Eg syns transportetappe høyrest så grusomt ut. Ei keisam rørsle frå punkt A til B, og er du heldig så er begge punkta spanande nok til at du gidd sitte på toget i mørket og glo på din eigen refleksjon i glasruta under transportetappen.
Kan hende er det ikkje så grusomt meint som det høyres ut. Eg er ikkje inne i den litteraturvitskapleg sjargongen, og legg kan hende feil tyding i omgrepa.
Men eg har tenkt at kvart einaste kapittel i boka mi skal vere verdt å lese. Det skal skje noko på kvar side, noko som er verdt i seg sjølve, og ikkje som ein trasig togtur på veg til neste oppleving.
Og så dukkar dei opp då, vanskane. For no veit eg til dømes kva som skal skje i dei neste kapitla, mykje er ferdig skrive og eg er nøgd. Men korleis kjem eg frå hit til dit utan nokon transport? Det som skjer er stort sett det samme kvar gong. Eg planlegg meg inn i ei rørsle, og så hender det noko eg ikkje hadde tenkt. Det vil seie, eg tenker det jo, eg kan ikkje påstå at eg er besatt av automatskrift. Men det skjer altså ting heile tida, som gjer at fortellinga køyrer av sporet. Slik går det utan regelbunden togkøyring etter planlagte rutetabellar. Avsporing og tull.
No går eg på biblioteket igjen, som altså truar med å lage seg trådlaust nettverk rett etter eg har oppdaga kor genialt det er å vere der utan.
A er på plass og B er på plass, og så får eg sjå då, om eg kjem meg til B utan at det blir ein transportetappe.
Fin metafor, Avil. Jeg kjenner følelsen og skulle av og til ønske jeg gadd å sitte og humpe på et tog i rute. Foreløpig tar jeg etappene som de faller seg og innbiller meg at det blir mer spennende, men så jobber ikke jeg mot noen deadline da. Masse lykke til.
Takk!
Jeg er veldig dypt inne i den litteraturvitenskapelige sjargongen (it’s what I do), men “transportetappe” har jeg ikke hørt om. Det er sikkert mer en forfatter/kritiker-type sjargong. Alt litteraturvitere gjør er stort sett å sitte på seminarer og si “Derrida” til hverandre med et sleskt smil om munnen.
Lykke til med å unngå transportetapper, men husk at hvis det skjer veldig mye hele tiden i et florerende språk blir det slitsomt å lese. Men du er forfatteren, ikke jeg, så det vet du helt sikkert fra før.
Florerande språk? *hjølp*
Og “du er forfatteren, ikke jeg, så det vet du helt sikkert fra før” blir motteke med skingrande latter.
Transportetappene, ja. Jeg kjenner godt igjen behovet for å egentlig ikke ha dem, men så vet man A og B som du sier, og har behov for å komme fra det ene til det andre. Jeg kom på et skrivetips, men det hadde nok mer med å ha A og ikke så mye med B å gjøre. Det var slik: Skriv slik at du holder personene og historien lengst mulig borte fra B, så lenge du klarer. Skriv deg vekk, altså. La noe annet skje. Drit i B. Stikk av fra B.
Det var det vel ingenting hjelp i, men jeg kom nå bare til å tenke på det.
Just for the record: Eg syns ikkje togturar er keisame. Faktisk trur eg aldri eg har vore på ein keisam togtur, og eg har teke mykje tog. (Fly og bussturar derimot, det snakkar me ikkje om
Guri: Eg har hatt nokre ganske jævlege togturar. Fly og buss kan også vere verkeleg forferdeleg.
Rabbagast: Hm. I utgangspunktet tenker eg at dersom greia er B så startar eg heller rett på B enn å vere innom A i heile tatt. Men nett no er det slik at både A og B er viktige deler av handlinga. Kan hende eg berre skal beeme folka mine.
La det være en “lakune” i teksten mellom A og B, og la leseren fylle inn ved hjelp av sin egen fantasi. Du vil bli utropt som genial, for alle vil putte inn sine egne drømmer og fantasier, ikke kjenne dem igjen, og tro at du kjenner dem bedre enn dem selv. Enkelt.
Siste episoden av Sopranos sluttet med noen sekunder svart, før rulleteksten kom. Vips! Forum opp og forum i mente om hva som kunne ha skjedd i de sekundene.
Eg kan ha ti blanke sider. The White Album, liksom. Eg kan rett og slett bli bokbransjens Final Tap.
Haha, Spinal Tap.
Tomme bøker og bøker med svarte sider er blitt utgitt før. De blir aldri bestselgere
Kjør på med florerende språk, du. Hvis forlaget har giddet å lage omslag til deg vil de ha boken din, altså liker de måten du skriver på
Jah. Me får tru det.
