Vil eg dette?
Kvifor gjer eg det eg gjer, er det noko vits i å finne ut av det? Kvifor handlar eg og velger eg slik eg gjer, er eg berre biomasse under sosialimprinting, født slik og blitt slik og resten er matrise i usannsynlige kvarkar og ikkje noko å bry seg med for den vesle gåsehjernen min, eg er trass alt berre eit enkelt menneske med ein enkel mastergrad og omlag 40 års subjektiv erfaring. Kvifor sit eg her, time etter time, kvifor gjer eg ikkje heller noko kjekt, eller noko sunt, eller noko nyttig? Noko som kunne gjort verda eller meg eller nokon andre ørlite grann betre?
Og kvifor byr eg ikkje på meg sjølv, kvifor deler eg ikkje mine erfaringar, kvifor freister eg ikkje finne det unike i meg sjølv, kvifor vil eg ikkje skrive om smertefulle punkt eller søke det inste, ærlege, det einaste sanne eg veit, nemleg det subjektive? Og ikkje reddar eg verda, ikkje har eg planfadderbarn eingong, ikkje skriv eg om fattige eller lidande eller folk som kjempar for fridom og betre kår i slum, krig og miljøkatastrofar. Ingen nakne ballar sleng mellom setningane mine, ingen såre barneandlet kikkar opp med striper i skiten, neida.
Eg er ikkje eingong ein slik litterær flinkis som har studert faenskapen og freister løfte og endre den. Eg gjer ingenting med Romanen, eg skapar ingenting nytt, eg utfordrar ingen, eg konfronterer verken lesarar eller vitarar eller skribentar.
Alle får vere i fred for meg, både dei svoltne og dei rike, dei arrogante og dei naive. Breane får smelte og krigane rase.
Alle får vere i fred, til og med eg sjølv.
Kva faen er poenget med dette? Kven er det eg narrar, kva narrar eg dei med, narrar eg i det heile eller sit eg berre her i ei rigid meiningsløyse som verken imponerar, rører eller provoserar?
Kvifor gjer eg dette?
Kvifor skriv eg noko som helst?
Når det av og til er så vanskeleg at eg har lyst til å grine og samstundes er heilt og aldeles fri til å berre gi faen, berre reise meg, berre gå ned i kjøkenet og bake brød og ringe ein ven og drikke eit glas vin og spele UNO med guttungen og sykle rundt Landåsen.
Det er så meiningslaust at eg blir rasande, men ikkje konstruktivt rasande, ikkje rasande på ein slik skrivande og kunstnarleg måte som avføder tekstar.
Neida. Berre meiningslaust rasande på ein tam og handlinglamma måte.
Eg veit ikkje kvifor eg skriv, om det er den umettelege narscissisten som trur det skal kome noko herlegt ut av det, om det er einslags talentetikk som gjer at høge tankar om meg sjølv tvingar meg til å publisere denne meiningslause ordstraumen som om det skulle vere av noko som helst nytte? Er det manglande kreativitet som gjer at eg skriv, berre fordi eg eingong kom på at eg skulle og så er eg ikkje i stand til å slutte, komme på noko anna, endre retning?
Faen.
Argh.
Bra tekst. Jeg liker det du skriver, jeg ser flyten din, selv om du sier du ikke har noe å skrive om, er det ikke intetsigende, nei, tvert om, jeg er av en annen mening; mening med tekst er ikke noe man planlegger, eller, man kan planlegge en mening, men den ender alltid opp som noe annet. Mening eller ei, ikke viktig.. Du kan skrive, og du har en flyt. Flyten er kreativiteten. Det er meningen. Fortsett sånn. Gjør det, du er god. Og det er min mening.
Men må ein skrive om ein er god til det, om ein ikkje har noko å seie?
Tror det er viktig å finne ut hva man virkelig vil bruke livet sitt til, ja! Jeg sier det sånn: Å fylle ut seg selv. Du er en person med visse kvaliteter og egenskaper, du er en spesiell person og ingen andre. Nettopp deg. Det er dette som gjør deg spesiell. Og tingene du skriver om (hvis det er det du velger å bruke tiden (og livet) ditt på). Du velger selv. Alle må utfylle seg selv. De må gå inn i den personen de er og være den fullt ut. Hverken mer eller mindre.
Når eg les dette, Tarjei, kjenner eg meg umoden og trassig og får lyst til å rope tilbake at EG MÅ INGENTING og at eg ikkje er spor interessert i å UTFYLLE MEG SJØLV og at eg aldeles ikkje vil vere den eg er verken FULLT eller HEILT.
Ikkje fordi du ikkje har eit poeng.
Meir fordi eg er usikker på om eg vil ha eit.
Hehe!
Og du har full rett til å rope akkurat hva du vil.
En annen måte å si det på er “å være i flyt”. Det vil si å være MED eller I det som befinner seg i kroppen og bevisstheten din til en hver tid. Men herlighet, dette er idealet, og det oppleves ikke alltid sånn, eller om det ER alltid sånn vet jeg ikke. Jeg vet bare at det er mitt ideal som jeg også anbefaler til andre….
Men kva tid er du eigentleg i “flyt”? Eg høyrer folk snakke om flytsonar som om det er nærast heilt daglegdags og noko kreative folk helst burde vere i ganske ofte. Eg veit berre ikkje om ein einaste forfattar som har flytsoner.
