Kvardagssjølvhatet
Eg høyrer jo kva dei seier, desse mindfullnessfolka. Eg har høyrt Arne Næss senior seie noko av det same før, med litt andre ord. Og eg har jo både studert psykologi og gått på TM og trent regelbunde i periodar og drive med yoga og halde depresjonsmeistringskurs og i det heile.
Ver der du er.
Legg lista slik at du kjem over.
Kjenn dine avgrensingar og set pris på at du forstår deg sjølv.
Ta deg ein pause og nyt gjort arbeid.
Likevel grip eg meg i å tenke yeah whatever og blablabla når det kjem til meg sjølv. For klart at alle andre skal yte og nyte i harmonisk dynamikk og kvile mellom slaga.
Men eg? Eg er lat. Eg kan så mykje, vil så mykje, men når eg ikkje får gjort alt eg har tenkt, så er det fordi eg er eit jævla drog.
Og så snakkar eg meg sjølv mildt til rette, då, og styrer no unna dei verste djupdalane. Eg kan jo det òg, faktisk. Men under lurar kvardagssjølvhatet. Mentale kakerlakker som tyt ut i mørkre. Tankane om at eg burde og skulle og fy faen for ein slappfis eg er.
Meistringsstrategiar er det mange av. Men kjelda ser ut til å vere frisk og klar. Ein brekald straum av misnøye under vaksne bruar av fornuft.
Så gjeld det å montere ei mølle i elva. Misnøye driv verket.
photo by http://www.flickr.com/photos/baquero/
Fantastisk godt sagt. Jeg tror jeg skal brodere det med gigantiske korssting og henge det på veggen. Misnøye driv verket.
Den formuleringen likte jeg. Det bildet skal jeg ha i hodet i dagene som kommer nå, for det trenger jeg
Vel talt!
Der har jeg vært i helgen. Takk for ordene, i dag.
Det virker veldig kjent. Jeg var mer misfornøyd før. Nå som jeg har bestemt meg for, og i stor grad klarer, å være mer fornøyd, blir det gjort mindre på alle hold, men det får så være.
Hva var det som for over landet denen helgen?
Du och jag. Latsabbene.
takk og lov for latsabbene. uten de stopper norge!
Du er ikke lat. Du er sterk, seig og vakker, sier mor.
Creativity is discontent translatet into arts.
-Eric Hoffer
Han om det. Kjøkkenbenkforskinga mi syner at det å fyre med misnøye kan ha same verknad på omgjevnadene som å fyre med brunkol. Kan ha.
*elske* Den traff så det sang.
For tiden er jeg arbeidsløs, så nå kan jo “alt” hjemme gjøres som man ikke kan få gjort til vanlig, og ikke minst komme i mål med dem før kjerringa finner ut at det ble jul.
Eg elskar dykk. Eg elskar nok mor litt meir enn resten av dykk, men eg elskar dykk.
Om bloggen hadde hatt en sånn der «liker»-funksjon, skulle jeg ha likt den siste kommentaren din, Kristine.
Jeg har akkurat lest hele blogginnlegget og alle kommentarene – og alt er så sant så sant, og så veldig godt formulert
Ja. Sant.
Og det er liksom ingen grense, heller. Uansett hvor mye man gjør, og hvor bra man gjør det, er det liksom ikke nok.
Hvis jeg ikke skriver, er jeg lat. Hvis jeg skriver er det ikke bra nok eller mye nok. Hvis jeg ikke leker med ungene er jeg ikke god nok. Hvis jeg leker med dem er det ikke helhjertet nok. Kilden er utømmelig.
Og så er det freistande å slite seg heilt ut, for då kan ein jo seie at ein har ytt det ein kunne.