjert, lese bøker og aviser, skrive lesarinnlegg og gå på bystyremøter berre for å stille vanskelege spørsmål.
Damebladene oppfordrar deg til å velge det første. Dei manar til handling, men all den handlinga dei manar til stel tid frå alt som er meir vesentleg.
Damebladene forfører oss, og kvar side er freistande reklame for eit liv du ikkje har tid til.
Og ikkje fortell meg at du har tid til alt. At du både kan bruke ein time kvar morgon på badet, og samtidig lese morgonavisene. At du både kan vere sjølvoppofrande og vellukka konemor heile ettermiddagen, trene på kveldstid og stelle føtene, OG samstundes ha tid til å vere lokalpolitisk engasjert, eller køyre go-cart, eller spele paint-ball, eller drikke øl med venninnene når du har lyst.
Noko må svi.
Derfor bør du ikkje bruke alle desse kremane, male alle desse stolane, bake alle desse avanserte kakene og kose deg i timesvis i badekaret med damebladene dine.
Du har ikkje tid.
For du bør bruke tida di til å finne ut kva akkurat du er mest engasjert i, kva akkurat du har talent for og kva akkurat du syns er mest gyø, kva som gjev deg mest og kva som får deg til å juble.
Eg kunne ikkje vore meir einig. Eg får ein ufyseleg trang til å slanka meg når eg les dameblad. Eg får ei gyslig kjensle av at feittet veks berre eg opnar eit dameblad. Etter å ha lest eit dameblad føler eg meg mislykka og fattig, for det er så mykje om denne dameverda eg ikkje kan. Litt slik som eg kjenner meg når eg ser på reklamen at “alle kvinner vet at havre er bra for huden” og ser ei dame bade i havre. Ein bør ikkje lesa dameblad. Ein får så feile prioriteringar av det. Du har heilt rett.
Eg kjøpte eit julenummer av eit dameblad for to år sidan, og om eg skulle gjort alt eg fekk lyst til då, kunne eg latt vere å sove fram til jul. Heimen min hadde sikkert vore litt finare, og kakeboksane fullare og neglebanda mine mindre avskyelege. Eg er veldig glad eg har så stor impulskontroll.
(hahaha, eg eig ikkje impulskontroll - eg laga englar av blonder og eg veit fader meg ikkje kva)
Nei, man får ikke tid til alt. Sånn er det. Man må velge. Gjerne tenke litt utvikling. Litt langsiktig.
Jeg snakket med et ungt menneske idag. Et vesen som var velpleid til fingertuppene, men hodet manglet noe vesentlig. Det er mange av dem. Det er til å grine av.
Og ikkje minst irriterande. For dei bruker så mykje tid og krefter og intellekt på å halde seg slik, at dei blir dølle. Og stadfestar alle fordommar menn har mot kvinner. Og gjer det så jævleg vanskeleg for andre.
I tillegg til at deira eigne liv vert trange og små og kjipe.
Eg veit ikkje om eg synest tanketom underhaldning er verre på glansa papir enn på avispapir, film eller tv-spel. I vekeblada kjenner ein i det minste igjen driten når den kjem, slik sett er filmar verre og meir manipulerande.
Møter de verkeleg mange slike tanketomme kvinner? Eg trur de må skifte miljø.
Dameblad er ei konsentrert pakke livstruande skit, og ein kan unngå den.
Enig, Avil. Derfor leser ikke jeg heller dameblad. Eller dameblad-blogger… ;o)
Hydra: Jeg er sånn som slår av en prat med mange, også folk utenfor mitt miljø. Du burde prøve, for det er virkelig berikende, noen ganger.
Eller forstemmande, openbert.
Avil har lest dameblad som fanden leser bibelen. *humre*
Selv har jeg det med å kjøpe et blad nå og et blad da. Det er ikke alltid jeg føler at det var verdt pengene. Bortsett fra på hytta. Men som regel har jeg beveget meg bort fra dameblader i papirform og over på dameblader i bokform. Chick-lit.
Når det gjelder jobb, tror jeg det har med arbeidsplassen å gjøre. Helsevesenet kan noen ganger virke som damebladhelvetet.
