Opprørt venninne i telefonen: “Unnskyld meg, men eg er litt i affekt her. Har du høyrt kva jentene har sett på SFO?”
Eg (film av katastrofetankar gjennom hovudet: Ein blottar? Eit dødsfall?): “Nei, jentungen har ikkje sagt noko?”
Opprørt venninne: “High school musical! Nokon hadde visst hatt filmen med seg. Det er heilt utruleg. Her forsøker me å skjerme dotter vår mot denslags, og så ser ho det på SFO. Eg saknar verkeleg ein diskusjon om kva SFO skal vere, og kva det eigentleg er me betaler for. Dersom dei ikkje skjønar at slikt som dette ikkje går an, så tenker eg jo at dotter mi ikkje kan gå der. Men dotter mi seier at jenta di ikkje såg filmen, for ho sa ho trudde ho ikkje fekk lov.”
Jentungen (7) sit og gjer lekser. Mor ser bro. Mormor ser bro. Ho stønnar.
Eg: “Viste dei High School Musical på SFO i dag, vennen?”
Jentungen: “Ja. Ganske dumt.”
Eg: “Men du såg ikkje på?”
Jentungen: “Nei. Me har aldri snakka om den filmen, men eg tenkte at det likna sånne Hannah Montana-greier som eg ikkje får sjå.”
Eg: “Veit du kvifor du ikkje får sjå det?”
Jentungen: “Ja, det er jo berre sånne fjollejenter som snakkar med pipestemme og oppfører seg toskete. Og du vil ikkje at eg skal sjå sånt, for du vil eg skal vere eit ordentleg menneske.”
Eg: “Eg skal snakke med dei på SFO, eg. For det er jo ikkje noko kjekt at dei viser filmar som ikkje alle får sjå.”
Jentungen: “Det er i grunnen rart at dei andre får sjå sånt. Men foreldra deira har nok ikkje tenkt på kva som kan skje. At me kan bli sånne fjollete jenter som berre er opptatt av sminke og mote og fniser og snakkar med pipestemme. Det er fint du tenker på sånt, mamma.”
Herlig post, og ikkje minst ei herlig jente! Eg trur du har gjort ein god jobb der, Avil
Feminisme handlar jo mykje om korleis me oppdrar ungane våre. Men eg vil ikkje ho skal kjenne seg annleis og rar.
Haha. Eg diggar barneoppsedaren Avil.
Eg tenker ho kjem til å likne eit horefugleskremsel når ho kjem i tenåra, slik eg sjølv gjorde. Men det er betre at dei gjer opprør med rosa sminke og tyllskjørt enn at dei må bruke heroin for å markere kor teite foreldre dei har.
Ikkje for å skremme deg, men det er kanskje sannsynleg at det er nettopp rosa tyll og sminke som vil vere opprøret hennar….
hehe, aina. du sier noe.
kjenner en som hadde veldig liberale foreldre i oppveksten. han gjorde opprør med å gå i dress og slips på ungdomsskolen.
jeg lurer på hva jeg har gjort galt, forøvrig; min 15-åring er en high school musical helt alene.
*sukk*
Men det er då heilt greit at ho blir eit antifeministisk, rosa fyrverkeri når ho går i opprør.
Då veit eg at grunnverdiane er på plass, og at ho er i ferd med å finne ut av kva ho sjølv vil om og at ho har lov å forkaste mitt og faren sitt.
Men at sjuåringar skal forførast gjennom store, dyre hollywoodproduksjonar og tilhøyrande dansekurs på det lokale treningssenteret til å ta del i amerikansk tenåringskultur, DET finn eg meg ikkje i.
fra spøk til alvor: jeg var alltid også ekstremt nøye på hva barna mine fikk og ikke fikk lov til. ved 12-års alder skjer det noe. uansett hva som er innprentet på forhånd. det er ikke kult å ha moren som alltid lager bokpysj med gulerøtter og dipp, i stedet for videokvelder med chips og brus. og på et tidspunkt, omtrent ved 12 års alder, er det ikke lenger mor som er rettesnoren, men vennekretsen. det er altså der man må sette støtet.
