Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.
Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!
Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.
Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
- Nordahl Grieg (1936)
Om berre uretten kunne knusast med andre verkemiddel enn meir urett!
Med pennen som einaste våpen vil ingen døy.
Mennesket lever ikkje av gode intensjonar aleine, men av karbohydratar, protein og feitt i passe balanse. Tran og tak over hovudet er nyttige tilskot.
Og meining.
Amen! (eller noe annet hedensk som passer)
Nå har jeg sunget Til ungdommen. Det var en stund siden sist, gitt. Jeg går innimellom tur forbi huset til Nordahl Grieg og kjenner om det fortsatt er noen vibber igjen. På vei hjem fra fest har det vært det. Ja, det er jeg ganske sikker på.
Vi synger alltid den sangen i konfirmasjoner i min familie. Jeg får gåsehud av den
Jeg har undervist om det diktet i dag. Vi hadde en tretimers diskusjon etterpå. Det er så utrolig fine elever jeg har. En av dem sa (i plenum): jeg har lest en del dikt i mitt lille liv. Dette gir meg gåsehud. Jeg nikket og prøvde å ikke få tårer i øynene. For en perfekt jobb for meg!
*rørt*
Vi har mange gode sanger, sanger med mening. Fint å se andre dra frem denne arven. Mye godt der!
Det er jo det flotteste diktet av alle, særlig for ungdom. Vi har ståpels, vi, når vi synger det (for vi synger det, i familien - men det er sjølsagt best lest inni seg som dikt).
Det ver deilig å lese det i dag, Avil!
Og så passar det så fint med kva Politiken skreiv på leiarplass då dei publiserte Muhammed-karikaturane i går:
“Uanset at Jyllands-Posten i sin tid brugte ytringsfriheden både uklogt og med skadelige konsekvenser til følge, har avisen krav på ubetinget solidaritet, når den trues med terror. Det har der aldrig hersket nogen tvivl om, netop fordi det er kernen i ytringsfriheden, at det ikke er udsagnet, man forsvarer, men retten til at ytre det.”
Amen til leiarartikkelen i Politiken.
“Til ungdommen” har mykje fint i seg, men eg er ute av stand til å syngja med. Diktaren som skriv om at arten er så edel og verdifull, er den same som ivrar etter å sleppa bombene sine over sivilbefolkninga i Berlin. Nasjonen som hyllar denne diktarpiloten som martyr for menneskeverdet, er den same som internerer 14 000 norske kvinner fordi dei har elska ein tysk mann.
Det her har vi fått prenta inn av norsklæreren vår. Med god grunn.
kvilelaus: For meg står diktet best aleine, men sett i kontekst blir det grotesk.
Men er det ikkje slik at i krigen sin kontekst kan det meste verte grotesk ?
Kan henda gjer eg meg skyldig i noko som litteraturvitarane kallar “fallacy”. Eg burde jo vita at forfattaren er død. Men ordet er også ein svekling. Berre valden taler fritt og flåkjefta og får gjennomslag for sine saker.
Å! Denne nynner jeg på stadig vekk
Blir i skikkelig kamphumør rett og slett.
Alle vakre ord blir flosklar når ein er slegen helselaus.
Men desse orda gjev stadig meining og håp, etter alle dei slegne er daude.
Mamma jeg må tisse!
Må du det min venn?
La våre hjerter hamre
Det om og om igjen.
Hmm …
Her dukket det opp saker og ting, ja. Sangen står godt som det den er, en kallesang for ungdom, om å bry seg, kjempe, tro på noe.
Er dypt uenig i at “alle ord blir flosklar når ein er slegen helselaus”. Den som er offer for vold trenger et språk å bearbeide det med, slik at man kommer videre og kan bli menneske igjen. Ord er helbredelse.
Våre etiske prinsipper er alle ordsatt og de er uavhengige av den enkeltes manglende evne til å oppfylle dem. “Du skal ikke slå ihjel”, sier et av budene i bibelen. Dette tror vi på, selv om kirka har stått for og velsigna de verste overgrep som tenkes kan.
Så ordet er ingen “svekling”. Ordet og språket er en vanvittig styrke for oss, for vår tenkning, for vår kommunikasjon og for vår evne til å bygge fungerende samfunn.
Og til Anti-pretensiøst-visvas-mannen: la den motstanden du føler roe seg, og finn et tomrom i livet der du kan sitte helt stille og bare være deg selv. Det hjelper. Du trenger ikke være MOT hele tida. Du kan nøye deg med å VÆRE.
Kanskje du skulle forsøke å ikke være en gang i blant, “Tomas”, det hjelper det også. Å utslette egoet ditt, eller i det minste gjøre det til en litt mindre dominerende del av ditt daglige virke. Men du er vel for opptatt med å ved hjelp av ord forsøke å overbevise almuen om ordets beskaffenhet. Lykke til.
Jeg håper du ser selv at det forrige innlegget mitt var et reelt bidrag til debatten, for jeg har ingen intensjoner om å underbygge det ved hjelp av flere ord.