Men noen ganger… Noen ganger så synes jeg det bør være lov å lese et dameblad uten at “gjør som du vil”-damer forteller at du er fri til å gjøre akkurat som du vil, bare du ikke velger feil gjøremål. Legg vekk bladet du koste deg med og finn på noe annet som du bør ville istedet.
Jeg tror ikke jeg vet om noen som leser dameblader som et slags instrukshefte. Jeg vet ikke om noen som leser de ukentlig eller fra perm til perm heller. Det er noe man plukker med seg kanskje en gang i måneden på innfall. Kanskje fordi det er et spesielt tema akkurat den uken.
Og, tross alt; noen dameblader ER faktisk bedre enn andre. Dersom man først er i humør til akkurat det.
Lin, du er ei vaksen dame og fri til å vere femtitalets store forsvarar, som vanleg.
Jeg for min del foretrekker å lese gode dameblogger framfor dameblad ;o)
Jeg synes norske dameblader er verst. Mange av dem er et klart bilde på hvilken overflod vi lever i, særlig når redaktøren el. en annen i redaksjonen hver måned sier “Dette vil jeg ha - NÅ” mens hun presenterer sju-åtte trendy plagg eller accessoirer tilsvarende fem månedslønner. Jeg fatter ikke hvordan folk har råd til alt, eller plass til sine 750 par med sko. For ikke å si LYST til å eie 750 par sko. Det blir så påtatt, wannabe på et vis. Vil ha vil ha vil ha NÅÅÅ. “Jeg kan ikke leve uten…” etterfulgt av siste skrik av en Louis Vuitton-veske som Paris Hilton putter hunden sin i, er så trist. Norge er ikke Manhattan. Vi lever ikke i Sex&TheCity. Vi er ikke Carrie Bradshaw. Embrace it!
Den vellykketheten som presenteres overalt, er til å bli kvalm av. Det gjelder flere typer blader også - interiørblader der man skal ha shabby chic-stil på hytta og glossy mammablader der man lærer at man skal kle barna sine i nusselige og dyre prinsesseklær. Ingen kan leve opp til det, og hvorfor skulle man egentlig gjøre det? Jeg kan bare forestille meg hvor mislykket man skal føle seg som stresset småbarnsmor med gulp i håret om man ikke klarer å distansere seg fra disse glansbildene.
Utenlandske blader, eller Vogue UK som jeg leser, har man tross alt en litt større distanse til. Det kan være morsomt og interessant å lese, Vogue har noe spesielt, det er et klassisk og ærverdig moteblad som presenterer haute couture, men til syvende og sist angår det ikke en selv. Det er en annen verden. Å kjøpe noe av det som vises fram er naturligvis helt uaktuelt. Man kan jo drømme eller la seg inspirere, men når man legger fra seg bladet er man i sitt eget liv og der bør man helst trives i utgangspunktet, og ikke være deppa fordi om man ikke har råd til å dra på spa med venninnene annenhver helg
Om det er det man har lyst til (jeg har det ikke).
(Forresten, får jeg en av de to bøkene som nevnes i Morgenbladet til jul, returneres de før ribba er fordøyd. Men heldigvis kjenner mine venner meg godt.)
Jeg har lært, dog. Da jeg var hos frisøren i sommer, bladde jeg igjennom noen nummer av Kamille. Det fristet overhodet ikke til gjentagelse, så neste gang jeg var på et sted med venterom med bare dameblader, leste jeg Donald. Mye mer givende.
