“Du gjer det ikkje akkurat enkelt for deg sjølv då,” sa forlagssjefen og kikka opp frå notatbunkane. “Det er ikkje tvil om at du har eit litterært talent, men kvifor har du valgt å bruke det på dette?”
Fredag sat eg hos Forlaget, med forlagssjefen og redaktøren. Manuset eg hadde levert var omlag ein fjerdedel av historia eg har tenkt å skrive. Eg hadde gjort så godt eg kunne.
Dei likte karakterane, historia, og hadde mykje godt å seie. Men sjølve strukturen måtte eg jobbe med, sa dei. Det vart for mykje beretning, for lite dramatisering.
Eg nikka. Ba om konkrete døme. Fekk det. Forsto at det eg hadde gjort ikkje var bra nok. Ikkje enno.
“Me ser for oss eit fortsatt samarbeid, det skal du ikkje vere i tvil om, men det er ein god del arbeid som gjenstår. Les konsulentuttalen, og så skal me snakke saman etter du har vore på kurset i helga.”
Eg gjekk på kafe. Eg las konsulentuttalen.
Det var mykje fint der.
“Noe jeg umiddelbart la merke til var at forfatteren syns å ha en meget god språkføring.”
“Naturskildringene er videre særdeles bra - her er det til tider meget høy klasse. og det slo meg at vi her har å gjøre med en meget talentfull forfatter!”
Men så kom innvendingane. Mot keisamme parti, dveling ved uvesentligheter, utlegningar om myter og historikk som fekk konsulenten til å geispe.
Han konkluderer med at “Underveis fikk jeg assosiasjoner til både Kalevalla og Edda, og det er ikke småtterier. Men dessverre er det et godt stykke igjen til at kvaliteten rekker opp til ambisjonene. Til det er strukturen og dramaturgien foreløpig helt feil. (..) Tenk gjennom dramaturgien, skap spenning mellom de forskjellige hendelsesforløpene, nå virker det hele alt for tilfeldig. (…) Vi har her å gjøre med en alt for talentfull forfatten til at manuset skal refuseres. Forfatteren må ikke miste motet, for dette kan bli riktig så bra etter omskriving”.
Men kva fanden skulle eg gjere? Eg hadde jo allereie gjort så godt eg kunne.
Neste morgon stilte eg på “seminar i fortellerteknikker” hos forlaget.
Heile laurdagen lytta eg til Henrik Langeland. Han hadde førebudd seg sidan november, han hadde store bunker med papir. Han speedsnakka i seks timar.
Og alt han ville fortelle viste seg å vere alt eg trong vite.
Eg er amatør. Eg har ei historie, eg kan skrive greie setningar og skildringar, eg har tenkt og skrive mykje om kven karakterane er og korleis dei skal reagere på og endre seg ved hendingar. Eg har ein begynnelse, ein midt og ein slutt. Men eg har ikkje visst noko om korleis dette skal presenterast for lesaren og bli ei fortelling.
Etter å ha strevd aleine i halvanna år med å skrive, var fredagen eit vendepunkt. Eg følte meg avslørt og pinleg konfrontert med min eigen inkompetanse. Eg hadde nådd eit punkt der min vilje ikkje var nok. Eg mangla midlene til å komme vidare.
Og no har eg fått dei.
Henrik Langeland er ikkje berre dyktig, han er også raus. Eg sat med kjensla av at han var villig til å dele alt han visste. Det var uhørt luksuriøst: To heile dagar i ei lita gruppe, med ein entusiastisk og godt førebudd førelesar.
Søndagen brukte me på å presentere eigne prosjekt og drodle munnleg vidare på desse saman. Noko som i ei større gruppe nok burde vore betre strukturert, men som både var morosamt og lærerikt i den vesle gruppa.
Og som ein av dei andre deltakarane avslutta med å seie: “Eg fattar ikkje at nokon kan skrive ein roman heilt aleine.”
No er det mandag. Eg sit og skriv scenane mine med store bokstavar og 19% zoom. Eg er i ferd med å kartlegge kva scenar som er gode, og kva som må gjerast noko med, og kva som er overflødig. Og eg skjønar kva eg driv med!
Heilt magisk.
Tusen takk.
Hurra!
Lykke til. Og det er så spennende å få være med litt i den prosessen det er å skrive en bok.
Takk og litt meir hurra!
Å! for en vitaminpille :D. Hurra fra denne kanten også. Jeg synes du er veldig, veldig modig som tør å skrive!!
Det går ikkje så mykje på mot. Meir lyst, vilje og mulighet.
Kjekt at du får høvet til å vidareutvikle manuset ditt til noko som kan bli skikkeleg bra! Dette er ein spennande prosess. Ein føler seg nesten som ein skyflytar innimellom. Eller snakkar eg berre for meg sjølv, no?
Eg heiter forresten Aina og ikkje Anja. Nesten det same, men ikkje heilt
Det er veldig kjekt å dele med andre undervegs også, sidan det boblar over iblant.
Og unnskyld, Aina, om eg har skrive Anja.
Jippi! Eg vart så letta over at du ikkje har tenkt å gje opp! Eg har allerede begynt å gle meg til boka di etter å ha lese i denne bloggen nokre veker. Heia, heia!!!
Åh! *rørt*
Jeg sitter igrunn bare og venter på at jeg skal gå i bohandelene etter boka, jeg.
Alt jeg vet om å skrive er den fisken de snakket om på skolen. Hode, skulder, kne og tå. Nei, hode, kropp, hale. Sånn var det. Jeg var nok flyndretypen. Jeg er så glad andre skriver bøker som jeg kan glede meg over. Jeg tror det er den beste arbeidsfordelingen.
Ein kvar fisk har hovud, kropp og hale. Men den skal ikkje nødvendigvis serverast slik.