:erfaren:
til spøk igjen: da jeg nektet min datter stringtruse (jeg satte grensen ved start på ungdomsskole, så lenge kunne jeg klare å stagge trangen), tok hun med seg en venninne og SYDDE SEG EN.
hahaha!
hahaha! heimesydd stringtruse – trur ikkje det er mange i hennar generasjon som har det. ikkje i nokon annan generasjon, heller, når eg tenker meg om.
eg er for øvrig heilt einig med deg, avil. det er heilt sikkert flott at dei skjermast frå det hollywood-mølet. når det er sagt er eg ei som hadde tretti barbiedokker som eg ELSKA. og eg har gode verdiar likevel, vil eg velje å påstå.
Dotter mi har mange barbiar. Som den bevisste mora eg er, så veit eg at barbie er ei av dei leikesakene som i praksis opnar for mest forskjelligarta leik, veldig ope leiketøy motsett mykje av det ein får kjøpt i dag.
Hah.
Jeg blir litt trist av å lese dette.
Fordi jeg har gått glipp av tre års oppdragelse.
Når det er sagt – vi har bare en TV i en krok, så ungene slipper det meste av slikt.
Vi har brukt penger på å kjøpe det som finnes av gode barnefilmer. Så om de skulle se ræl innimellom, som på sfo, så har de også sett gode ting.
Sjøl så leste jeg sinnsykt mye Tuppen, Lillemor og Romantikk, Bobseybarna og dektektiv Nansy Drev. Jeg skjønte hva dårlig litteratur var helt på egenhånd av å ha litt å sammenligne med.
Så akkurat det der tror jeg ungene mine overlever. Også å se en Hannah Montana når de er på besøk hos besteforeldre og sådanne.
Herregud, for en herlig unge
det jeg prøver å si er at det handler om holdninger. men det er begrenset hvor lenge barna gjør som du sier. datteren min har i klesveien vært emo (skrekk og gru), rosa (skrekk og gru), gangster (skrekk og gru), soss (skrekk og gru) … og sånn kan jeg holde på. det hun ikke fikk lov til hjemme, gjorde hun etterhvert i skjul hos venner. det er grenser for hvor lenge man klarer å holde fortet. jeg satster på at hun lander om noen år, og da er alt det andre borte, men holdningene ligger i bunnen og danner grunnlaget for hvem hun blir. men hun må velge selv. jeg vil helst ikke ha en louisvuittonshoppetildroppe-datter på døren om 10 år. men om hun velger det, må jeg respektere henne like fullt. jeg vil overhodet ikke at sønnen min skal bli marinejeger, heller. han har ALDRI eid et våpen-leketøy, det har vært bannlyst her. men på et eller annet tidspunkt (12 …) begynte han å finne sine egne veier. de spillene han ikke fikk spille hjemme, spilte han hos andre. så kunne jeg bare sitte å ruge på de pedagogiske mattegreiene mine. men også hos ham håper jeg å ha plantet “gode” holdninger (klammer fordi jeg hele tiden snakker om MINE holdninger), slik at han tar de valgene som er riktige for ham når tiden er inne. og om han blir marinejeger og drar i skarpe oppdrag, så må jeg respektere det.
*regnet ikke med alt dette da den blå streken kom i vinduet*
Hmm.. jeg fikk med meg noen episoder Hannah Montana da jeg var forkjølt forrige uke og jeg synes nesten at Miley Cyrus får ufortjent tyn. Eventuelt innbilte jeg meg at programmet skulle være verre enn det var? Ikke at jeg vil anbefale Hannah/Miley som et godt TV-program av den grunn …
HSM har jeg ikke fått med meg, men jeg er enig i at det er et problem at amerikansk glamtenåringskultur skal være underholdning for unger på 7.
