Inne på Forfatterbloggen har Knut Rage stelt i stand ein diskusjon kring historiske romanar og anakronismer. Han problematiserer korleis me til dømes (i 2008 ) les bøker skrive på 1930-talet med handlinga lagt til middelalderen, og korleis slik litteratur fortel både noko om tida den blir skriven i, og den tida den omhandlar.
Interessant tema, særleg i Noreg, kor vår viktigaste kilde til vår imperialistiske gullalder (800-1000-talet) er skriven på 1200-talet, og samme verk (skrive av den kristne Snorre) er den viktigaste kjelda me har til før-kristen norrøn religion. Å forstå litteratur slik lagvis er ei kjent øving når ein skal nytte seg av historiske kjelder, og til dømes er Bibelen blitt skrella slik (det eine testamente skrive etter nokre av dei andre, og teologar og religionsvitarar har grubla mykje på kven som kan ha lese kven, og kva som er likt og ulikt i testamenta og kvifor).
Spennande tema, særleg for historikarar. Og her kjem altså forfattarane inn, fordi dei driv research og freister lage seg til truverdige fortidskoloritt.
I kommentarfeltet får fantasylitteraturen gjennomgå, og sidan eg skriv fantasyroman tar eg diskusjonen med heim til eigen blågg. For denne kritikken mot fantasylitteraturen rører ved noko av den samme kritikken ein like godt kan rette mot den såkalla generelle skjønnlitteraturen.
Ein av debattantane siterer Agnes Bøttcher på å ha skrive følgande i Vinduet:
“Vil man være litt slem, kan man si at mye av dagens fantasylitteratur i grunnen er forkledde historiske romaner, skrevet av late forfattere som vil snike seg unna det kjedelige arbeidet med research og det plagsomme kravet om historisk troverdighet, og i stedet plukker litt her og litt der, og hopper over ubehagelige historiske fakta som fattigdom, dårlig hygiene, og kvinneundertrykkelse.”
Og får mellom anna til svar frå ein annan debattant:
“jeg er hjertens enig i beskrivelsen av at fantasylitteratur ofte er slapp og skaper en drømmeverden. Den bruker også ofte magiske elementer for å hoppe vekk fra historiemessige problemer. Det dukker alltid opp en trollmann.
Hvis jeg skulle legge fra meg min nuvundne modenhet et lite øyeblikk, så ville jeg kalle denne sjangeren for ‘drit’.”
Kritikken går her hovudsakleg ut på at fantasy er latmannsverk, der forfattaren slepp gjere skikkeleg research, og kan finne på noko trylletøys der handlinga ikkje heng i hop.
Er det nokon som driv lite research vil eg tru det er forfattarane av refleksive intrapsykologiske samtidsromanar.
Nettopp det å skrive om si eiga samtid gjer oss blinde for det feilaktige i det sjølvsagte, det forførerisk løgnaktige i det kjente og nære. Det er lett å stille for få spørsmål ved sin eigen kultur. Og likevel er det denne litteraturen som gjerne får æra av å nettopp vere bevisst og sjølvgranskande. Mens fantasylitteraturen altså blir ståande som ein feig og lat eskapisme frå den rå og nære røynda i eigen kulturkrins og samtid.
Og er det nokon som driv med trylletøys, må det då vere dei som driv mykje research og lagar historiske romanar, eller skjønnlitterære reportasjar frå andre delar av verda. Ein kan opptre direkte uærleg og tru på det sjølv, om ein trur ein skildrar ei verkeleg røyndom etter å ha budd på biblioteket eit år, eller i ein småby i Italia i tre månader.
Ein skildrar framleis si eiga førestilling om røynda, skapar ein logikk i det ein ser som ein formidlar vidare. Ein forklarar verda, gjev den forteljingar, truverdige narrativ, lagar seg ein fiktiv og subjektiv forståing.