Ja, jeg tror flyt kan være en tilstand man kan være i tilnærmet daglig. Hvis det er forfatter du er og snakker om (og om jeg kommer inn under det begrepet, noe jeg egentlig ikke tror, ihvertfall ikke foreløpig, vet jeg ikke), så kan flyt komme når du er i gang med skriveprosessen og er midt inne i et forløp. Og i forhold til mening som du skriver om i innlegget, så er det vel meningen at du skal ha noe å si, er det ikke? Har du ikke noe å si, eller hva er problemet?
Eg veit ikkje. Kva er å ha noko å seie, eigentleg?
Du har mange undrende spørsmål, skjønner jeg. Og du kan si det er en spesiell tilstand å være i, og da må du bare tillate deg selv å være der og stille alle de spørsmålene du vil… La det være åpent. Det kan være en annen måte å være på enn det du er vant til, men det kan også være en “flytsone”, som du selv nevner.
Jeg føler jeg har noe å si når jeg føler jeg VIL skrive noe for at ANDRE skal lese det. Handler vel om å vise en del av meg, og den delen er det jeg skriver. Men et kunstverk er jo ikke et direkte uttrykk for min person, men et nøye gjennomtenkt- og følt uttrykk og ferdig bearbeidet arbeid. Det er da vi begynner å snakke om kunst…
Argh! Den traff meg på en litt uebhagelig måte, rett og slett. Godt skrevet
Hvorfor skriver du? Fordi du føler for det, for faen! Hvis noen vil lese det du skriver, er jo det bare ekstra stas.
Nei, det er ingen vits å finne ut av det. Bare gjør det. Vær surpromp. Vær blid. For jeg vet også hvordan du kan være når dagen ser motsatt ut. *patroniserer på en kjærlig måte*
Jeg vet ikke hvorfor du skriver, jeg har forsøkt å ikke skrive. Nettopp på grunn av spørsmål som dem du stiller her. Men så blir jeg bare enda jævligere, råtnere og kjipere. Jeg blir et eneste stort sort hull. Og for å komme ut av det hullet så må jeg skrive, uansett hvor narcisistisk det er. Uansett hvor mye motvilje jeg kan ha mot det. Uansett hvor lite flyt det er i det jeg gjør. Fordi alternativet er verre.
Jeg vet ikke om du må, men om du må så har du mange lesere, og for denne leseren betyr det du skriver noe, selv om du selv måtte tro at du ikke har noe viktig å meddele.
Eg har i alle fall dei aller finaste lesarane, så heilt ubrukeleg er det jo ikkje.
Helga heter en dame jeg beundrer og liker. Hun har lagt fra seg livet sitt og reist til Nordfjordeid for å dyrke norrøne epler og vekke til live historien til en gård fra vikingtiden. Jeg tror ikke hun har så mye tid til å lese sånt som ikke er fag. Jeg vet at hun ikke liker fantasy. Jeg ble temmelig overrasket da hun spurte om jeg kjente deg.
“Song for Eirabu …” sa hun og ble fjern i blikket. Så fortsatte hun med en lang tirade som var overstrødd av ord som “fantastisk” og “deilig” og “nyttig” og “nyskapende” og “helt utrolig kult språk”.
Først ble jeg veldig glad, fordi det er hyggelig når andre liker det jeg liker. Etterhvert sleit jeg litt med å henge med, for det er månedsvis siden jeg ble sånn lykkelig oppglødd av å tenke på Eirabu. Mye vil ha mer og faen vil ha fler og min glede over at noen har skapt noe så bra er i stadig større grad blandet med frustrasjon over at hun ikke har skrevet serien ferdig enda.
Du gjør det med andre ord fordi at hvis du slutter kommer jeg og binder deg fast og kiler deg til du lover å begynne igjen. Så det så.
Klart du vil, tullehøne. Må du slutte og tulle.
Guro: Eg slår om nokon kitlar. Og tusen takk.
Aina: Vil og vil, sur når eg ikkje får det til, tenker eg me seier.
Og no verker eg etter å reise vekk, to veker i Spania med berre pc og mamma som ikke forstyrrar og ingen internett og god varme.
mm. Sånn er det. Og sånn tror jeg det er uansett hva man driver med. Innimellom. Jeg, for eksempel (utrolig irriterende med folk som sier “jeg, for eksempel” hver gang man kommer med noe, men likevel), har en jobb det er relativt stor enighet om at er samfunnsnyttig. Jeg er lærer. Ikke bare det. Jeg er lærer i “alle fags mor”, norsk. Jeg vet at det er viktig med gode norsklærere. Ikke bare for å bringe leseglede og engasjement over ufullstendige setninger videre, men fordi språk skaper virkelighet (selv om Eia er av en annen oppfatning, men han er helt på siden), og fordi språk er makt over eget liv. Blant annet. Likevel tenker jeg hva faen er dette å drive med? Den tiden er forbi da man trodde at kunnskap var overførbart. Jeg kan stå der og veive med armene og rope (virkelig) hva har du om du ikke har språket (i din makt)? Det hjelper meg ikke overfor det virkelige spørsmålet: hadde de ikke oppdaget dette uten meg? Hvem tror jeg at jeg er? En profet? Pføy!
Jeg tenker slik: du skriver fordi det gir deg glede. Er det galt å ville bli sett og lest? Skal det være moralsk forkastelig? Det er en tankegang jeg ikke kan slutte meg til, fordi den i sin kjerne er både forfengelig og destruktiv. Skriv om det er det du vil. Og, som du ser; mange har stor glede av det du gjør! God tur og god skriving!