Noen synes sikkert jeg kaster stein i glasshus nå, siden jeg også har en del typiske dameblad-temaer og presenterer dyre plagg (fine kjoler) i min blogg i blant. Men jeg gjør det fordi det er fine kjoler. Jeg liker fine kjoler. Man kan like ting uten å gå bananas i desperasjon etter å eie dem selv. Jeg blir nesten litt irritert når jeg får fem kommentarer a la “Hvor kan jeg kjøpe den??” - det er da ikke poenget. Ikke vet jeg det heller, men det er jo en annen sak
Men jeg tror det er viktig å ikke skjære alt slikt over én kam. Man kan ha sin egne tanker og meninger om temaene som blir tatt opp i dameblader, være kritisk eller enig alt ettersom. Man kan abonnere både på Vogue UK og Morgenbladet og få mye ut av begge to, det er ikke enten eller. Motestoff beslaglegger ikke hjernekapasitet på bekostning av viktigere saker, så lenge man har vett i skolten. Men å ta alt for god fisk, ukritisk absorbere alt man leser om hvordan man kan lage festlige sjablon-mønstre på pinnestolen fra Ikea samtidig som man sprayer brun-uten-sol på bena (mens avispapiret uansett ligger utover gulvet; to fluer i en smekk), det er ikke helt bra.
Konklusjon: Ettersom såpass få av damebladene oppfordrer til videre tenkning, er det mao veldig lurt å ha noe mellom øra før man eventuelt leser dem
Ja, det er jo ikkje damene det er noko i vegen med. Om dei då ikkje tullar seg bort med å drøyme om interiør heile dagen.
Glambibliotekaren: Spot on. *juble*
Eg trur du har rett.
Med kviskrestemme: *Eg vert sånn av å lesa motebloggar og. Uansett kor mykje dei fokuserar på etiske produkt og at ein skal handla bevisst og ikkje berre fråtsa.* Kviskrestemme slutt.
Jobben min er full av sånne dameblad damer. Med vellykka mann, to eller tre ungar, perfekt hus, gjennomtenkte anntrekk, prfekt sminke, “klubb” med kreativ mat og alt det. Ja og så 60% stilling for at dei skal få tid til alt.
Eg sa ei gong på ei avdelingstilstelling at eg ikkje hadde kome til å gifta meg med nokon som ikkje bidrog på husarbeidfronten. Då vart dei heilt bestyrta og litt sånn “jammen, kva med kjærleiken”. Men eg tenker at om ein eventuell ektamake ikkje likte meg betre enn at den ikkje syntes forhaldet var verd å vaska eit par golv for kan det vera det same.
Føler berre eg må prsisera at det ikkje var Glambib eg sikta til som “motebloggar” over her…
Guri: Oi, der var mange tema på ein gong.
Eg blir tullete i skallen av å lese moteblad, eg trur eg må stelle meg så mykje og ordne meir i heimen og slikt. Som eg ikkje bør.
Mor mi, som eg gjerne skryt av ved ei kvar anledning, har lært meg at ein kan sjå flott ut ganske enkelt. Tøy som ikkje treng strykast, ein god frisør som sparar deg for arbeid om morgonen, nokre fine smykker og flotte sko og vips ferdig. Eller mindre, om ein trivest med det.
Deltidsstilling for å få tid til alt: Ja, dette har eg og Lin krangla mykje om.
Eg meiner det er greitt å jobbe deltid, og 6-timarsdagen er på veg med god grunn. Men for å gjenta meg sjølv frå tidlegare diskusjoner: Dersom mine valg liknar til forveksling det fleirtalet av kvinner gjer, og eg ikkje likar statistikken, har eg eit ansvar for å gjere noko med mine eigne valg.
Damebladene (ikkje alle og alltid og kvar gong, men generalisering er naudsynt for å diskutere) seier jo ikkje at du skal jobbe deltid, eller at menn ikkje skal gjere husarbeid. Snarare tvert om.
Men den estetiske standarden det vert lagt opp til får du svært få menn til å vere enige i. Og dermed blir kvinna den som gjer det meste. Fordi mannen ikkje er enig i at det skal vere så fantastisk fint overalt alltid. FORDI HAN IKKJE LES DAMEBLAD (bevisføring slutt, hehe).
Det er jo sjølvsagt lov å jobba deltid og eg er for 6-timarsdag
Når det er sagt er det ei jævlig dårlig prioritering å jobba 60% for å få tid til å laga vinterhage den dagen ein eventuellt vert skild. Og det vert jo folk.