Noe annet er at tenåringsroller ofte blir spilt av folk over 20. Zac Efron som jeg har skjønt er “BIG!” for tida er 21 år gammel og spiller en tenåringsgutt. Jeg tenker at det at de velger voksne skuespillere til å spille tenåringer gjør noe med hvordan handlingene i tv-serier også blir og at det er med på å legge noen forventninger til hvordan tenåringer er/skal være og hvordan de ser ut som er ganske urealistiske. Spesielt om man har sett noen episoder av “One Tree Hill” så er det ganske tydelig at skuespillerne ikke er tenåringer. Nå var vel enden på visa der at man snurret fram handlingen fem år eller noe for at den skulle “ta igjen” skuespillerne i alder. Når en brorpart av skuespillerne egentlig begynte å nærme seg tredve skulle det i grunn bare mangle.
Eg har hørt at oppdragelse er det ein driv med før uingane blir 11.
Foreldrene er som et speil på ungene. Der har du oppdragelsen.
Så kan vi foreldre tulle og tøyse med en masse greier vi tror er oppdragelse.
det har jeg og. jeg merket en markant endring i alle 4 (har for sikkerhets skyld sikret meg to stebarn også; 4 barn, 13, 15, 15, 17) rundt 12 år. etter det må man bare pøse på, selv om det virker som om det ikke går inn. ten-åringer er så kule og sårbare på samme tid. men de må få rom til å finne ut av seg selv, på sine egne premisser. jeg er ingen helgen, slik jeg prøver å prakke på dem mine holdninger, men de setter selv en grense når nok er nok. da brenner vi inne med at ser både det ene og det andre. det er et hardt liv. å være tenåring, altså. og mamma. og oppdrager.
Tenåringar treng foreldra til mykje, men ein kan liksom ikkje oppdra så mykje på dei.
Habben, no er du så djup atte jelp.
Eg gler meg til eg står knedjupt i all denne oppsedinga. Skal sjå kor enkelt og greitt det går.
Hele verden er min p-pille i dag. Nå skal jeg bestille sterilisering etter å ha hatt bråkebarn på jobb, skrikebarn foran og bak meg i kø, tenåringer bak meg på toget, skrikebarn utenfor leilighet, hoppebarn i leilighet over og bugaboomødre på alle kanter i kaffekø (vegg-til-vegg-pupp!). Og nå, altså: Hajskulmjusikal på SFO og det åpne leketøyet Barbie.
Det med barbie er ikkje tull eingong, men du kan godt la vere å få ungar for det endrar alt for alltid.
Det er egentlig sånn at jeg godt kan se at Barbie kan være et fint leketøy siden har overvært mang en HA-MED-DAG med GUDENE VET HVA SLAGS STUPID RÆL. Og fått rapporter om High School Musical ON ICE. o.O
BUILD-A-BEAR.
Det glemte jeg å si noe spesifikt om. Hva med omfgwtf?
…åh, du er så alt for lett å imponere.
Altså, eg elska Barbie, eg. Og eg såg aldri på det som noko kvinneideal. På same måte som eg ikkje såg på kålhovuddokker som noko kvinneideal. Ei dokke er ei dokke, liksom. Og nokre dokker er gøyare enn andre. Men wazzup med dei der Bratz-greiene?!
Nå dummer jeg meg sikkert litt ut, men skitt la gå. Altså Hannah Montana handler jo nettopp om nerdejenta som egentlig er kuul og “fjåsejentene” er fienden.
Det samme med High School Musical, jålejentene blir dummet ut og gjort narr av.
Ser dere på tv sammen med barna slik at dere vet hva dere velger bort eller ikke? Eller er det slik at amerikansk og Disney er fy? Og lar dere barnet ta et reelt valg ved å nekte dem å se noe?
