Berre prestar og advokatar har absolutt taushetsplikt. Men ingen av dei er omfatta av lovverket for helsepersonell og spesialistar i helsevesenet.
I dag undrar eg meg over kva lovverk eller fagetiske råd som regulerer prestar som velger å offentleggjere sårbare mennesker sine historiar. Å bli vist tillit handlar om å vise seg etisk verdig. Kva skjer når denne tilliten blir forvalta dårleg?
Ein prest som har fungert som sjelesørgar kan dermed nekte å gje opplysningar i retten, der ein psykiater eller psykolog kan påleggast å sette taushetsplikta til side.
Men ein prest og sjelesørgar kan openbert gje ut ei bok om ein “klient” og samstundes henge ut vedkommande sin arbeidsgjevar som mobbar.
Lovgjeving kring taushetsplikt tilseier at den opplysningane handlar om sjølv eig desse opplysningane, og ein klient kan dermed sjølv oppheve taushetsplikta. Men det skal likevel mykje til for at ein terapeut ser det tenleg for klienten å gå ut med opplysningar som er gitt av eit menneske i det heilt spesielle rommet for tillit som terapirommet er.
Det er også sjeldan kost at ein sjelesørgar skriv bok om folk som har betrudd seg i sorg og krise.
Ikkje berre fordi folk sjølv ikkje ønsker å offentleggjere det mest private, men også fordi ein har eit særleg ansvar for å ivareta folk som velger å oppsøke ein som profesjonell og støtte seg til ein i krisesituasjonar.
Utfrå innhaldet i denne artikkelen meiner eg det er fleire enn forleggarane som bør reagere her.
Kan hende ville det ikkje gjere nokon forskjell, sidan den enkelte sin dømmekraft kan svikte i alle tilfelle, men eg undrar meg over kva lovverk og etisk fagråd som kan stille denne sjelesørgaren spørsmål om ansvar og etikk.
Tillegg: Som det framgår av kommentarfeltet under, kan artikkelen lesast slik at forfattaren av boka ikkje var sjelesørgar for vedkommande som har gitt han lov til å skrive si historie, eller på andre måtar kunne skuldast for å samanblande rollene som prest/sjelesørgar og forfattar. Eg let likevel posten bli ståande, då eg i utgangspunktet finn dei etiske spørsmåla generelt interessante.
hmmm høres etisk feil ut slik du beskriver det i artikkelen her. Hva slags bok er dette?
Jeg leste nylig at noen psykiatere på Gjøvik er anmeldt etter at en pedofil mann, som selv ønsket terapi for sine problem, fortsatte å forgripe seg på en seks år gammel jente etter at han hadde opplyst om problemet. Han gikk selv til politiet og anmeldte forholdet. Men det er jo en annen diskusjon.
Nå håper jeg svaret mitt kommer under rett post da
Vet ikke hva jeg gjorde feil isted.
Ja, psykiatere har ikkje absolutt taushetsplikt, så barnevernslova trumfar taushetsplikta deira.
Men prestar har altså absolutt taushetsplikt som sjelesørgarar. Og då er det særleg merkeleg å forvalte rolla si slik som dette.
Det hadde jeg ikke tenkt på, jeg var mest opptatt av om forlaget hadde gjort noe galt eller ikke her. Kolofon er jo ikke noe tradisjonelt forlag, men har de likevel et redaktøransvar?
Men vi må vel anta at den aktuelle presten i dette tilfellet har gitt ut boken med velsignelse fra den det gjelder? Det er tvilsomt allikevel, blanding av roller, ingen undersøkelser for å bekrefte historien etc, men i det minste bittelitt mindre tvilsomt?
Det er jo ikkje sjeldan at folk ønsker å gå ut med vanskelege, private historiar. Men at det er sjelesørgaren som fører pennen syns eg virkar etisk diskutabelt.