Det er det eit par damer på avdelinga mi som har brent seg på…
Nettopp det du sier, om hvordan en artikkel om kvinner i Afghanistan e.l. blir et slags samvittighetsalibi uten å oppfordre til videre handling, gjør at det nesten virker mot sin hensikt. Kontrasten blir for stor. Jeg kjøpte amerikanske Marie Claire i blant for ti-tolv år siden, og der hadde de alltid én tredjeverden-artikkel samtidig som de var veldig pro plastisk kirurgi og botox på de neste åtte sidene. Kombinasjonen blir helt absurd. Og jeg begynte å tenke at “skal man ha et moteblad, burde det kanskje handle BARE om mote?” - også fikk vi det også, altså et norsk moteblad som bare handler om mote, og jaggu føler jeg meg ikke som en zombie etter å ha bladd igjennom det også. Da kommer hele den VIL HA VIL HA VIL HA VIL HA og alle reportasjer handler om venninnene til jentene i redaksjonen.
Gruble gruble. Det MÅ da kunne gå an å lage et brainfood-dameblad som også kan ha innslag av dameblad-temaer uten å undervurdere leserne.
Eller ein kan tenne eit par stearinlys i vinduet og drikke te frå ein fin kopp, og sette seg og lese Morgenbladet og Klassekampen.
SPOT on. Min fredagsluksus er nettopp det
Kvifor stearinlys og fin kopp, Avil? Les og pustar du ikkje betre i godt lys, og kvifor skal idéen om at estetikk gjer teen betre stoppe der? Blir ikkje tekoppen aller best om den serverast i ei stilfull stoge og laga på eit nyoppussa kjøken? Helst av ein velpleid og pen mann, sjølvsagt.
Dette var forfriskende lesning, både om dameblader og jente/guttebilder og oppdragelse og annet! Flott blogg!
Dameblader: det finnes middelmådighet overalt, og dameblader er like ille som manneblader i så måte. “Middelmådighet” i betydningen følg den behagelige middelveien (trenden, moten, “det siste nye”). Problemet er at nå har vi snart ikke råd til det lenger, som rase.
Vi MÅ kutte ned på alt det dame- og manneblader mener vi “fortjener”, og begynne å tenke like NØYSOMT i den globale landsbyen som forgjengerne våre gjorde i gamlebygda.
Eg meiner det er muleg å vere estetikar i kvardagen utan å ta heilt av.
Men om du no har granska deg sjølv inderleg og etterretteleg og komme fram til at du faktisk må ha ei stilfull stove, eit nyoppussa kjøken og ein velpleid og pen mann, så kan eg ikkje seie deg imot.
Tomas: Kjekt å høyre at du finn noko du likar her. *glad*
Og du har så rett. Kvar gong me trekk kortet, vert planeten litt varmare.
Estetikk i hverdagen er bra. Mener jeg. Så lenge det kommer fra eget hode og vilje og sans, og ikke er pådyttet av andre. Eller kommer av frykt for å være mislykket.
Derfor er igrunnen ikke dameblader og sans for estetikk direkte linket til hverandre. Mote og estetikk henger ikke nødvendigvis sammen heller (kommer an på designeren, haha)
Estetikk utelukker ikke hjerne. Tvertimot, vil jeg si.
Eg kjenner at eg begynner å bli ordentleg glad i deg, eg, GB. Sånn inni meg. Kven skulle tru, så dårleg tapar som eg er og allting.
Det sier du bare for å få hettegenseren min. Dream on!
Det er no lesarane mine lurar på om eg tullar eller er saiko. Men eg er i grunnen berre i kontakt med sjølv. *ta den*
Eg vil då ikkje gå rundt med ein hettegenser med DIN url og Tordenbloggen 2007 på. *ler*
Haha, det skulle tatt seg ut. Dårleg avpirka trykk og så min url med sprittusj.
(eg har aldri hatt ein hettegenser i heile mitt liv, og lurer på om det noko å trakte etter?)
Jeg håper den har lomme på magen, litt sånn muffe-aktig som når de gikk på skøyter i gamle dager.