*mantra*
Mine inputs fra forlag får jeg på denne måten (denne er dagsfersk):
Takk for ditt innsendte bidrag til *sett inn forlag/tidsskrift*, “*sett inn tittel*”, som nå er lest og vurdert i redaksjonen. Vi må dessverre meddele deg at vi ikke ønsker å gå videre med det. *Forlaget/tidsskriftet* mottar flere hundre bidrag i året, og nåløyet er derfor svært trangt.
Slike brev har stort sett akkurat den ordlyden, uavhengig av avsender. jeg vet nå alt om trange nåløyer og hvor mange tekster forlagsredaktører har å stri med hvert år.
Så, gratulerer. Du kom gjennom nåløyet, du. Jeg får nøye meg med å danse på hodet av nålen så lenge.
Åh. Kva har du skrive?
2 romaner, en novellesamling og en del løse noveller. Alt refusert fra ulike hold.
Noen ville kanskje sagt at det var på tide å ta hintet, men jeg gir meg ikke, jeg.
Jeg VIL! *trassalder*
Hm. Dette fekk eg lyst til å snakke meir med deg om.
Jeg har også sendt inn en del. Det artige er at avslagene er høflige, men når de er litt interessert (konsulentuttalelse) så kan de bli direkte ufine. En gang sa konsulenten “Dette må utgis”, men forlagsredaktøren hevdet “konsulenten har nok latt seg forføre av tekstflaten”. Det glemmer jeg aldri. Jeg forførte noen med… eh… “tekstflaten”. (Har inne manuskript nå. Andreversjon. Er så spent!)
Det var då det raraste. Eg har aldri visst forført nokon med tekstflaten min.
Lykke til, Rabbagast! Jeg har fått en konsulentuttalelse også, ja, og den var mye mer “devastating” enn de vanlige “du viser tydelig skriveglede og gode intensjoner”-brevene (jeg ble blant annet beskyldt for å ha servert en middag bestående av bare krydder). Ingen er blitt forført av tekstflatene mine, dog.
Avil, vi kan jo snakkes på forlagenes hagefest om gudene vet hvor lenge
Men kva er det de skriv om, då? Og kva seier konsulentane?
Den konsulenten som las (halve) boka mi hadde også frykteleg mykje negativt å komme med, det er jo det som er jobben deira. Men eg har brukt stort sett alt saman til å gjere manus betre, utan å “miste” min eigen ide.
Eg tenker jo at eg må gjere begge deler: Halde fast i det som er ideen min, og bruke proffe innspel til å få fortalt historia på ein betre måte. Det er jo som alle andre fortellingar, enten det er på blågg eller eventyr eg finn på for ungane, eller bokskriving. Eg må kunne fortelle historia mi slik at lesarane/lyttarane held på interessa, ellers kunne eg like godt behalde alt saman inne i min eigen pc. Bok er kommunikasjon, sjølv om den er meir samansatt enn så mykje annan kommunikasjon.
Unnskyld om dette er meiningslaust floskelbabbel, altså. Men eg har tenkt mykje på slikt det siste året.
Det er gode poeng, Avil. Og det er hovedinnvendingen jeg har fått også. Jeg har gode ideer og bra tematisk innhold, men fremstillingsformen blir alltid litt feil. Siste gangen fikk jeg høre at det var “vanskelig å få en filosofisk diskurs til å fungere litterært”. Så i det minste vet jeg at det jeg prøver på er vanskelig, og da er det lettere å ta til seg alle avslagene :-). Og lettere å gå i gang med enda et nytt forsøk på å formidle omtrent det samme på en litt annen måte. Jeg har nemlig ikke først og fremst en historie jeg vil formidle, men en idé. Så gjelder det å finne en historie som gjør ideen forståelig, interessant og ikke frustrerende å lese. En historie som fungerer uten det tematiske innholdet. Irvin Yalom fikk det veldig bra til med “Da Nietzsche Gråt” (selv om ideen min ikke på langt nær er like stor som Yalom sin, bevares).
Alle de refuserte der ute, dette er til trøyst og oppmuntring:
Levi Henriksen blei refusert SYTTI (70!!) gongar før han vart antatt. Og vi veit jo alle kven han er og kva han har skrive, eller kva? Stå på! Trassalder rular!
Over til saka:
Eg har gjort litt slik som Rabbagasten føreslår: Hoppa glatt over det som skal føre meg frå A til B. Eg har laga ei bok beståande av små scener i ein ikkje-fortellande stil, der lesaren MÅ tenke seg veldig mykje sjølv, og der det dermed blir lite behov (og rom, for den del) for transportetappar. Men funkar det? Gudane må vite.
Lykke til, iallfall! Du klarer det viss du verkeleg prøver!
Eg syns jo at Yalom lukkast ganske bra i Da Nietzsche gråt fordi han nettopp freister skru saman ein godt fortalt fortelling, framfor å berre bruke karakterane som marionetter som fortel det han eigentleg har på hjarta.