Og for å skape god litteratur ut av det, må ein ta grep om denne subjektive røyndfiksjonen, og gje den form som kunst. Ein må ha ei byrjing, ei handling, ein må ha ein slutt, som kjent kan ein sjonglere med rekkefølgja, men ein kjem ikkje utanom at det fins reglar for kommunikasjon.
Reglane for språket og reglane for kommunikasjon kan leikast med og brytast, men det er også kommunikasjon.
Og etter å ha oppløyst røynda i kulturelle, interpsykiske og intrapsykiske delar, og laga ein sosialkontruksjonistisk graut av alt du trur og meiner, vil eg påstå dette:
Fantasy er ærleg fiksjon. Å skape truverdige forteljingar utan å lyge på seg at ein veit korleis det er fordi ein har budd der, eller veit korleis det heilt sikkert var fordi ein har skrive hovudfagsoppgåve om det, krev at ein er bevisst kva folk kan tru på. At ein nyttar seg av det kjente og det kulturelt truverdige. At ein leitar fram det magiske, som var truverdig før ein blei vaksen. At ein tør bruke dei magiske restane som fins i oss, anten me er religiøse eller ikkje, som vaksne. Ein må vere bevisst kva verkemiddel ein nyttar seg av, samstundes som ein må tørre å tru på lesaren sin medverknad.
Utan ein fantastisk lesar, ingen fantasy.
Nokre forfattarar lukkast i dette. Andre lukkast ikkje. Nokre lukkast delvis. Nokre bøker finn fram til mange magiske lesarar, andre bøker finn kan hende berre tre heilt fantastiske lesarar, nokre bøker burde ikkje vore utgjeve.
Eg har til gode å vite kva kategori eg vil hamne i for nokre få, eller for fleire. Men dei som meiner god fantasy er juks og latmannsverk for feige skribentar, burde prøve sjølv. Eg syns i alle fall dette er meir enn nok arbeid. To år til no, siste halvåret full tid. Deadline til sommaren. Hjelp (det er her eg forlater tankerekka, og gir meg over i engstelege og sjølvopptekne dealine-tankar).
Fantasy på sitt beste er ei krevande øving for både forfattar og lesar, men når ein løfter det realistiske og det magiske opp dit saman, har ein draumestoff som står seg mot einkvar historisk roman eller samtidsroman.
For å seie med Neil Gaiman: It’s not the ideas, it’s what you do with them that matters.
Og eg anbefaler å lese kva Agnes Bøttcher faktisk skriv om fantasy i Vinduet. Det er eit godt essay, og ho har betre greie på sjangeren enn meg.
Ajajaj, kanskje like greit at det så langt har vist seg umulig å registrere seg på den helsikes forfatterbloggen slik at man kan kommentere. Jeg gidder neppe forsøke igjen.
Folk som avfeier fantasysjangeren som “drit” må rett og slett ha lest feil bøker i sjangeren. Og hvis folk tror det er latmansverk å skrive fantasy så har de vel knapt lest en eneste bok i sjangeren? Man kan mene mye om f.eks George R.R Martin og hans “sang om ild og is”, den passer fint inn i det de snakker om her. Egentlig er den vel en lett omskrevet beskrivelse av rosekrigen, ihvertfall i starten, og har ikke så mange fantasyelementer at den ikke kunne gått for å være en historisk roman med noen få omskrivninger her og der. Jada, man må gjerne mene at det er billig underholdning hvis man vil, men latmannsverk? I think not! I så fall hadde det vel neppe tatt år mellom hver gang det kom en ny bok i serien?
Nei, jeg foretrekker på mange måter fantasy jeg, der man klarer seg med å skape troverdighet i eget univers, og slipper at det i tillegg skal være troverdig i forhold til en eller annen virkelighet i universet utenfor permene også.
