Å gjere narr av folk som er alvorlege, engasjerte og ordentlege er det lettaste av alt. Alvoret i seg sjølv blir latterleg, engasjementet og forsøkene på å seie noko seriøst og fornuftig. Berre gjenta alvorlege, engasjerte folk sine ord med tullestemme. Høyr kor dumt det blir.
Heile nittitalet prøvde all verdas stand-up-komikarar seg på denne relativt lette øvinga.
Det er verkeleg lett å gjere narr.
Det er mykje vanskelegare å gjere noko alvorleg og skikkeleg. Å seie det ein faktisk meiner, og forsøke å nå fram til andre. Å argumentere, og motargumentere, ikkje for å kverulere, men for å stille seg så ærleg og naken ein kan, og rekke ut til andre.
Det er lett å sjå det komiske ved folk som meiner noko ein er usamd i. Det er lett å herme etter dei, framfor å forklare kva ein sjølv trur på.
Det er vanskeleg å ransake seg sjølv og sine eigne haldningar og meiningar. Det er vanskeleg å stille seg sjølv open for andre, utan humor, utan forsvar.
Eg er takksam for alle desse møtene me har her. I kommentarfelta her, i kommentarfelta dykkar. Det fins alvor her. Forsøk på å rekke fram til kvarandre. Det er mykje humor, men forbløffande sjeldan at folk gjer narr.
Tusen takk.
You are a sad, strange little man, and you have my pity. Farewell.
- Buzz Lightyear
Ja, sånn er det. Det er mye lettere å gjøre narr enn å ta alvorlig, og latterliggjøring er og blir den mest effektive hersketeknikk som finnes. Ingen bør kaste den første sten når det gjelder det.
Og Buzz Lightyear :o) Jeg har ham inne i hodet mitt på portugisisk. Den kjøpte vi da vi bodde i Brasil, og jeg har ikke hørt ham snakke annet enn portugisisk:
“Eu sou Buzz Lightyear. Eu venha em paz!”
Nja. Å gjøre narr over internett er enkelt, om man gidder. Internett er de tålmodige dummes media. Det er vanskeligere å være en usaklig tosk ansikt til ansikt med intelligente, seriøse mennesker. Det skrevne ordet gir en debattant langt mer autoritet enn han ville hatt i en reell muntlig situasjon. Siden ordene engang står der og ikke forsvinner uansett hvor mye man ignorerer dem så er man nesten nødt til å reagere, og da senker man seg ned på samme nivå som tosken og lar ham føre i valsen.
Så til posten din sier jeg: Bu-hu! Grow up!*
*(Jeg tuller, illustrerer poenget ditt osv., ikke bli sint!
)
Det er enkelt aa rive ned. Det er vanskelig aa bygge opp. Personlig tror jeg at det er mulig aa bygge opp uten aa matte rive ned andre. Og du driver definitivt i rette bransjen
Alter Ego: Takk!
Ole: Men den usaklege tosken i usensurert form vil undergrave sin eigen autoritet.
Hm. Hvis du sikter til tidligere post av meg under pseudonym så VAR det en saklig post, om enn noe aggressivt modernistisk. Jeg la frem en strofe fra et dikt av den bergenske avantgardistiske forfatteren Rolf Larsen som svar på en debatt angående det uttærede diktet “Til Ungdommen” av Nordahl Grieg. Og det kvalifiserer ikke til tittelen “usaklig tosk”, tror jeg. Riktignok ble nettopp denne strofen i sin tid brukt av en representant for Fremskrittspartiet for å illustrere hvor håpløs statens innkjøpsordning for skjønnlitteratur var (staten var tvunget til å kjøpe inn allslags vås), men strofen er saklig i sin usaklighet likevel og jeg er egentlig skuffet over at jeg ble sensurert. Artig historie forresten, diktet ble lest høyt for Stortinget og Larsen ble truet med rettssak. Selv mente han at hvis han ikke hadde vært en så stor tosk så hadde de tatt ham på alvor og saksøkt ham.
Jeg kan være usaklig hvis jeg vil, men jeg var ikke det da. Hvis det var det du siktet til. Hvis ikke skjønner jeg ikke hva du mener
Den unge, fremadstormende generasjon er jo visstnok karakterisert ved at ironi erstatter substans, latterliggjøring framfor konstruktiv kritikk, etc.
Nå er jeg av natur skeptisk til slike “alt var så mye bedre før, men nå er kulturens undergang nær”-holdninger, men det kan jo være noe sant i det. Det er nok karakteristisk, om ikke for nåværende generasjoner, men for mennesker generelt, at det er lettere å spotte enn å være konstruktiv, lettere å rive ned enn å bygge opp. Det kan vel noen og enhver gjøre seg skyldige i.
På den annen side, det finnes da også en verdi i det å rive og å latterliggjøre — når det en latterliggjør og raker ned på er bakvendt, diskriminerende, urettferdig, eller rett og slett bare fryktelig galt. Forskjellen her er vel kanskje at slik kritikk vel er konstruktiv, i det den tar sikte på å gjøre verden bedre.
Ole: Eg sikta aldeles ikkje til deg, men til den tredje “debattanten” der me “traff kvarandre”.
Du har då aldri vore nokon usakleg tosk. Bevare meg vel.
Simen: Det er ikkje alle som er tiltrukke av det som er lett, heldigvis. Og du har jo rett i at denne “nostalgi var så meget bedre før”-haldninga er tussegammal - Aristoteles var minst like bekymra for den nye, ironiske generasjonen som folk i dag er.
Til evigheten og fobi sier min sønn.
Det er då også det mest geniale mottoet.
Da så :-). Paranoia er et annet trekk ved det moderne samfunnet, tror jeg. Det er ihvertfall et trekk ved meg.
Simen, tror trikset er å bryte ned og bygge opp noe nytt samtidig, eller ihvertfall å berede grunnen for noe nytt. Det er det som skiller rabbel fra abstrakt kunst og meningsløse ord fra avantgardistisk lyrikk. Det er Bob Dylan vs. en halvstudert røver som har en blogg med kontraintuitiv punktsetting. “Det. Regnet Idag. Øyne: Himmel; Oi oi?”
*ler*
Du seier det så presist.