Jeg ser filmene/programmene med ungen og ser at hun reagerer helt sånn jeg synes er naturlig og at hun greier å fange opp moralen i det hele.
Altså, barnet mitt er fullstendig filmoman og ser gjerne Pippi/Narnia/Det gyldne kompasset/Olsenbanden jr. samtidig som hun kan se det som dere kaller antifeministisk amerikanske serier.
Men jeg ser også at hun bevisst velger type film/underholdning alt etter om hun er ute etter å fordype seg eller bare bli underholdt.
Akkurat sånn som oss voksne.
Jeg velger å ha såpass tiltro til at det jeg daglig tilfører barnet mitt hjelper henne til å ta riktige valg i livet og ikke at det er amerikanske serier/filmer som avgjør det.
Sitat Habben: “Foreldrene er som et speil på ungene. Der har du oppdragelsen.”
Nettopp! Enkel, men genialt.
Også lurer jeg på om det er feminisme eller fordommer?
Men nerdejenta Miley er vel ikke kul før hun tar på seg den blonde parykken og blir til en fjåsejente for en stund? For å være populær så må du være blond og vakker, er du brunette og ikke gidder å sminke deg så må du nøye deg med å være nerd?
Og er det ikke en av kompisene til Miley som er forelsket i Hannah Montana, men når han oppdager sannheten, at Miley er Hannah, så er det slutten på den forelskelsen. For gutta vil jo bare ha de blonde og vellykkede damene, ikke de nerdete brunettene?
Også er det selvfølgelig hele den derre disneyprinsesse-greia da, som i grunnen er ganske uspiselig der den kommer i kombo med shopping og kjøpepress?
Men den beste grunnen til å la være å se på Hannah Montana er jo at det er temmelig dårlig. Særlig den døbba versjonen på Disney Channel
Denne posten kom som bestilt. Det påstås nemlig fra tvilsomme hold at slike filmer ikke påvirker jentene i nevneverdig grad: Aftenpostens A-magasinet sist helg “Friskmelder barndommen”, de viser til forskning og greier.
Hva F…?
No er jo ikkje dette akkurat forskning, HHS.
Men jo, Ana, det var etter eg hadde sett HM saman med jentungen at eg la ned forbod.
Gjennomtenkt kommentar fra jenta di, Avil.
Jeg må innrømme at jeg ikke greier hisse meg opp over disse programmene. Kanskje fordi jeg vokste opp med en mor som var anti alt som minnet om amerikansk livsstil? Jeg fikk ikke Barbie en gang, fordi det skulle være så ødeleggende for jenters selvbilde.
Heldigvis fikk jeg en Barbie etterhvert, besteforeldrene grep vel inn.
Den har kommet til stor nytte i heimen den senere tid: Den har fløyet fallskjerm fra balkongen i sommer, og sønnen min synes det er innmari kult.
Vel.. når det gjelder Disney channel og programmene der, så har vi vel fått med oss det meste. Sønnen min har sett disse typiske jenteprogrammene og (selv om de så klart er superteite), dermed har jeg også fått med meg en del Hannah Montana, HM etc. Det er til tider både fjollete og dumt, men det er underholdning. Det blir vel som når jeg setter meg ned og er sliten i huet, og velger litt hjernedød underholdning som CSI eller lignende.
Hvis ungene bare ser sånt, kan jeg tenke meg det ikke er helt heldig, men de får forhåpentligvis med seg mye mer enn det.
Eg meiner heller ikkje at “alle andre bør nekte ungane sine å sjå Hannah Monatana”, det er berre ei greie eg har. Og så har me alle vårt, som me heng oss opp i. Eg slit med underhaldning som framstiller kjønnsstereotypiar som byr meg imot, og eg slit med rle-faget på skulen. Andre er opptekne av andre ting.