“Boken, forfattet av lederutvikler og tidligere prest og sjelesørger Jan P. Hagberg”
Min utheving. Han er ikke prest nå, og han har skrevet boken om en nær venninne, står det. Altså ser jeg ikke noe der som tilsier at han var hennes sjelesørger.
Dermed kan det virke som om dette ikke er etisk problematisk i den forstand du beskriver. At det er etisk problematisk fra forlagets side, virker åpenbart.
Men jeg leste veldig kjapt.
Eg er fullt på det reine med at det er mykje i denne saka eg ikkje kjenner til og eg kan ha glippa på om han var sjelesørgaren for denne kvinna eller berre ven.
La oss håpe det.
Isk: Men Kolofon er ikke et tradisjonelt forlag, det er et forlag der du kan gi ut din egen bok, og hvis du kjøper den pakka som inkluderer isbn-nummer og denslags så får du selge den i nettbutikken deres. Derfor er det tvil om hvorvidt de har et redaksjonelt ansvar.
Sannsynligvis har de en kontrakt som slår fast at boka er forfatters ansvar alene, og har derfor neppe gjort noe galt juridisk?
Dei seier dei har ein slik kontrakt, men dei andre forlaga meiner at det er å unndra seg ansvar ein ikkje kan unndra seg.
Så vidt jeg forstår er forfatteren tidligere prest og ikke prest. Han formidler en venninnes historie, og har helt sikkert hennes tillatelse til det. Generalsekretæren som henges ut kan gå til sak dersom hun mener boken inneholder ærekrenkelser eller krenkelser av privatlivets fred. Akkurat som om du omtaler noen personer her i bloggen din.
Jeg tror forlaget vil få problemer med å fraskrive seg evt. ansvar, men det er godt mulig de har kontrakter som gjør at de kan gå tilbake til forfatteren og kreve at han dekker evt. krav mot forlaget. Men utad i forhold til den som føler seg krenket vil nok forlaget være ansvarlig.
Ja, har bloggarar eit redaksjonelt ansvar? Og tenker eg ikkje på folk som bevisst hengjer ut nokon, men meir på typen “anonyme bloggar” som ofte vert veldig personlege. Der har jo ingen andre enn bloggaren sjølv ansvar for at det ein skriv ikkje skal gå utover nokon. Så kan det fort gjere det alikevel. Ver Varsam-plakaten burde lesast av fleire enn avisene. Og at anonoym på nett er ein sjeldan. “Kan ein ikkje seie det høgt på bussen, ikkje skriv det” er det somme bloggarar eg kjenner sitt motto. (Litt kjedligare, men mykje mindre pinleg når ein treff på ein halvbekjent og veit ting om han som han neppe vil at eg skal.)
Dama selv burde reagere, hun som oppgis aa vaere offer for mobbinga. For hva oppnaar hun med boka? Uansett hva hun oensker aa oppnaa, vil det garantert vaere andre metoder (enn aa utgi bok) som ville vaert mer hensiktsmessige og oppnaadd mer. Med mindre maalet er hevn.
Prestesjelesoergerforfatteren burde reagere. Det vil si, han burde aldri deltatt i dette i foerste omgang. Han av alle burde vite hva som kommer ut av aa vikle seg inn i en spiral med evige beskyldninger og polariserte fronter i offentlighetens lys, eller utenfor. For aa bare si en ting.
Forlaget burde reagere. Selv om de har juridisk fraskrevet seg alt ansvar er ikke dette noe som vil reflektere positivt tilbake paa dem - tvert imot. Samme hva som kommer ut av dette, eller ikke, vil det vaere noe negativt og bakstreversk over forlagsnavnet deres naa. Det hadde vaert enkle grep som kunne gjoeres for aa faa dette til aa bli et langt mer renhaarig produkt.