Eg ville ikkje gjort meg forhåningar. *fnis*
Kort respons: å lese et godt moteblad som Vogue UK er som å lese en bra kunstutstillingskatalog. Man kan jo synes kunst er flott selv om man ikke engang drømmer om selv å kunne anskaffe seg det! Haute couture kan også være god kunst, som også en godt komponert parfyme kan være det. Estetikkens område er jo heller ikke bare knyttet til syn og hørsel, men også lukte-(parfyme!), smaks- (mat) og følesans (stoffkvalitet, m.m.). hvorfor skulle det ikke være like legitimt å være opptatt av mote og design, som f.eks. maleri og klassisk musikk?
men: er enig i at de norske såkalte “mote”-bladene ikke har særlig høy kvalitet! misliker spesielt miksen av sosialt engasjerte artikler og artikler om dyre luksushudpleiebehandlinger og -produkter..
Det er verken tøyet, bileta, parfymen eller designet eg vil til livs.
Det er kva det gjer med folk.
Dersom du kan lese Vogue UK utan å få kjøpetrang, utan å få lyst til å vere slank og velpleid, utan å la deg påverke meir eller annleis av kva du ville av ein kunstutstillingskatalog, så er det neppe eit problem for deg.
Jeg er jo slank, pen og velpleid, så i prinsippet kunne jeg vel lest all verden ukeblader. :stolt:
Du får sjekke ut Beauty Bible-greia då, og finne ut av kor mykje du eigentleg slurvar og kjem til kort.
Jeg tror heller jeg skal la meg få leve i troen.
Det høyres ut som verdas beste plan.
Tror vi er ganske eninge, men: det å ha lyst til å være velpleid er da ikke negativt? Det spørs jo hva man legger i velpleid, å la seg forføre av skjønnhetsindustrien til å kjøpe dyre kremer gjør en jo ikke nødvendigvis mer velpleid!?.. Er man opptatt av estetikk, og det er vel de fleste i større eller mindre grad, innebærer det som oftest også at man også er opptatt av egen estetikk. Skal jeg ha på kjole en dag er jeg selvsagt opptatt av at den har et snitt som er fint og passer med mine linjer, uten at det betyr at jeg mener at andre burde ha de samme linjene som meg slik at de passer inn i akkurat samme kjole. Og hvilke farger som er fine på meg er jo avhengig av egne farger, som ikke er helt de samme som andres farger. Det å lese blader som Vogue UK er selvsagt også inspirerende i forhold til å nære og utvikle den estetiske sansen. man leser de jo også fordi man vil påvirkes! Slik jeg ser det henger estetisk sans og intellekt nært sammen, begge deler har å gjøre med former, komposisjoner, sammenhenger. Og man utvikler ingen av delene i isolasjon, men ved å være i dialog med og reflektere over hva andre har tenkt, formulert, vist fram..
For en deilig tekst, Avil! Og jeg synes Glamourbibliotekaren er inne på mye viktig når hun peker på spranget mellom Din Virkerlighet og det som presenteres i et dameblad.
Ellers- jeg synes ofte dameblader er en pent innpakket unnskylding for å gi deg masse, masse, masse unødvendig reklame. Jaha? HVEM har betalt DetNye for å si at det er akkurat denne neglelakken som er must? Jeg mener helt bestemt at jenter har mer komplekser ol fordi noen tjener penger på det. Cellulittene ble funnet opp ETTER anti-cellulittkremen kom, og at shoppinghysteri til syvende og sist handler om at store selskaper skal tjene penger, sier seg selv.
Synes det er spennende at du påpeker hvor sutrete og lite løsningsorienterte artiklene i damebladene er. Det er helt sant, det er mer fråtsing i elendighet enn ting relatert til noe man kan gjøre noe med. Damebladene lærer deg å bli en passiv, pyntet tilskuer til verden, mer opptatt av sofaen din enn av det meste annet.
Jeg mener- hvorfor har de ikke skikkelige artikler om film og musikk? Skriver om ting som gjør at du ville fått andre hobbyer enn å prøve å etterstrebe et konstruert ideal og kjøpe masse stæsj på veien?
Woot-woot! For et innlegg
Sol, eg trur du brukar litt meir energi på kleda dine enn eg gjer, utan at det gjer deg til eit dårlegare menneske.
