I høve kulturkjerringdebatten har eg tatt skrittet langt ut av mi eiga komfortsone og gjort heile tre ting eg ikkje plar gjere:
- Eg har freista sjå heilt bortfrå at eg er feminist, og vald å ikkje snakke om elefanten som står midt i rommet og viftar med raud klut frå snabelen.
- Eg har formulert meg på bokmål.
- Eg har freista å seie noko i det offentlege rom som forfattar, trass i at eg berre har utgitt eit halvt bokverk.
Med andre ord, eg har skrive noko som var meint som ein kronikk og sendt det til Aftenposten. Men sidan Aftenposten ikkje ville ha den (og som ei meir kronikkrøynd venninne påpeikte etter gjennomlesing: dette er vel meir ein analyse enn ein kronikk, du meiner jo ingenting her), gjer eg noko meir komfortabelt: Eg legg teksten ut på bloggen. Her. No.
Den ydmykede forfatterens legitime raseri
Forfatterne Tomas Espedal og Vidar Kvalshaug har harsellert med kjernepublikumet sitt, de middelaldrende, kvinnelige leserne. Forleggerne og festivalsjefene iler til og forsvarer de såkalte «kulturkjerringene», og debatten går i avisenes kultursider om hvem disse leserne egentlig er og hvorfor forfatterne bør respektere dem.
Debattantene har i mindre grad interessert seg for hva som ligger bak Espedals utspill i fjor, og Kvalshaugs leserparodi nå nylig. Man har implisitt gått ut fra at begrepet «kulturkjerring» i seg selv nødvendigvis må komme fra kunstnere som ikke hedrer kulturkonsumentene som holder dem i live, at dette er menn som ikke respekterer kvinner, og som utfra et litterært snobberi hever seg over leserne sine i fordomsfull og ekskluderende selvdyrking.
Kanskje bør vi spørre hvor raseriet mot leserne kommer fra, og om det kan ligge noe mer legitimt bak enn arrogant kulturelitisme.
Pengene
Siden jeg debuterte med roman i 2009 har jeg vært på festivaler og andre arrangement, og samtalt med mange forfattere, om mangt. Disse årene har jeg blant annet lært to ting: Man snakker ikke med forfattere om penger. De blir rare i fjeset og skifter tema. Litt irritabelt legger de gjerne til at dersom jeg er ute etter penger kan jeg bare la være å skrive. Og: Som forfatter blir man sint av å tenke på penger.
Penger er altså både tabu å snakke om, og et tema som vekker sterke følelser.
Forfattere arbeider jevnt over svært mye med tekstene sine, og tjener jevnt over lite på bøkene sine. Selv har jeg hatt et såkalt hederlig debutantsalg, og tjent ca 90 000 kroner på boka mi. Halvdelen av pengene kommer fra Innkjøpsordningen, altså statlige midler og ikke fra direkte salg til leserne.
Jeg brukte to år på å skrive boka, og det hadde aldri vært mulig om jeg hadde vært i full jobb. Nå er jeg i ferd med å sluttføre andreboka, og lønnsarbeider bare en dag i uka for å få nok skrivetid. Jeg lar meg forsørge, noe som ikke er omkostningsfritt for noen. Men ingen uvanlig situasjon for en som forsøker å etablere seg som forfatter.
Leserne
I arbeidet med en roman er forlagets redaktør den som kommer med profesjonelle innspill. Redaktøren er lesernes advokat. Alle innvendinger og endringsforslag fra redaktøren handler i siste ende om å gjøre teksten mer tilgjengelig for leserne. Mer leservennlig. Enten man snakker om språk, form eller innhold, så er det hensynet til leserne som gjør seg gjeldende.
Forfatteren kan gjerne si til seg selv at redaktørarbeidet gjør boka bedre. Teksten er uansett forfatterens ansvar og forfatterens prosjekt, tenker forfatteren. Sier kritikeren. Sier forlaget. Men hvorfor slette sine darlings, hvorfor forenkle komplekse fortellinger, hvorfor endre noe som helst, dersom det ikke fantes lesere? Uansett hvordan man formulerer seg om dette er leserne tilstede i hele skriveprosessen.