Hvordan kan man se på vår tid og vår historie uten å få glimt og visjoner av fantasy? Selv historisk kritisk verdensanskuelse er som den ondeste tvangstrøye brukt til gjevnlig torturering av hundrer og tusner av rene, magiske barnesinn. Vår tids barneanstalter, hvor alle uniformeres med vår tids selvforherligende besservisserkultur…
Her er elementer nok til “fantasysjangeren”.. syns jeg.
Lykke til med ditt bokprosjekt.
Sturgeons lov er at 90% av alt er sæppel (Ted Sturgeon skreiv fantasy).
Viss ein ikkje veit om anna fantasy enn den som har vorte oversatt til norsk dei siste tjue år, kan ein godt tru at genren stort sett er skit (og da rekner eg med Robert Jordan). Det som blei oversett på 70-talet var betre.
Eg ville sagt at det er arrogent å meina at det finst norske forfattarer - daude eller levande - som skriv betre forteljingar enn Robin Hobb eller Ursula LeGuin. Men det er kanskje berre meg.
Har man ikke rett til å lese hva man vil? Må folk kommentere om du liker fantasy eller ikke?
Eg trur det har noko å gjera med kva for ein klubb du vil vere med i. Vil du vere med i klubben til dei som likar fantasy, eller i klubben til dei som ikkje likar fantasy?
Eg er med i klubben til dei som likar science fiction og som likar litt fantasy.
Dette minner meg om en annen debatt som gikk for noen år siden, om krimromaner, og om krim egentlig…EGENTLIG var “litteratur”. Bedreviterene mente jo da selvsagt at krimromaner var skrevet av late forfattere som bare var ute etter å tjene raske penger på å gi folk det de ville ha….For meg, er det avgjørende om forfatteren greier å fortelle en historie, enten det er fantasy , krim, eller samtidsroman.
HAH!
Men det er litt på samme måten som med popmusikk, å lage en treminutters popsang må jo være enkelt , mener mange….hah…prøv da!
Å skrive god fantasy er jo enkelt…..
Fantasy har eg ikkje peiling på, men eg hugsar eg las “Markens grøde”som 12-13åring. Det sette sine spor. Korkje diskusjonen om Hamsun, fakta om nybrotsarbeid i farne tider eller tvil om det faktisk ville vere mogleg for eit menneske å bryte den dørhella or jorda, kan endre det. Det er faktisk fullstendig irrelevant for meg no som då.
Elles så fann eg ein bra trykkfeil i avisa i dag. Sidan eg har så katasrofalt dålege besøkstal på museet for tida er eg så fri at eg legg han ut her. Det handlar om nye resultat frå MRI-gruppa ved Psykologisk fakultet og Haukeland Universitetssjukehus.
“Når vi gjer feil i ei rutineprega handling, er det fordi hjerneaktiviteten på ein måte sporar av i framkant av handlinga. Årsaka til dette er at nevrosane ikkje er synkroniserte på den måten dei er når ein gjer ei rett handling”.
God helg og sørg for å synkronisere nevrosene.
Tror de virkerlig at fantasyforfattere ikke gjør research? Gå gjennom Tolkiens forfatterskap og finn at han har jobbet lingvistisk, historisk og med fortidens legendemateriale. Tilsvarende finner du i mengder av fantasybøker som bruker gralslegender, teologi og kvantefysikk om hverandre. Arg. De som har skrevet kommentarene over kan ikke fantasy, virkerlig. Alle fantasybøker er ikke Eragon.
Jeg er enig med Hjorthen, fortvilende å ikke få kommentere på forfatterbloggen.
Eg synkroniserer nevrosene mine og slår igjen fast at lesarane mine er kremen av kremen.
Sjølvsagt fins det mykje dårleg fantasy, slik det fins mykje dårleg all mogleg anna litteratur. Men akkurat desse ankepunkta, som gjekk på dårleg research og nissetøys som erstatning for gode plott, var skivebom. Det er IKKJE karakteristika som feller sjangeren.
