Posted by: Avil | juli 21, 2008

Tider som dette

Ein skal utsetje romanfigurane sine for den verste dritten. Aukande stress og utfordringar, umoglege moralske dilemma og dei skal feile. Dei skal feile, og lære og vekse, og tvinge fram sider ved seg som meistrar. I det avgjerande klimakset skal dei ville seg sjølve, løfte det blodige ansiktet frå asfalten og tvinge fram krefter dei knapt sjølv trudde dei hadde. Hurray!

Enn om livet var slik.

Responses

Bortsett fra de umulige moralske dilemmaene, minner dette om turen vi hadde til Løvstakken i går. Ikke det, jeg var nok ikke moden nok til å lære så mye av den. Altså blir det tur i morgen også. *med trynet plantet i et trappetrinn i Stoltzekleiven*

Eg håper du ikkje har så veldig mykje asfalt i boka di… ;)

trodde livet var akkurat slik, jeg … *glis*
stoltzekleiven; det ringler i mitt bergenshjerte. løvstakken fra riplegården er favortitturen min. *sukk*

Så; skriver vi fordi vi som vi gjør fordi vet det er mulig, eller fordi vi håper det er mulig?

Ellers; det blir jo ikke bra hvis vi ikke sender dem til Angbad og hjem igjen ;-)

bra, avil :)

kristin: det der er et interessant tema. hva i menneskene er det som gjør at visse ting funker bedre enn andre i tekst?

Livet er ei uendeleg straum av hendingar, det fins ikkje noko narrativ anna enn det me skapar sjølve. Det fins ingen klimaks, ingen avslutning, ingen happily ever after.
Berre kvardagar, den eine etter den andre, mens me langsamt døyr.

Nåja. Der er no brot i kvardagane.

Det er kan hende mer dramatisk for romanfigurene dine, men det er nå opp og ned i livet også og heldigvis for det :-)

Legg igjen et svar

Your response:

Kategorier