Det går bra, altså.
Eg skriv og skriv. Eg blåggar nesten ikkje for tida, og sit på biblioteket for det er på ein måte ein genial plass å vere. Eg sender deg ein bunke fiks ferdige kapitler snart.
[usynleg skrift for redaktørar og mødre og forsørgande ektemenn] eg trur me er komme dit at eg må snike meg til nettbruk, eller så er det berre angsten min for ikkje å bli ferdig som blir projisert over på dei som ellers er involvert i prosessen [/usynleg skrift for redaktørar og mødre og forsørgande ektemenn]
Korleis ligg du an, då, Avil? Har du grunn til denne tilsynelatande panikken, eller er det berre irrasjonell frykt som vi alle slit med frå tid til anna?
Kjekk den usynlige skriften
Du kommer til å komme i mål!
Eg klarar det sikkert. Men eg har det litt travelt.
Du er flink, har stayer-egenskaper, og gir deg ike. Ikke klager du nevnverdig heller. Dette må jo bare gå bra for deg.
Eg kan ikkje klage. Eg har eit luksusliv.