Det er søndag. Pinse. Ingen grasklypparar, ingen høgtrykkspylarar, ingen kantklypparar, ingen snekring. Hagane her oppe på åsen ligg stille. Berre ein og annan bil køyrer forbi nede på vegen.
Fuglane og biene rår.
Epletrea blømar.
Det spirar i vinduskarmen, i bedene, i kjøkenhagen.
Sommarfuglane vinkar når dei flyg.
Eg sit på steintrappa med kaffikoppen og tenker. Fordi eg kan.
Og hvem var det som fant på å ringe med kirkeklokkene på hver røde kalenderdag, samtidig som de innførte begrepet “helligdagsfred” og forbud mot støy på de samme dagene? Jeg trodde tidligere at kirketjeneren prøvde å vekke gud til gudstjenesten skulle begynne, men har nå skjønt at det bare er presten som sover tungt. I går var han nok på russetreff, siden klokken ringte en time i strekk før han kom seg opp av sengen i dag…
Og bedre kan ingen ha det.