Eg small opp første bindet av Guy Gavriel Kays Fionavar Tapestry som illustrasjon, og dei som måtte undre seg over kvifor akademiakrar og høgst oppegåande folk gidd lese magiske historiar kan i grunnen begynne med Kay.
Det du beskriver høres ut som billig elitisme. Fantasygenren hadde et enormt oppsving for noen år siden da jeg var en kvisete nerd i ungdomsskolen, noe som passet meg utmerket. Mye bra litteratur ble skrevet, men også mye dårlig - slik tilfellet er innen alle genre.
Når Tolkien nå først er blitt nevnt er jeg nødt til å gjøre meg litt upopulær ved å påstå at han definitivt var en stor fan av billige løsninger. Hele tredje boken er en eneste stor Deus ex Machina, noe som blir overmåte tydelig i den akk så ufattelig gode tredje filmen. Og jeg kan være enig i at det nok er lettere å ty til “nissetøys” innen fantasygenren, fordi det innen den type litteratur er helt greit å sende en flokk magiske kjempestore ørner for å redde dagen.
“Fionavar Tapestry” har nå fått plass på leselisten min, like under “Song for Eirabu”
Ole: Er det eg eller dei som er uenige med meg som driv billig elitisme?
Når det gjeld Tolkien, så er det jo klart at desse Deus ex Machina-løysingane fins der, og dei fins også i seinare fantasyromanar, i hopetal. Men dersom eg skal tru på magi, må den vere definert med ein slags indre logikk, og helst presentert slik at ein har “realistiske” forventningar til kva utstrekning og avgrensingar den har. Kay sitt mesterverk Tigana har nettopp dette problemet, etter mi meining, i det avgjerande slaget. Ein har ikkje fått tilstrekkeleg forståing for dei to tyrannanes krefter til å vite kven av dei som eignetleg har overtaket, og kva som skal til for å vinne.
Tolkien lagar eit frampeik til “ørneløysinga” i scenen der Gandalf blir redda av ørnar frå tårnet han er fanga i bok 2. Men “Ringenes Herre på tre minuttar”-versjonen (eg fann den på Youtube for ei tid sidan) der dei bestemmer seg for å la ørnene ta seg av ringen med ein gong og flyge den inn i Dommedagsdjuvet, peiker på ein svakhet med heile plottet: Det blir aldri forklart kvifor ein ikkje kan kvitte seg med Ringen på ein enklare måte.
Eg meiner at dei magiske løysingane i fantasy-plotta nettopp ikkje bør opplevast som nissetøysete, og at det er ein av utfordringane med å ta inn magi som moment: Å presentere den som avgrensa og til ein viss grad forutsigbar, slik at ein som lesar kan få det berømte suget i magen når nokon klarar å overskride forventingane. Det skal kjennast likt som når nokon i ein samtidsroman tek seg saman og seier høgt kva dei meiner om far sin, eller nokon i ein romantisk historie seier “eg elskar deg”, - eller på andre måtar gjer noko som opplevest overskridande og viktig.
Og tenk at eg står på leselista di OVER Guy Gavriel Kay. Uansett om det var sagt på spøk, skal eg ta den setninga med meg i hjarta mitt som ein skatt.
Her var det mange kloke ord. Vet ikke om jeg har så mye å legge til. Når det gjelder research vs. ikke-research, så gjelder det å huske på at i fantasy er det ikke snakk om å lage noe som er sannsynlig, virkelighetsnært eller troverdig. Det er snakk om å lage noe som er selv-koherent, som følger sin egen logikk, slik at leseren kan godta premissene etterhvert som de blir levert og så glemme at det som skjer ikke kan skje, for det kan skje i den verden fortelligen foregår i.
Dét er ikke så lett som en skulle tro. Først må du skape en verden som ikke bryter sine egne regler, og da kan du ikke støtte deg til de fysiske lover og regler forskere har brukt hundrevis av år på å finne ut av i den virkelige verden, da må du finne på alt selv og selv sjekke at alle hullene er tette. Så må du presentere det på en måte som gjør at leseren får meg seg premissene så kjapt at det hele ikke blir en lang serie med “godta dette, slik at vi kan komme til punkt B, hvor du må godta dette, slik at vi kommer til punkt C” — og fortsatt gjerne holde litt tilbake, så historien ikke blir så forutsigbar at den blir kjedelig.
Ellers må jeg si meg uenig med Hjorthen i at A Song of Ice and Fire er noen lett omskrivning av noe som helst. Om det er en omskrivning, så er en tung en, og en som blander inn både det ene og det andre. Men gode bøker, bevares.
Simen: Det er så veldig, veldig vanskeleg. Ugh.
Nei, Ice and Fire er ikke en lett omskrivning av noe som helst, men med litt lett omskrivning så kan den forvandles til en historisk roman? (Eller ihvertfall litt tung omskrivning?)
Og rosekrigen er da i det minste en stor inspirasjonskilde for historien?
Og som stor fantsy-fan liker jeg alltid å gjøre meg litt upopulær med å si at jeg synes Tolkien er litt kjedelig. Bortsett fra Hobitten som er en av mine absolutt favorittbøker. Ja, også synes jeg alle karakterene til Robert Jordan er irriterende og at Kay kan være litt vel enkel…
Jeg tror fantasy er en kjempevanskelig sjanger. Ikke minst siden jeg har lest utrolig mye i den. Det skal mye til for å fenge meg og få meg til å tro at den oppdiktede verden er ekte. Jeg er en kresen leser.
Ting som ødelegger fantasy er for mange kart, for mange lange forklaringer om hvor i arverekkefølgen karakter x befinner seg, nitidige oppramsinger av det monetære systemet eller annet.
Klarer du ikke å skape en troverdig verden uten å måtte forklare hver eneste bit av rammeverket for leseren er du ute av stand til å skape en troverdig verden. Punktum. Man skal bli dratt inn i historien mens man leser uten å måtte se seg nødt til å slå opp i tabeller og kart. Det burde bli som å feks lese en bok av Haruki Murakami: Han forklarer ingenting om Japan, ingenting om geografien, forklarer ikke hva sushi eller bento er eller politikken eller pengesystemet. Man leser boken for historien fortalt enkelt og greit fordi den er satt i et ekte land. Slik liker jeg fantasyen min også - at historien bare tilfeldigvis er satt i et land jeg ikke kan noe om, men plukker opp litt av underveis.
Et godt eksempel på en bok som rett og slett bare presenterer sin verden som ekte og som jeg tror på og blir revet inn i er boken jeg leser for tiden av Scott Lynch som heter “The Lies of Locke Lamora”. Den er en liten 500 siders perle av en bok.
Selvsagt må en fantasyforfatter selv ha fullstendig anal oversikt over alt fra geografien til arverekkefølgen til hvor mange småmynt det går i en stor seddel slik at alt passer perfekt sammen og dermed er med på å skape en troverdig verden. Jeg har ingenting som helst i mot at disse nevnte oversikter blir trykket i boken for de som liker å grave seg ned i ymse detaljer (hver sin smak). Men jeg vil foretrekke at det ikke er et krav for å kunne lese boken.
Oi… og dette ble visst litt langt….
Eg signerer berre, Delirium. Eg blei skremt bort frå sjangeren som lesar fordi eg ikkje gidd kart og arverekker. Og likevel har eg tenkt å utstyre Song for Eirabu med begge deler. Men boka MÅ kunne lesast utan.
Den kan jeg gå med på, Hjorth. I alle fall A Game of Thrones.
Jeg er ikke så sikker på at analogien til Delirium er helt riktig. Japan er et virkelig land, Murakami lever i landet og skriver (selv om han har mange vestlige lesere) for et publikum som har bodd i landet i mange år. Derfor kan han med rette gjøre antagelser om bakgrunnskunnskapen til leserne som en fantasyforfatter, som beskriver land som leserne umulig kan ha så mye bakgrunnskunnskap om siden de ikke finnes, ikke kan gjøre. Derfor er det som Delirium også påpeker, at du plukker opp underveis, veldig viktig. (Ellers: Lies of Locke Lamora og oppfølgeren, Red Seas under Red Skies, er helt klart noen moderne perler av noen bøker.)
Avil: Du gleder min lesende sjel!
Simen: Selvsagt synes jo ikke jeg at analogien min halter siden det var jeg som kom på den ;o) Men det du kan tenke seg er at disse kartene og oversiktene som mange liker å poste kan bli ekvivalenten av å kunne litt om Japan for de som er interesserte, men at man godt kan lese bøkene uten å på forhånd vite at yen er myntenheten…
(Grunnen til at jeg trekker frem Lies of Locke Lamora (i tillegg til at den er velskrevet) er jo at den ikke har noen kart eller lange forklaringer. I oppbygning og presentasjon fremstår den som om Camorr og nabostatene er et virkelig land, bare et som jeg tilfeldigvis overhodet ikke kan noe om før jeg begynner å lese.)
Eg orkar heller ikkje namnerekker, men kart går greit. Men likevel.
Mens science fiction ikke er ein genre, men ein litterær metode, er det ikke fantasy om det ikkje følgjer ein oppskrift: Det skal væra ei forhistorie, det skal væra eit oppdrag, det skal væra ein ond skikkelse som skal beseirast tilslutt, og han (det er alltid ein han) skal ha vorte svakare av det som har gått føre seg i dei to første binda i trilogien. Det er mykje meir:
http://www.amazon.com/dp/0886778328
Fantasy er en genre med ganske strenge regler, av og til kan det være forfriskande å lese historier som ikkje er påverka av Tolkien: http://www.amazon.com/dp/0345458559
Men eg likar ikkje krim.
Jeg var med på en lignende diskusjon for ei stund sida, den gang om fantasy var eskapisme eller ikke. Og det vi kom fram til mener jeg å huske var at der krim og samtidslitteratur forteller om samfunnsforhold, så kan sci-fi og fantasy forvrenge og forstørre de delene av samfunnet de mener er verdt å kommentere, og vise konsekvensene av det.
Om en nå skulle lese bøkene for politikken sin del, og ikke for underholdningen…
Men det viktigste poenget, som blir gjentatt flere ganger oppover kommentarfeltet her, er at mens samtidslitteratur krever research, så krever fantasy først skapning av en konsistent verden, og så research av den.
Også får jeg legge til at jeg er litt stolt av at jeg har vært borti de fleste av forfatterne nevnt nedover her, både Lynch, Jordan, Gaiman, Martin, Paolini og Tofte. Faktisk bare japsen og Kay jeg ikke kjenner særlig til.
Rolf Marvin: Men heldigvis er sjangerkrav noko som oppstår på samme måte som grammatikk, det er eit forsøk på å lage stringent logikk ut av levande kommunikasjon. Og ein treng faktisk ikkje bry seg om det i det heile tatt. Det ein treng er å kjenne til sjangerforventningane hos lesaren, slik at ein kan tøye grensene og bryte reglane bevisst.
Sauegjetaren: Einkvar roman er eskapisme. Om det ikkje var, fekk ein legge boka fra seg og vaske badet istaden.
Jeg vet ikke hvor seriøs du er, Rolf Marvin, men med den definisjonen er det meste av god fantasy ikke fantasy, og det blir jo litt feil.
Avil: “Einkvar roman er eskapisme. Om det ikkje var, fekk ein legge boka fra seg og vaske badet istaden” Ah - så godt sagt! For det finnes mennesker som kritiserer folk som liker sci-fi og fantasy fordi man “flykter fra virkeligheten”. Jeg kan da flykte like effektivt fra virkeligheten med en samtidsroman!
Jeg tenkte masse på dette mens jeg leste om kriterier psykologer har for å etablere ulike typer sinnsykdom. Og stor interesse for sci-fi og fantasy kan tale for at man ikke takler virkeligheten. HA! Jeg har alltid siden ønsket meg å ta den diskusjonen med en tilgjengelig psykolog siden jeg mener at det er relativt latterlig.
Eg har i alle fall aldri brukt det som noko kriterium når eg har sett diagnosar! *ler*
Nei, det er svært mange spørsmål ein stiller, og hovudfokuset er på symptom, både her og no og over tid. Men ein prøver også å danne seg eit heilhetlig bilete av pasienten, sidan folk er meir enn symptoma sine. Og det er jo gjerne slik at enkelte ting (som i seg sjølv ikkje tyder på patologi) opptrer oftare hos folk som slit med enkelte lidelser, og slikt legg ein jo merke til når ein arbeidar med pasientar over tid.
Eg har også sett ein nevropsykolog vise typiske sci-fi-teikningar fram på kurs, med spørsmålet “kva lidelse trur de denne pasienten har” og pasienten var schizofren. Men sjølvsagt kan ein lage kompliserte og fantastiske teikningar utan å vere schizofren, like sjølvsagt som at ein kan lese fantastisk litteratur utan å vere sjuk. Når ein ser på salgstala til fantasy og science fiction, særleg i engelskpråklege land der meir kvalitetslitteratur innan desse sjangrane er tilgjeneleg på deira eige språk, skjønar ein jo at det neppe er store delar av befolkninga som ikkje taklar virkeligheten, men at dette er populær litteratur.
Sære interesser er ein annan greie som dukkar opp hos enkelte som slit med ting, men det er heller ingen indikator på patologi i seg sjølv.
Ein viktig ting å huske på i slike diskusjonar er at dei personane som psykologar får inn til vurdering, svært ofte kjem fordi dei faktisk har vanskar. Det er ikkje eit snitt av normalbefolkninga som kjem inn til vurdering. Dei aller, aller fleste kjem fordi dei sjølv syns dei har det vanskeleg. Dermed er ein jo ute etter å finne ut på kva måte desse personane har det vanskeleg, om ein kan sirkle inn ein lidelse, om ein kan finne årsaker og løysingar i høve denne.
Og derfor vil greier som også folk flest driv med få ein annan valør i denne særlege samanhengen. På samme måte som at mange mennesker er trøytte og slitne og ikkje syns dei får sove godt nok eller lenge nok, og dette i seg sjølv ikkje er ein indikator på sjukdom, men legar flest spør alltid om søvn likevel.
Eller at svært mange røyker hasj ein gong i blant, men når dei sit på psykologen eller psykiateren sitt kontor blir denne (u)vanen spurt om og problematisert på ein annan måte.
Og det samme gjeld altså for veldig mange heilt normale greier som verken handlar om å ha det dårleg eller ruse seg eller slite med noko, for folk flest.
… jamen, jeg må jo ta diskusjonen med noen som ikke mener det samme som meg! ;o)
(fine Avil)
Åja. Då så.
Det der med voldsomme sjangerkrav til at noe skal kalles fantasy er jeg ikke særlig begeistret for, det opplever jeg nærmest som en metode for å definere det som noe annet enn litteratur. Det er sikkert veldig greit å forholde seg til, for da blir jo all fantasy tvangstrøyelitteratur som aldri kan bli mer enn sånn passe, men jeg synes i grunnen det er noe piss.
Man har jo den samme debatten om krimsjangeren med jevne mellomrom, der noen mener at en krimbok må forholde seg til spesielle krav for å være godkjent som krim. Det vil si minne ganske mye om Agatha Christie eller noe sånt. Jeg vil heller at en krimbok skal være en bok som handler om en forbrytelse, enkelt og greit, og dermed vil jeg naturlig nok at en fantasyroman skal være en roman som på et eller annet vis forholder seg til “det fantastiske”. Hva nå det måtte være.
