Mot
“Så modig du er!” seier folk til meg.
Fordi eg bloggar om bøker eg ikkje har utgitt enno. Fordi eg seier opp jobben min for å skrive. Fordi eg går høgt ut og melder at eg har tenkt å gjennomføre ditt eller datt.
Underteksten er: Det er ikkje bra å seie at ein skal gjere noko, og deretter mislykkes.
Har eg rett? Har eg vrangt?
Eg er ikkje modig. Ikkje naiv eller dumdristig heller. Eg har berre ikkje spesielt mykje prestisje knytt til å gjennomføre ting eg eksar meg opp til å forsøke meg på. Det kostar meg ikkje ein skit å seie at i november skal eg skrive 50 000 ord, for deretter å falle av lasset omlag 3. november. Det kostar meg minus kaloriar å blogge om skriveprosessar som går opp, for deretter å gå i dass. Eg har ingen grunnleggande levereglar eller internaliserte sosiale kodeksar kring det å seie “no hoppar eg!” for etterpå å seie “nei, eg turde ikkje!”.
Eg er ikkje modig, eg berre drit i det.
eg og!
Je au!
- og jeg gir blaffen så lenge du får ferdig denne oppfølgeren, for det er virkelig på tide og jeg gleder meg.
Du har jo bevist det en gang før, at du kan 50 000 på en måned, so what’s the stress. Been there done that
Det samme tenker jeg. Jeg tror folk tenker at de vet en alvorlig hemmelighet om en hvis man forteller at jeg prøver dette og så går det ikke, så er det ingen som liker teksten, så fikk jeg ikke jobben. Men såpass kan jeg by på.
Men det skal meir til enn ikkje å vere modig for å skrive så artige bloggpostar, har eg erfarrt.
Ja, eg er då både kvikk i toppen og vaken og litt slem, så eg har mykje å by på utover å ikkje vere modig.
Du er min helt.
Og du er min!
De som sier du er modig, sier det sikkert mest til seg selv, kanskje? Skjønt – jeg er uansett enig i at det er modig, eller tøft å satse på seg selv og sitt eget talent, og ikke bare fortsette i det gamle, kjente sporet.
Det er utrolig kjekt å være lite selvhøytidlig. I enkeltes notater kalles det modig, i andres dum, mens de som behersker kunsten ikke helt ser ståheien.
Du er så flink til å sette ord på fenomener – som gjør dem enklere å forstå for resten av oss.
Hurra for deg! Og takk for at du skriver det så bra og at du skriver i det hele tatt!
Strålende!
Hehe, fine folka. Hurrarop for den minste ting. :ler:
Ja,ja. Det står nå en liten heiagjeng bak for at du skal fikse dette da! Moderen og gubben er god å ha om en skal nå langt her i livet (med langt mener jeg gjøre det man helst selv vil) Ikke?
Endå mindre grunn til å kalle meg modig.
Jeg blir også kalt modig, men har det som deg. Jeg mener at man må være redd først for å kunne være modig. Og vi er ikke redde for noe, er vi vel? I alle fall ikke sånt som andre er redd for; å mislykkes, å gi opp, å ombestemme seg, f.eks. Eller hva folk flest mener om oss.
Jeg hater forventninger og prøver stort sett å gjøre det motsatte av det som forventes. Helt instinktivt. Problemet oppstår når egne ambisjoner og mål samsvarer med omverdenens. Da må jeg plutselig stoppe opp og ta meg selv litt alvorlig (bare en liten stund), før jeg konkluderer med at jeg fortsatt gjør det mest for min egen del, og ikke for alle de andre. Og at det faktisk ikke spiller så stor rolle om man går på trynet en gang i blant. Ned som en skinnfell, opp som ei løve.
Eg trur kanskje det handlar om å levd så lenge med avvik mellom andre og meg, ei kjensle av at når ein er utanfor eit eller anna usynleg fellesskap, så teller sjølvsagt ikkje fellesskapets reglar for meg. Eg finn på mine eigne reglar etterkvart, og det står meg fritt å revidere Meisterplanen og reglane etterkvart som det viser seg at eg sjølv feilvurderte framtida i fortida.
Jammen, det individuelle der er jo nettopp det /alle/ sier at de følger. Alle “lager sine egne regler”. Det har blitt en del av det sosiale spillet og vellykkethetsscoren her i landet å være utpreget ‘individuell’- men da som regel individuell på akkurat samme viset hele bunten.
Enda bra du ikke skriver at du er deg selv 110%.
Og slik blandar man mein i mjød… Det bare måtte ut.
Du les meg som ein stor klisje, KEE, men greia er at ei kjensle av å vere utanfor eit fellesskap (anten ein er sju år og er den einaste guten i klassen med raud ransel, eller sytti år og einaste i venekrinsen som alltid kjem til selskap utan ektefelle) har ingenting å gjere med det du snakkar om.
Å ikkje lytte til det såre, og latterleggjere det ærlege, er å stenge andre ute.
Åh, så fint sagt! Og så bastant. Hah. Sånn vil jeg også tenke.
Beklager. Det kom nok feil ut.
Heilt i orden, du er ein fin kommentator, det var no heller ikkje for å vere slem tilbake. Berre forklare. Og det greide me, ja?
Hva er mot? Å gjøre noe en kanskje ikke helt tørr, men som er helt nødvendig for å komme videre – tenker jeg. Lykke til med prosjektet ditt, det er vel verdt å satse på;-)