Dersom ein eigentleg har lyst til å drive filosofisk diskurs, og romanen berre er eit middel, syns eg heller ein kan ta skrittet og skrive essay.
Romanar er for krevande og levande til å la seg bruke slik. Eg trur ikkje du kan la ein diva som den skjønnlitterære romanen til å spele birolle mellom sine eigne permar, utan at lesaren blir irritert ut over det naudsynte.
Eg trur også på usynlege reiser mellom scenar, lesaren er jo ikkje stapp dum. Går du på toget på side 22, så treng du ikkje få skildra heile togturen for å skjøne at når du heng frå deg frakken i gangen til elskerinna di på side 23, så har du sikkert vore i ein kupe og på ein togstasjon og komme deg derifrå i god behald.
Hehe. NÅ er det duket for debatt, nå. En godt fortalt roman er da nødvendigvis mye mer verdifull hvis den i tillegg har et sterkt tematisk innhold som synliggjøres gjennom den narrative formen. Ellers forfaller jo hele romangenren til ren underholdning eller l’art pour l’art, kunst for kunstens skyld. Sistnevnte kan være verdifullt i et metatekstlig perspektiv eller hvis man i Susan Sontagsk ånd er ute etter en “kunstens erotikk” heller enn en “kunstens hermeneutikk”. Men det er definitivt ikke en ulempe å ville formidle noe gjennom kunsten.
Selvsagt er det visse temaer som ikke kan gjøres litterære uten å ødelegge både temaet og litteraturen. Jeg skriver ikke en skjønnlitterær bok hvor jeg debatterer kognitivismen som vitenskapelig standpunkt. Men en roman om hva det innebærer å være menneske, eller visse aspekter av den menenskelige situasjon, er på alle måter berettiget.
“Eg trur ikkje du kan la ein diva som den skjønnlitterære romanen til å spele birolle mellom sine eigne permar”
Dette er jo en misforståelse av hva idéromanen er. Romanen ER jo både det tematiske, det narrative og det estetiske innholdet, det er ikke slik at det tematiske ligger utenfor romanen på noen måte. En skjønnlitterær roman er ingen diva, den er et partitur. Leseren er divaen.
Det er då ikkje noko i vegen for å starte ein roman med ein ide, eg trudde dei fleste romanar starta slik. Men romanen bør, etter mitt kan hende naive litterære syn, få ha sitt eige prosjekt, si eiga stemme. Og denne er ei stemme som også snakkar til nokon, til lesaren.
Ein roman skal jo vere begge deler, både kunst og underhaldning. Om den berre er kunst heilt utan vilje eller evne til å vere tilgjengeleg, kunne den like godt stått i eit glassmonter på eit galleri.
Og om den berre er underhaldning sluttar den å vere ein roman, i mi verd. Eg har teke til meg Kunderas enkle “ein roman skal utforske det berre romanen kan utforske”.
Og kva det vil seie å vere menneske er vel eit tema ein kan finne i kvar einaste roman som nokonsinne er skrive.
Men det er ikkje alle sider ved det menneskelege som best let seg utforske eller klårgjere gjennom ein roman, dersom det er mykje refleksjon ein vil formidle kan ein kan hende betre gripe lesaren gjennom andre former.
Ut frå dette ser eg det slik at ein må velge sitt medium utfrå kva ein vil, framfor å tvinge seg inn i for trange permar eller vasse i for vide (sårri for klesmetaforen, eg har nettopp vore innom Fretex).
Er lesaren divaen? No er det rett før Frida Kalhisto kjem springande og seier at me er divaer alle saman. Me er aill individa, også romanen. *ler*
Me er sikkert enige, du er berre hakket meir skulert. *går i meg sjølv*
Jeg tror vi er enige ja. Jeg vil ikke påtvinge romanformen temaer som ikke passer mellom to kunstferdig illustrerte permer.
Og ja, leseren er den som “fremfører” romanen, om du vil. Uten leseren er det jo bare bokstaver på en side. Selve romanens innhold, både idémessig og narrativt, blir realisert idet noen leser den. Enhver leser vil oppleve romanen på en unik måte, faktisk vil enhver leser oppleve den på en unik måte HVER gang han leser den iflg. Roland Barthes og hans postmoderne kumpaner (det heter seg at lesehendelsen er ’semelfaktiv’, hvis jeg skal være fagterminologisk og ekkel).
Men nok om det. Det er dette som ødelegger for meg når jeg skal skrive. At jeg vet slikt.
“Now I wish I could write you a melody so plain
That could hold you dear lady from going insane
That could ease you and cool you and cease the pain
Of your useless and pointless knowledge”
- Bob Dylan (Tombstone Blues)
“Men nok om det. Det er dette som ødelegger for meg når jeg skal skrive. At jeg vet slikt.”
Og no fortalte du det til meg. Så no kan ikkje eg heller skrive meir. *hulkar stille*
Hehe. Omforladels. *administrere store mengder whisky til*
Takk. *snufs*