Og mediene som skriver om det burde reagere. Fordi de vet hva som skjer i slike situasjoner, og fordi enhver redaktoer har et ansvar i forhold til VVP, spesielt punktet om aa beskytte folk mot seg selv hvis man mistenker at de ikke ‘vet sitt eget beste’ eller hvordan det naa er formulert.
Det er som aa se et bilkraesj. Trist aa se at noen oedelegger for seg selv og andre og neppe sitter igjen med noe som er bedre naar viraken har lagt seg.
…men hva gjoer vi andre, vi som er utenfor? Vi titter. Vi blogger. Et lite stykke glasshus, anyone?
Heilt rett. Me deltar. Og burde kanskje ikkje.
Jeg jobber i helsevesenet, og vi lærte taushetsplikten på en ganske enkel måte. “Du har taushetsplikt, så lenge ikke liv og helse til pasienten er i fare. Taushetsplikten kan brytes, om liv og helse til pasienten er i fare, eller om pasientens handlinger er til fare for liv og helse til andre”.
Barnevernslova går også over taushetsplikta.
Det er som nevnt ikke som sjelesørger han har fått disse opplysningene. Derfor blir innfallsvinkelen feil, fordi boken er gitt ut i et samarbeid mellom forfatteren og hun som har betrodd seg til henne. Sjelesorg kan det ha vært, men ikke i lovens forstand, og det er med samtykke fra den aktuelle boken er gitt ut, faktisk ønsket gitt ut.
Det har altså ikke vært fortrolige opplysninger til forfatteren i denne saken. Også en aktiv prest ville kunne gi ut dette forutsatt at rollene var avklart.
Det problematiske i denne saken er at en tredjeperson uten videre stemples som mobber, med få muligheter for å komme med sin versjon av dette. Men selv dysleksiforbundet påpeker at boken ikke går over noen juridisk grense, bare en moralsk grense. Og det kan vi kanskje være enige om.
Til opplysning: Prester i Dnk har ikke absolutt taushetsplikt. Det finnes et par generelle unntak som også omfatter oss. De kan summeres opp til å forhindre alvorlige forbrytelser. Med alvorlig regnes her fare for personers liv og helse. Dersom vi går ut over dette, kan vi risikere å bli stilt for retten. Det har imidlertid aldri skjedd.
Aldri skjedd at en prest har blitt dømt for å ikke overholde taushetsplikten sin? Det er nesten litt overraskende.
Det er mulig noen er dømt for ikke å holde taushetsplikten sin. Det er jeg ikke sikker på. Har aldri hørt om det.
Det jeg mente var det motsatte. Ingen prest i Dnk er hittil (såvidt jeg vet. Kanskje lurt med et bittelite forbehold…
rettslig anklaget for å ha satt taushetsplikten foran meldepilkten der det er alvorlig fare for menneskers liv og helse.
Altså: Dersom jeg som prest i en sjelesorgsituasjon får vite at en person planlegger å drepe mora si, så har jeg plikt til å melde fra slik at dette blir forhindret. Men av samvittighetsgrunner kan jeg påberope meg taushetsplikt. Dersom moren blir drept og det kommer frem at jeg var informert, kan jeg rettslig anklages for dette. Men det er såvidt meg bekjent hittil ikke kommet opp en slik sak for retten i Norge. Ikke fordi det ikke skjer at prester setter taushetsplikten foran meldeplikten av og til, men det har hittil ikke havnet i retter. Skjønner?
Aha! Da forstår jeg hva du mener.
Kan opplyse om at Jan P. Hagberg ikke er fratatt ordinasjonen og således fortsatt ER prest. De senere årene har han fungert som lederutvikler, forfatter og SJELESØRGER og ikke vært tilknyttet annet embete enn som prest i Naturkatedralen i Ål.Han er imidlertid 69 år gammel og pensjonert prest.Fortsatt sjelesørger.