Poenget mitt er framleis at ein kan få heile dagen til å gå med slikt, og då er det ikkje tid til anna.
Virrvarr: *plystre langt* og takk!
Dette blei i grunnen mange fine innspel. Ein kan seie kva ein vil om dameblad, men eg har betre lesarar.
Nå kom jeg på noe! Jeg så Glambibliotekaren i et ukeblad for en stund siden. Ja, omtale av bloggen.
det kan så være at jeg bruker mer energi enn du på klær. I tillegg bruker jeg heldigvis energi på mye annet lystbetont, inkludert kjæreste, fire barn og faget mitt som jeg har doktorgrad i og jeg til tider har vært som forelsket i (uff, nå blir jeg privat, men poenget mitt er bare at interesse for mote ikke behøver å fortrenge annet, og mer viktige ting.. mangedimensjonalitet er både mest spennende og mest sexy, synes jeg :-))
“Lin, du er ei vaksen dame og fri til å vere femtitalets store forsvarar, som vanleg.”
Jøss. Snakk om å lese folk på vrangen. *himle*
Det handler ikke om å forsvare noe mer enn noe annet. Det handler om å påpeke at dersom man vil at folk skal gjøre det som er givende for dem, så må man også tåle at det ikke nødvendigvis er det samme som er givende for en selv.
Jeg synes ikke det er så fryktelig femtitalls, jeg.
Sol: Om du trur eg mistenker deg for å vere ei dum pyntedokke, tar du feil.
Det er forskjell på kva folk maktar og rår over, og du kan tilfeldigvis vere ei av dei som rår over temmeleg mykje.
Eg, derimot, har eit temmeleg avgrensa overskot, og kunne neppe klart å få til like mykje. Og sidan eg må velge, må eg også verne meg mot magasin som innsmigrande fortel meg alt eg kan gjere for å vere vakker og ha eit draumeliv eg ikkje rår med.
Lin: Me har diskutert ting på nett i mange år, så eg syns eg kjenner lusa på gangen. Når eg seier at folk bør verne seg mot dameblad fordi dei forførerisk får deg til å bruke tida di på alt muleg anna, burde du vite at det ikkje betyr at andre ikkje skal få gjere det som er rett for dei. Likevel meir enn antyder du at det er dette eg meiner.
På samme måte som du i den andre tråden (om å strekke til) begynner å argumentere for å få lov til å vere husmoderleg om ein ønsker det.
Jada, du skal få vere pyntesjuk og husmoderleg til den store gullmedaljen om du ønsker å vere det, men det vil du jo heller ikkje i praksis, vil du vel?
Så kvifor leike djevelens advokat kvar gong?
Suz: Hva? Hvor? Når? Dette har jeg gått glipp av. Med mindre du mener der URL’en min ble listet opp blant favorittene til en moteblogger som ble intervjuet i… kamille? Det fikk jeg med meg.
Virrvarr: Reklamen er absolutt et godt poeng. Og ikke bare reklame-reklamen, men også produkttips, hva som blir anbefalt osv. Som “parfymista” legger jeg merke til hva slags parfymer som blir omtalt i blader. Når jeg har bladd fort gjennom blader på Narvesen, er det de samme parfymene som går igjen i alle bladene - altså høstens nye, eller topp ti-lista på Esthetique om du vil. Ti ville hester får meg ikke til å tro at det er tilfeldig. Redaksjonene får naturligvis tilsendt gratis produkter mot at de skriver om dem. Det er reklame det også, forkledt som gode råd.
Eller billeg “journalistikk”. Dersom ein ikkje har så mykje greie på ting, eller redaksjonen ikkje vil bruke så mykje ressursar på noko, kan dei berre trykke artiklar om det parfymeria påstår er hot.
Ikkje “bestikkelse” i trad forstand, meir slurv og latskap.
Ok. Du synes du kjenner lusa på gangen. Jeg synes du leser meg på vranga. :konkluderer:
Glam:
Jeg husker ikke hvor det var. Men det var en slags opplisting av gode moteblogger. Det er jobben min å vite noe om hva de forskjellige bladene og magasinene skriver om, jeg får alle på jobben hver uke/hver gang de gis ut. Jeg blar igjennom noen nå og da. Faktisk leser jeg lederen i Se og Hør nesten hver uke. Fordi det er norges mest leste leder. Skremmende?
Glambib: Word, jeg tror også at de kjøper seg plass for å bli anbefalt. Jeg mener- det kjøper utstillingsplassen sin i butikken. Klart de kjøper sideplassering og omtale, også.
ps Avil: når du snakker om “pyntesjuk” begynner jeg å tenke på Platon som i dialogen Gorgias argumenterer mot talekunsten, ja i det hele tatt Platons argumenter mot enhver kunst som ikke er pedagogisk og tjener en ideell stat. Beklager assosiasjonen, men ordet pyntesjuk er og blir jo nedlatende - innebærer en negativ verdidom? Interesse for mote er jo ikke nødvendigvis noe som hører hjemme i det patologiske.
Pyntesjuk er då pyntesjuk, uansett kva ein kallar det.
Eg er både nytelsessjuk og pyntesjuk, og ser ikkje nokre av delene som dyder.
og: Det hender til og med at eg er godtesjuk, men eg tviler på at legen ville diagnostisert det.
På mi dialekt er det vanleg å kalle “cravings” eller “sterk lyst på” for å vere sjuk etter noko. Eg trudde det var vanleg på norsk, men det er kan hende lokalt.
Det er nok veldig lokalt. Jeg sier godtesyk. Og pyntesyk. Jeg sier aldri sjuk. :fnis:
Åh, sjå Suz! Sne!
Ja! Så godt skrevet.
Jeg føler meg alltid litt ueffen hvis jeg ramler over slike blader. Ikke er jeg kul nok, ikke glad nok i mat, mote og interiør, ikke har jeg ro i rompa til å ligge i badekar eller på spabenken, etc.
Nå kan jeg trøste meg med at jeg ikke er fullt så kjedelig som jeg ville ha vært om jeg leste ukeblader.
Takk, Avil
Haha! http://www.aftenbladet.no/underholdning/article562467.ece
Men hvis jeg skal si noe seriøst om disse damebladene, så er det sånn at jeg tenker at det de skriver om ikke angår meg. Det er ikke sånne som meg det handler om. Så jeg føler meg litt som en kikker. Og hvis de slumper til å handle om noe hverdagslig er det fryktelig kjedelig. Hvem vil lese om andres strev med å få dagen til å henge sammen? Eller hvor slitsom det er for andre å ha et sykt barn eller ha noe som de må bære på? Men det er greit å se et par fine støvletter eller en morsom lampe i ny og ne.
Eg er litt som Suz, det er kanskje derfor eg ikkje kjenner meg heilt att i det Avil skriv. Eg les vekeblad som eg zappar på tv, det gjer liksom ingenting med meg. Bortsett frå oppskriftene, då, om dei ser fristande ut.
Eg er sikkert altfor påverkeleg.
Hm, okei, jeg kan skjønne at de urealistiske standardene kan ha en negativ effekt (selv om jeg tydeligvis er så over it at jeg ikke husker helt hvordan sånne blader ser ut inn). Men jeg skjønner ikke kritikken mot elendighetsartiklene. Hva betyr det egentlig at en artikkel eller bloggpost eller bok for den saks skyld “maner til handling” eller er løsningsorientert? At det står et kontonummer under saken? At den oppfordrer leseren til å melde seg inn i en organisasjon? I don’t get it. Er artiklene om krig og elendighet i Morgenbladet eller Klassekampen mer handlingsorienterte?
Som eg seier, damebladene er ikkje aleine i å gjere seg skuldige i det der. Men desse artiklane er som sagt sjølve alibiet deira.
Takk for litt fandenivoldsk hets av alt som skal vere så perfekt
No dreg eg på meg eit ekstra lag ull, og stikk til fjells med godt samvit. Alt anna kan vente til eit anna liv 
God tur!
avil:
> Eg er sikkert altfor påverkeleg.