Samtale mellom Ungen og mammaAnne i dag morges:
Ungen: Jeg hadde en Barbie som var popstjerne, men A. reiv hodet av henne og så kunne jeg ikke leke med henne mer.
Mamma: (tenker at den ungen skrøner fælt for tida) Men du har jo flere Barbier (jævla svigermor!) og de kan være akkurat hva du vil! Popstjerne og jagerflyger og brannmann. Eller arkivar.
Ungen: Jamen, jeg vet jo ikke hva en arkivar er.
Mamma: Det er sånn som jeg er
Ungen: Å. Men det er sant, jeg har jo en Barbie til som er popstjerne. Og da kan Barbie bo i popstjernehus eller fly eller alt mulig!
Så jeg skjønner den med åpen lek.
Ungen fikk Hannah Montana t-skjorte av sin onkel i Amerika. (Alle andre kjøpte det til unger, hadde han skjønt) Og så fikk hun Star Wars t-skjorte. Han mente det var på tide.
Star Wars er jo noko HEILT anna. *ler*
Undre sier: “..det er et problem at amerikansk glamtenåringskultur skal være underholdning for unger på 7.”
Men det er jo det der. Det slo meg da jeg prøvde å se Spice Girls The Movie. Scary S. løper rundt i sexy leopardtights og fniser og bonder med ei jente på 11.
Må være kult, tenkte jeg, late som du er supersexy/prøve å appellere til de store gutta – mens den store fanskaren er drittunger.
Det skurrer.
Ungen har allerede spilt WoW på sin farmors fang. Og sett Pirates of the Caribbean på sin mors. Går nok bra det her.
Og så “leser” hun Pondus. Mamma, sa hun og pekte på Jokke, han der forelsker seg i ALLE!
Det er så overdrive MYKJE dritt og glam og sexy jålegreier for jenteborn, at for meg er det naturleg å freiste å både demme opp og gjere ungen bevisst. Og ho er jo blitt bevisst, om ikkje anna.
Det får’n si hun er, ja
Huff, det er nesten så jeg får dårlig samvittighet av å tjene til salt i maten ved å oversette HSM-bøkene…
Jeg synes Hannah Montana er noe skikkelig dritt, i likhet med mye av det andre ungene ønsker å se på. Jeg prøver å begrense det, men de vokser ikke opp i et vakuum. Så i stedet satser jeg på å gjøre mitt ved å tilby mye annet også, og snakke mye med dem om ting de leser og ser, lære dem å reflektere over holdninger og budskap og stereotypier og å stille de rette spørsmålene (djiis, det hørtes prektig ut, men vi gjør det veldig tilforlatelig, altså).
Jeg ønsker meg kritiske unger, akkurat som jeg blir både begeistret og stolt når vgs-elevene mine er kritiske og stiller vanskelige spørsmål.
Men når det er sagt, er det et par ting som aldrialdrialdri kommer innenfor dørene her. HiGlam-fashion-dukkene, for eksempel. Huttetu.
Fantastisk å ha et feministbarn, ja!
Mitt 15-årige feministbarn takket nei til å delta på en hår-og motemesse (hun hadde blitt “oppdaget” på en kafé på grunn av sitt lange, flotte hår) da hun fikk bekjed om at hun skulle vrikke seg over scenen i et kort miniskjørt (som jo ikke hadde noe med “rollen” som hårmodell å gjøre). Mammaen ble glad da hun fortalte det.
Kritiske og bevisste ungar er supert. Eg blir så glad langt inni meg.
Ang å ha greier, mamma ville ikke at jeg og søsteren min skulle bli med i Blekkulfklubben, fordi hun syntes de la all angsten og skyldfølelsen for miljøet over på ungene.
Klok mor.
Men altså.
“…for du vil eg skal vere eit ordentleg menneske.”
Nå begynte jeg nesten å grine. Så fint!
Aaah!! Ble rørt av posten din jeg Avil!
Håper at jeg selv klarer å formidle noe liknende til unger.