(fritt etter Aristoteles)
Heldiggris!
Rettelse: flinkegris!
Evt begge deler i omvendt rekkefølge.
Henrik Langeland har skrevet en rimelig medrivende bok om Petter Dass-manuskripter, så han er nok en god læremester. Gled deg over både ros og ris-hjelp. Jeg gleder meg.
bm
Han både kan mykje og skjønar mykje og klarar å forklare vidare.
Skamros er heilt på sin plass.
Ååååh så utrolig flott! Blir helt gira selv her, jo. Kjempebra du har fått denne hjelpen på veien - og for en utrolig god tilbakemelding du fikk fra konsulenten. Det er boka jeg skal kjøpe, det er sikkert!
*heia heia*
Dette er jo godt nytt Avil Serafina. (du vet vel at dattera til Carla i gode gamle Cheers heter Serafina og ble spilt av Leah Rimini?) Men på den annen side og alt det der…
Neida, det er ingen annen side, jeg bare tenkte i helgen på at når det gjelder musikk og film så synes jeg oftere det er mer interessant med “produkter” som er fremstilt før vedkommende kunstner har lært seg faget og hva som er “rett og galt”. Jeg lurte litt på om det samme var tilfellet for bøker, men kom ikke egentlig frem til noe svar.
Nåvel, det jeg ville frem til var at når du blir rik og berømt forfatter så kan du gi ut en spesialutgave av boka di med kommentatorspor og tidlige versjoner av mesterverket. Den skal jeg kjøpe!
Det er notert, Hjorth.
lothiane: Ingen er eigentleg aleine og hjelp er alltid naudsynt. Og heiarop er så fint.
Åååååå! Jeg vil også på det kurset! Det høres da helt fabelaktig ut.
Og så bra at du har fått deg noen verktøy. Resten har du :o)
Så kan psykologen verte forfattar, med hjelp av interesse, prsonlege eigenskapar (talent), og etterutdanning (Henrik Langeland). Nett som ein sjukepleiar i psykiatrien. Godt nytt for oss som skal starte å lese Fantasy til jul. Til lukke og lukke til.
Halvannet år er ingen alder for et fantasy-manus. Holdt ikke Tolkien på med Ringenes Herre i tolv år? Og med Hobitten i over tjue?? Men det er du kanskje grundig lei av å bli minnet på… Du kan godt slette denne kommentaren hvis du vil det. :o)
Iskwew: Bok i magen? Fortell!
Portvin: Nett som.
nissemann: Eg reknar då heller ikkje med lansering før i omlag 2017.
Dette var da utrolig kult!
H104 heier på deg og sier, Go, go, go “-). Du er modig!
“Det er ikkje tvil om at du har eit litterært talent, men kvifor har du valgt å bruke det på dette?”
Hva mener forlagssjefen med det? Har han fordommer mot fantasy? I tilfelle er han ute og svømmer i farvann der orda er skarpe og setningene avslørende. Dette er en av de eldste litterære sjangre vi har, sjangeren som viderefører de sterkeste symbolene mennesker har skapt. Noen av verdens beste forfattere finner gull i denne sjangeren.
Men, kanskje han mente noe helt annet …
Lykke til med videre skriving!
FF: Jah!
larspars: Takk!
Tomas: Kan hende han meinte at ein tobinds murstein med ein miljonmiljard karakterar innan sjanger som er lite anerkjent i Noreg ikkje var noko enkel debutbok? I så fall forstår me ikkje kva han måtte meine med det, gjer me?
Sjangeren er anerkjent i Norge, absolutt! Eller skal vi underkjenne Astrid Lindgren og Michael Ende, Tolkien, Pratchett, Adams, Lem, Donaldson, Horwood, Peake og Moon? Og alle de andre som leses av millioner verden over, også i Norge?
Noen forlagsfolk har problemer med denne sjangeren, og det er nok bare fordi de står med beina dypt planta i tradisjonelle tankemønstre innenfor profesjonen (som ikke må forveksles med selve litteraturen). Både unge og voksne lesere finner glede og innsikt i fantasy.
Du skriver deg inn i en mangetusenårig litterær tradisjon med romanen din, Avil, i en sjanger som har visst seg mer enn levedyktig de siste tiårene. Så kjør på! Sett en høy standard og skriv deg dyktig!
Og vil du se et eksempel på hvordan ei fortelling kan gjøres fantastisk bra med veldig mange karakterer, så les George R.R. Martin: “A Song og Ice and Fire”.
Bra!
Så godt at du først fikk problemet - og så måten å løse dem på. Detta blir bra,vettu!
Denne forleggaren skal ikkje skuldast for å ha trøbbel med sjangeren, då.
Det er oversatt ein del fantasy til norsk, men slett ikkje nok. Og det er vel ikkje skrive mange fantasybøker for vaksne av norske forfattarar, er det?
Og det er mykje arbeid.
Norske fantasybøker for voksne er det få av, ja, men nå er jo både du og jeg i god gang med våre, så …
Me skal ordne opp, Tomas.
Det er morsomt og spennende at du deler hele denne prosessen med oss blogglesere, Avil! Et stort HEIA! fra meg også, og jeg er helt sikker på at om ikke alt for lang tid så har vi (den første) boka di i biblioteket.
Takk!
Her, ja. Her fant jeg det jeg lurte på! Grattis, Avil. Dette var veldig gode nyheter. Lykke til videre.
Den som leitar skal finne, Grisen. Takk!
Jeg leter tydeligvis ikke, men ramler heldigvis og finner likevel.
De trykker deg ned og bygger deg opp, Avil Serafina. Det kan bare bli bra til slutt, dette. Hurra!
Hurra er så fint. :rørt: