Sophia Wallace tek bileter av folk. Ho lever ope som lesbisk i New York, og har sjølv erfart korleis kjønnsroller og fordommar er trongare enn naudsynt.
Eg fann bileta hennar under ein nettdiskusjon kring traktorlesber. Nokre ville ha det til at traktorlesber alltid var harry, dårleg kledd og tjukke. For all del, det fins då tjukke, harry og dårleg kledde lesbiske damer. Og det fins lekre, slanke femme-lesber, med leppestift og raude negler. Wallace vil berre vise at det fins mange slag traktorlesber, mange slag transer, og i det heile tatt mange slags folk, og dei er vakre og sterke kvar på sitt vis.
Eg kjem stadig tilbake til kategorisering, og vår fine og nyttige og fantastiske cortex som lagar boksar og logiske samanhenger av dei veldige mengdene med sanseinformasjon me får inn kvart vakne augneblink.
Og eg kjem tilbake til tronge kjønnsroller, der me forventer at gutar og jenter skal identifisere seg med og leve opp til relativt smale og avgrensa rolleforventninga.
Enkelte ting endrar seg raskt. Teknologi, infrastruktur, kva som fins i butikkane, kva du blir forventa å kunne gjere på jobb, kva som står i historiebøkene.
Andre ting endrar seg langsamt. Kva stemmeleie mødre brukar til babyar. Korleis fedre løftar fireårige gutar. Kva me seier når me blir sinte. Korleis me oppdrar ungane våre. Me har lært alt av våre foreldre, og endringane me gjer er kun justeringar. Det aller, aller meste leverer me vidare.
Det er ikkje like lett å vite kva ein skal gjere for å endre verda.
Men Sophia Wallace tek bileter av folk. Kan hende det endrer noko, for nokon.
Damen kan komponere bilder i alle fall. Ukjent for meg til nå, men hun har, etter en kvikk sjekk på nettsiden hennes, en stil i fotograferingen jeg liker.
Det er merkelig dette behovet mennesker har for å kategorisere verden og lage stereotyper sånn at vi tror vi er forberedt til enhver tid…
Jeg lurer på hva vi er så redde for?
Selv er jeg av typen som finner det utrolig befriende å forvirre mennesker ved å ikke passe inn i en eneste en av de boksene de prøver å plassere meg i (liker jeg å tro, selvsagt!). Samtidig får jeg av og til akutte anfall av identitetsangst av samme grunn
Jeg hadde forøvrig en åpenbaring her en dag da jeg plutselig innså at min drømmemann er en mann som ikke er redd for sin femininitet.
Jeg har supersansen for bl. a. Russell Brand og Noel Fielding; menn som leker med seksualiteten sin og ikke er det minste redd for å flørte med både menn og kvinner. Det skjer ikke så ofte i Norge, føler jeg, med mindre man er patrulje og skal være på tv.
Selv er jeg i en årrekke blitt kategorisert som både bifil, alkoholiker, uintelligent, rusmisbruker og lesbisk. Og det er greit. For disse oppfatningene har ingenting med meg å gjøre.
Åh! Jeg glemte å si at i dag virker det som om feminine menn er hakket mer akseptert enn maskuline kvinner? Både av kvinner og menn?
Jeg ble glad av disse bildene
KEE: Ja, ho har eit godt blikk.
Sif: Kategorisering er jo noko me driv med for at verda ikkje skal vere eit uoverskueleg kaos. Men det betyr ikkje at me ureflektert og blindt skal tru at kategoriane er “sanne”.
Ein feminin mann blir i alle fall fort kategorisert som homofil, og dersom han ikkje er det, seier folk “håhå, ja, me får sjå kor lenge han blir i skapet”. Som til dømes Knut Arild Hareide, som bryt litt med rollefortventningane til Mannen, og stadig har fått spørsmål om han er homofil.
Målet må vel bli at man slutter å tillegge kategoriene positive og negative verdier… Eller ihvertfall blir bevisst at man stadig gjør det. Det er vel greit nok å kategorisere noen som hetero-, homo- eller bifil selv om noen faller utenfor alle disse kategoriene, men det som er skummelt er at kategorien “homofil” så og si bestandig har et negativt fortegn. Det er den “mørke” siden av motsetningen homofil/heterofil.
Jeg har ikke noe problem med å opprettholde et skille mellom menn og kvinner, så lenge kategoriene er ideologisk likestilte - det har lenge vært slik at kvinnen er “det andre” kjønnet, altså det som defineres gjennom sin motsetning mannen. Feminine aspekter ved et menneske er først og fremst kategorisert som ikke-maskuline, altså som maskulinitetens (negative) motsetning.
Det blir forøvrig umulig å “oppløse” kategoriene mannlig og kvinnelig uten at språket kollapser, og å “redefinere” det kvinnelige er ofte meningsløst da det koker ned til at “kvinner har samme potensiale som menn” - altså defineres kvinnen igjen gjennom mannen. Problemet er at det ikke finnes noe ureduserbart kvinnelig (bortsett fra visse fysiske attributter som få menn har) eller noe ureduserbart mannlig. Kategoriene forandrer seg i takt med kulturen, og utfordringen akkurat nå er å fjerne det negative fortegnet foran “det svake kjønn”.
Å fjerne kategoriane fordi dei er knytt opp til fordommar er å skylle ut babyen med badevatnet.
*slagordsmodus*
Jeg bare kommer på en fantastisk krangel Mr. Jackson hadde med noen guttevenner av seg. «Æsj, orker ikke henge med sånne macho skater-lesber!» sa de om en del “traktorlesbete” jenter.
«Jeg synes alltid de macho jentene er veldig heite, jeg» sier den dumme mannen min. Hvorpå de sier han er homo, han liker jo ikke jenter om han liker jenter med skaterklær og kort hår…
Fantastiske bilder ^_^
Klart ein er homo om ein syns lesbiske jenter er fine. Nei, vent.
Sånn bortsett fra alt det andre; for noen aldeles nydelige, lekre, rene, uhm-bilder!
-
klart en er homo sapiens om en synes at kvinner og menn er fine
hehe…
Eller homo erectus, i alle fall.
Herlige bilder! Jeg blir rent kjær.
Prøver igjen:o)
Interessant post
Jeg har for egen del blitt mindre og mindre opptatt av “å endre verden”
Det beste en kan gjøre er å forsøke å endre seg selv- å være åpen og å initiere glede og stolthet over den man er
Dette vekker tillit
Dette har i livet mitt så og si vært Suprema Lex
Føler ellers at “folk flest” er langt bedre enn sitt rykte- og at intoleranse er et avstandsfenomen som skyldes usikkerhet
Slutt:0)
It’s been wonderful reading some of the feedback albeit in a very limited capacity. Google translator doesn’t do the best job with Norwegian to English.
I want to invite you all to my upcoming exhibition Pink & Bent curated by Cora Lambert and Pilar Gallego at the Leslie/Lohman Gallery 26 Wooster Street, New York, NY 10013 The opening is from 6-8pm on May 20th, running from May 21-June 28th. Details are on the enclosed card and my website, http://www.sophiawallace.com
I have four photographs in this show which is one of the most comprehensive exhibitions of lesbian art work in New York City, perhaps ever. I’m proud that my work will be on display along side pioneering artists such as Sheila Pepe, Harmony Hammond, Phranc, the Guerrilla Girls, Phyllis Christopher, Judy Chicago, Molly Landreth and Lola Flash…
More info is on my website http://www.sophiawallace.com
Warmly,
Sophia
I wish you understood norwegian, Sophia, because my readers are both praising your pictures and discussing gender, roles, and telling anecdotes. If you wanted to make people both think and feel, you totally succeed!
Thank you so much for leaving a message!