Og de beste bøkene svinger seg elegant over båsene, danser oppå dem, og ler av alle som prøver å tjore dem fast et eller annet sted.
Eg har tatt utgangspunkt i kva eg har av restar sjølv, av det magiske i verda. Stader som for meg framleis er magiske, der eg gjekk tur då eg var barn, dyr eg syns er magiske, historiar som rører meg framleis.
Det fins eit univers for meg som framleis er magisk, og kan eg formidle noko av dette til fantastiske lesarar, kan sjangerpolitiet seie kva dei vil. Eg håper det fins nokre fantastiske lesarar der ute som vil elske noko av det eg fortel, og gjer det det, så vil det gjere meg lukkeleg.
Det er i grunnen derfor eg gjer dette. Eg vil gjerne vere lukkeleg.
Men vi har jo fått vår egen Nobelsprisvinner. Lessing beveger seg greit innenfor virkemidler som er erklært som definerende for både SF og Fantasy.Selv har jeg nettopp opdaget Annie Proulx (vet det er for sent og allerede umoderne), gleder meg til noe nytt fra leGuin, Pratchett og Gaiman. Jeg mener faktisk at Tolkien hevder seg godt blant disse litterære tungveketerene. Kanskje jeg også finner frem til noen ordentlig gamle tungvektere av noen titler: En kan jo lure litt på hvordan fiffen forholder seg til slikt som the Picture of Dorian Gray, dr. Moreau’s island og the Machine Stops. Antakelig har de bare vagt hørt om en av dem, og i alle fall ikke lest dem.
I det hele tatt virker denne nedrakkingen av sjangerlitteratur, og det i det hele tatt å absolutt måtte presse den inn i en sjangerforklaring som en arrogant måte å “elitisere” seg selv til det eneste verdige. Samt at det avslører en fullstendig og grunnleggende uvitenhet om alle de bøker de uttaler seg så bastant om.
Eg har visst aldri vore så glad for ein nobelprisvinnar i litteratur før! Heia Doris!
Eg hadde ein gong ei hypotese om at også høgt utdanna akademikarar er menneske av kjøt og blod, akkurat som oss andre.
Vi gjen det ikkje enkelt for oss sjølve når vi skal basere sjølvkjensle og eignverd på det å vere verdsmeistrar i alt vi tek oss føre. Når ein innser at dette vert ei umogleg øving, kjem ein ikkje utanom å spesialisere seg. For at dette ikkje skal opplevast som ein kapitulasjon, rangerer vi dei ulike spesialitetane slik at ein i alle fall opplever seg som konge på den høgste haugen. For dei meir smålåtne held det kanskje å vere eit sandkorn, så lenge ein er viss på at sanddungen du er ein del av er den finaste.
Eg har i grunnen ikkje lese så mykje i denne tråden som gjev meg mindre grunn tru på hypotesen min, men kanskje litt meir tru på at eg skulle lese litt fantasy.
Bananders: Selvsagt burde du lese litt fantasy! Og i alle fall til høsten når Avil kommer med boken sin
Åh, bandanders, no må me jo nesten snakke om Durkheim og forventningar og slikt også. Men det har eg ikkje tid til, eg må jo skrive denne boka som Delirium syns du skal lese.
Takk for stor toleranse for tastefell. Trua mi på at eg nokon gong vil kunne skrive ein heil kommentar utan feil er etterkvart blitt svært grunn* og eg burde vel, i fylgje meg sjølv, finne meg noko anna å bruke lunspausane mine på.
*Omgrep oppfunne av meg i førre kommentar.
Elles så kjem eg nok til å fylgje rådet til Delirium.
Eg syns i grunnen du brukar lunsjpausane dine på den aller beste måten!