Jeg håper du ser selv at det forrige innlegget mitt var et reelt bidrag til debatten, for jeg har ingen intensjoner om å underbygge det ved hjelp av flere ord.

Her dukket det opp saker og ting, ja. Sangen står godt som det den er, en kallesang for ungdom, om å bry seg, kjempe, tro på noe.

Er dypt uenig i at “alle ord blir flosklar når ein er slegen helselaus”. Den som er offer for vold trenger et språk å bearbeide det med, slik at man kommer videre og kan bli menneske igjen. Ord er helbredelse.

Våre etiske prinsipper er alle ordsatt og de er uavhengige av den enkeltes manglende evne til å oppfylle dem. “Du skal ikke slå ihjel”, sier et av budene i bibelen. Dette tror vi på, selv om kirka har stått for og velsigna de verste overgrep som tenkes kan.

Så ordet er ingen “svekling”. Ordet og språket er en vanvittig styrke for oss, for vår tenkning, for vår kommunikasjon og for vår evne til å bygge fungerende samfunn.

Og til Anti-pretensiøst-visvas-mannen: la den motstanden du føler roe seg, og finn et tomrom i livet der du kan sitte helt stille og bare være deg selv. Det hjelper. Du trenger ikke være MOT hele tida. Du kan nøye deg med å VÆRE.

“Til ungdommen” har mykje fint i seg, men eg er ute av stand til å syngja med. Diktaren som skriv om at arten er så edel og verdifull, er den same som ivrar etter å sleppa bombene sine over sivilbefolkninga i Berlin. Nasjonen som hyllar denne diktarpiloten som martyr for menneskeverdet, er den same som internerer 14 000 norske kvinner fordi dei har elska ein tysk mann.