Lesernes krav om god språkføring. Lesernes evige hunger etter spenningskurver og suspens. Lesernes ønske om å kunne forstå karakterene. Og lesernes begrensninger, manglende tålmodighet når forfatteren helst ville skildret eller reflektert seg ferdig, fabulert og lekt seg på egne premisser.
Og samtidig vet forfatteren at lesernes gunst er en utro og flyktig elskerinne. Uansett hvilke hensyn man tar gjennom sine uendelige omskrivninger, vet man at leserne vil plukke boka ut av bokhandlerens hylle, lese baksideteksten, bla litt, lese litt, se på prislappen og sette boka tilbake som var det et litt for dyrt vaskepulver.
Leserne låner heller boka av ei venninne. Leserne vil heller vente på pocketen, som aldri kommer fordi salget av innbundet bok ikke ble høyt nok. Leserne krever alt av deg, de nøyes ikke med mindre enn ditt ypperste, og gir blaffen i deg om du ikke leverer. De kan bare finne en annen bok. Leserne er i praksis ikke villige til å betale det et forfatterskap koster.
Forfatteren
Hvorfor skriver man da? Espedal svarer i Imot kunsten: «Først skriver man for å få utgitt en bok, for å kunne kalle seg forfatter, etter hvert skriver man for å tjene penger, man skriver for å ha et arbeid, og man skriver for å skrive bedre, bedre og bedre bøker (…). Men etter mange år og en del bøker, tenker man mindre på pengene og bøkene, det er blitt nødvendig å skrive, en livsnødvendighet, man ville ikke klare seg uten skrivingen.»
Espedal har tenkt på pengene. Selvsagt har han tenkt på pengene. Espedal har tjent penger i det siste, men man kan lese av både tekstene hans og utfra enkle fakta om salg og økonomi at det har vært lite penger.
Dei fleste forfattere vi i dag kjenner som salgssuksesser har tjent lite penger. De har tjent så lite så lenge at salgssuksessene neppe veier opp for det, om man sammenligner med omtrent alle andre yrkesliv. Klart de har tenkt på pengene.
Kvalshaug har nok også tenkt på pengene. Hvem har ikke det.
Og de har tenkt på leserne. De har måttet forholde seg til redaktørene, lesernes advokat. Til forlaget som skal være både katedral og børs. De har tenkt på de milde, vennlige damene som sitter på benkeradene på litteraturfestivalene. Leserne som gir deg 40 000 i årslønn, og som til gjengjeld krever at du tilpasser kunsten din til lesernes behov, og som benytter seg av retten til å forkaste deg eller kjøpe deg, rose deg eller baktale deg.
Forfatterens hjerteblod og hudløse nevroser, vurdert som en sjokoladeplate leseren kanskje har lyst på, kanskje ikke.
Dersom leserne faktisk ga forfatterne en normal årslønn, kunne man kanskje mer legitimt kreve at forfatteren var ydmyk i møte med sitt publikum.
Men i realiteten skal forfatteren innordne seg og respektere leseren, uten at relasjonen til leseren på noe vis er likeverdig i et sosioøkonomisk maktperspektiv.
Å underordne seg publikum for småpenger er ydmykende.
Og så kaller de leserne kulturkjerringer
Derfor ligger det kanskje et raseri bak når disse forfatterne legger avstand til sitt eget publikum, enten det er uttrykt med et likegyldig skuldertrekk eller sarkastisk karikering.
Kanskje er det en reaksjon på lesernes troløse kjærlighet, lesernes manglende lojalitet, evige krav og manglende forståelse for hva det koster, på alle måter, å skrive litteratur.
Kanskje er disse forfatternes manglende respekt for leserne en legitim reaksjon på en ydmykende situasjon.
Forsvaret for kulturkjerringene kommer hovedsaklig fra forlagsfolk og arrangører av litteraturfestivaler. De viser respekt for sitt publikum, de hedrer kulturkvinnene. Her er det verken trass, sarkasme eller raseri å spore. Til gjengjeld får også disse aktørene utbetalt en betydelig mer forutsigbar og hederlig årslønn takket være lesernes samlede litteraturinteresse og kulturkonsumentenes trofaste deltakelse.