Jeg tror vi er ganske påvirkelige alle sammen… hopen av reklameselskaper eksisterer vel ikke helt uten grunn…
Eg freistar oppdra ungane til å tru at all reklame er løgn.
*knegg*
Seksåringen seier allereie: Høyr der då mamma! Dei seier at det er skikkeleg billeg, men det er det jo ikkje!
(ho har sjølvsagt ikkje peiling på prisar, men er sunt indoktrinert med antireklamepropaganda).
Jeg ble i så godt humør av å lese den kronikken du linket til :o)
Tenker du på dei to bokkritikkane i Morgenbladet? Veldig fin sak.
http://www.side2.no/helse/article1489996.ece
Veldig bra innlegg. Jepp, noko av det sleipaste (og mest effektive) slike blad gjer, er aa lura oss til aa tru at alle andre nyttar veldig mykje tid og pengar paa utsjaanaden sin, slik at ein vil skilja seg negativt ut om ein prioriterer andre ting. Kven har vel lyst til aa vera den styggaste og mest ustelte?
Oi, så mange kommentarer! Lese en annen dag, men må bare si at jeg veldig sjelden har kjøpt slike blader, men gjorde det noen ganger. Bladde. Så. Å, kje-de-lig.
Etter en god stund hadde jeg liksom glemt hvor kjedelig det var, og gjentok fadesen.
Nå gidder jeg ikke mer. Det har jeg ikke gjort på lenge, orker ikke de bladene. Så sitter her med kjøpekaker, støgge negler og bedre tid til å lese makro.
Jippi!
Haha. Det er sånn jeg gjør også, Victoria. Glemmer og kjøper igjen. Bare at jeg fader ikke lærer heller, ser det ut til. Det går bare lenger og lenger tid mellom hver gang jeg kjøper.
Men noen ganger er det litt tradisjon med blader. Jul og påske, for eksempel. Det er jo måte på hvor lenge flisene av noen julehefter som “Kollektivet” og “Larssons gale verden” rekker.
Æsj, ja. Det er synd! Juleheftene leses ut på en liten halvtime..
Vet ikke helt hva jeg skal lese i jula, kan ikke være så strebete at jeg leser pensum de få ukene med avbrekk.. Pleier heldigvis å få noen bøker til jul
Jeg skulle til å skrive akkurat det Drusilla sa, men så så jeg at hun hadde skrevet det. Jeg tar dette som et tegn på at den verste ammetåka har lagt seg. Hurra!
Jeg husker jeg satt igjen med den følelsen etter Lilja4ever. Hvorfor forteller ikke Lukas Moodyson meg hva jeg skal gjøre nå? Jeg er kvalm og jeg får ikke sove, jeg vil vite hvordan jeg kan gjøre noe med dette her.
Men det finnes jo grenser for hvor mye ansvar en filmskaper/skribent skal ha på sine skuldre.
Og da stikker jeg hodet frem (laglig til hoggs), vinker forsiktig og sier: ‘Hei, jeg er damebladjournalist.’ Jepp, jeg står bak mange av elendighetsfortellingen dere har lest.
Jeg har skrevet artikler om kvinner med brystkreft, PCOS, endometriose, utmattelsessyndrom, kvinner som har blitt knivstukket, flyktet fra krigen i Rwanda, slitt med kokainbruk, hatt spiseforstyrrelser, vært gjeldsslave. Og nei, jeg har aldri tilbydt en løsning på problemene jeg skriver om, bare informasjon. Og fortellingen om hvordan én kvinne kjempet seg ut av sine problemer.
God jul!
Sesselja: Klypp deg og få deg ein ordentleg jobb!
Jobb? Som i arbeidsplass, kollegaer, kontorpolitikk, reisetid? Næh… Da tror jeg faktisk jeg velger hjemmekontor, tur med bikkja midt på dagen, og muligheten til å snakke med sterke kvinner om gleder og sorger.
Og bare fordi jeg skriver artiklene, betyr jo ikke at du må lese dem.
Nei, det har du jammen rett i. Og alle er ikkje nødt til å ha kort hår og oppbyggeleg arbeid heller.