Ikke bare har han frotset i en persons lidelseshistorie, men hengt ut en person, Generalsekretæren i Dysleksiforbundet, uten å ha sjekket sannhetsgehalten i Ellens versjon av historien. Han kaller dette i pressemeldingen “reportasje”. Vi, som lesere har vel en klar oppfatning av at “reportasje”, er(så langt forfatteren klarer å oppfatte og ønsker å formidle) en sann historie. Men til Dagbladet.no forteller Hagberg at “historien er ikke sann.”
Den tåredrypende historien om at Ellen kom inn på kontoret en sommerdag og fant sine ting pakket ned i pappesker med gule lapper på, er vel noe på kanten av sannheten. Etter hva jeg har fått opplyst, var ALT pakket i esker, ikke bare Ellens ting, da Dysleksiforbundet skulle flytte til nye lokaler etter sommeren!!!(Dette er blitt meg fortalt etter at det utløste kraftige reaksjoner på Hagberg og Strøms kjedebrev med utdrag fra boken om nettopp denne hendelsen. Dette kan man kanskje kalle “MULDVARPHETS” av en prest.)Hadde Hagberg gjort seg umaken verd å sjekke sannheten i sin klients/venninnes ord, ville han visst dette. Men da ville det ikke blitt noen bok!Og da ville kanskje ingen SETT HAN!OG DA VILLE KANSKJE INGEN VISST AT ELLEN HADDE REIST SEG IGJEN VED HJELP AV NETTOPP HAN!
At generalsekretæren er sjokkert over å ha blitt hengt ut som mobber i boken er forståelig. Ellen skal ha kommet gledestrålende til sin sjef og fortalt at nå hadde hun det SÅ bra for tiden fordi hun har truffet en prest på nett. Så fortalte hun om denne presten og mer hørte ikke generalsekretæren visstnok, før hun fikk kjedebrevet hvor presten og Ellen henger henne ut som mobberen.Jeg spør bare: “HVEM ER MOBBEREN?”
Ja, hva hvilke grenser er man ikke villig til å trå over for penger!!
Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at Ellen i kommentarene over her ikke er Ellen Strøm. Bare så ingen misforstår…
Det høres ut på et av dine tidligere innlegg (arrester meg om jeg tar feil)som om du er prest. Da kjenner du kanskje til Sjelesørgerforfatteren og vet at han både preker, vier og døper fremdeles. Han holder sogar seminar for prester i distriktet der han bor og lærer dem å holde inspirerende prekner!
Prestesjelsørgerforfatteren har klart blandet sine roller, ikke bare over for mobbeofferet, men også som “dommer” over for en person som ikke har fått mulighet for å forsvare seg før “dommen” hun, uansett nå har klistret på seg resten av livet.Selv en morder har rett til å gi sin forklaring i rettsalen før han dømmes. Han har til og med krav på en forsvarer. Men er man så uheldig å krysse stien til prest, da er man håpløst fortapt hvis det står om knusmetoder for penger eller som innsender antyder,- hevn.
Så har man altså flere nivåer av uetisk atferd å forholde seg til å boken til Jan P.Hagberg. Det er ev. taushetsplikten overfor sin klient/venninne (jeg formoder bokplanen var et felles prosjekt og ikke et overgrep, og således felles inntektsmuligheter), men det verste er kanskje overgrepet ved å henge ut en person som inntil kjedebrevet sirkulerte trodde hun og Ellen var venner!
Overfor Kirkens Menn har man tydeligvis intet vern!
Jan P. Hagberg burde kanskje ha omskrevet denne historien til en roman, så ville han ikke ha kommet i lojalitetskonflikt i forhold til sine roller. Men i følge hans egne uttalelser i Dagbladet bryr han seg overhodet ikke om at han har trådt over noen grenser, sier han. Da har han vel ingen lojalitetsfølelse overfor noen uansett og således ingen dårlig samvittighet for hva han har forårsaket av smerte.Hva kan det bety? Kjedebrevet med vedlegg som henger ut generalsekretæren er brudd på alt hva brytes kan!Og verre; - han innrømmer på reaksjoner fra Dagbladet at historien i vedlegget IKKE ER SANN! Er det mulig???? Burde man ikke forvente at han i det minste har lest de 10 Bud, og at at av dem omhandler det å lyve! Det får meg til å tenke; BURDE HAN KANSKJE FRATAS ORDINASJONEN? BURDE HAN UNDERSØKES PÅ NOEN MÅTE? KAN MAN HA TILLITT TIL EN SÅNN MANN SOM PREST, SJELESØRGER OG LIVSVEILEDER?? Er Kirken en”beskyttelseskappe” for folk med slike forskrudde dobbelttanker? Handler det om innflytelse, makt og penger? Jeg bare spør……
Pre skrev “Overfor Kirkens Menn har man tydeligvis intet vern!” Her er det jo først og fremst overfor en forfatter man ikke har vern.
Denne Prestesjelesørgerforfatteren svarer dagbladet.no at han tar kritikken om at han har trådt over etiske grenser helt med ro. Han sier dette er kostnaden for å bringe den lille stemmen ut i det offentlige rom, og den kostnaden tar han.
Å skrive en bok som han først skriver er reportasje , og som han selv senere sier ikke er sann, er direkte mobbing av Generalsekretæren. Dette viser for det første at det foregår noe i mannens hode som ikke oppleves særlig etisk og for det andre; Det som verre er:(eller i alle fall like ille)-
Dysleksiforbundet er neppe noen arbeidsplass for Ellen Strøm i fremtiden etter sykemeldingstiden.
Hvilken ny arbeidsgiver tør å ansette Ellen Strøm etter dette? Hvem som helst kan jo risikere å bli stemplet som mobber og hengt ut dersom man skulle komme til å ha henne i et arbeidsmiljø!
Når Jan P. Hagberg sier han “tar kostnaden ved å bringe den lille stemmen ut i det offentlige rom,” håper jeg han forstår konsekvensene av det han sier og har gjort.
Jeg tenker:dersom hun ikke får arbeide noe sted eller har økonomiske midler til livsopphold(med mindre de tjener fett på boken)eller får uførestrygt, burde han ta det fulle økonomiske ansvaret for Ellen resten av livet. Det er vel ingen tvil om at det er Prestesjelesørgerforfatteren som står bak denne ideen og har fått henne med på dette bokprosjektet.Slik jeg ser det, har HAN skapt to ofre. De har begge vært sjanseløse, hver på sin måte.
Til slutt: Istedet for å bruke penger på denne boken, kjøp “Ut av Psykopatens grep” av Aud Dalgsegg som kommer 01.mars. (Oppfølger til “Sjarmør og Tyrann.”)Det står en hel del der om kirken som makt-arena.
Og pass deg neste gang du blir SETT OG UTVALGT OG LØFTET OPP I LYSET AV EN PREST! Det kan få alvorlige konsekvenser!!!
TULL OM PREST OG FORFATTERSKAP
Undertegnede har skrevet en ny bok, hvor jeg beskyldes for taushetsbrudd, etisk uklarhet og masse annet.
For det første. Jeg har ikke tjent en krone som prest på mer enn 20 år. For det annet. Boka har ingen bakgrunn i sjelesorg, men i et profesjonelt skriveoppdrag som konsulent, hvor Ellen selv har investert i bokutgivelsen.
For det tredje. Boka har blitt en drivende god bok, som skaper positivt engasjement når den leses. - Les selv bokutdrag på http://www.ettårmedellen.no
og gi oss tilbakemeldinger. Som gammel forfatter vet jeg at når en bok skaper avsky og heiarop om hverandre så er den aldri likegyldig. Dette har jeg opplevd før! Velkommen som leser. - jph
Fint du kjem innom og tek til motmæle. Velkommen skal du vere!