Kulturkjerring freister forstå forfattarmenn
I høve kulturkjerringdebatten har eg tatt skrittet langt ut av mi eiga komfortsone og gjort heile tre ting eg ikkje plar gjere:
- Eg har freista sjå heilt bortfrå at eg er feminist, og vald å ikkje snakke om elefanten som står midt i rommet og viftar med raud klut frå snabelen.
- Eg har formulert meg på bokmål.
- Eg har freista å seie noko i det offentlege rom som forfattar, trass i at eg berre har utgitt eit halvt bokverk.
Med andre ord, eg har skrive noko som var meint som ein kronikk og sendt det til Aftenposten. Men sidan Aftenposten ikkje ville ha den (og som ei meir kronikkrøynd venninne påpeikte etter gjennomlesing: dette er vel meir ein analyse enn ein kronikk, du meiner jo ingenting her), gjer eg noko meir komfortabelt: Eg legg teksten ut på bloggen. Her. No.
Den ydmykede forfatterens legitime raseri
Forfatterne Tomas Espedal og Vidar Kvalshaug har harsellert med kjernepublikumet sitt, de middelaldrende, kvinnelige leserne. Forleggerne og festivalsjefene iler til og forsvarer de såkalte «kulturkjerringene», og debatten går i avisenes kultursider om hvem disse leserne egentlig er og hvorfor forfatterne bør respektere dem.
Debattantene har i mindre grad interessert seg for hva som ligger bak Espedals utspill i fjor, og Kvalshaugs leserparodi nå nylig. Man har implisitt gått ut fra at begrepet «kulturkjerring» i seg selv nødvendigvis må komme fra kunstnere som ikke hedrer kulturkonsumentene som holder dem i live, at dette er menn som ikke respekterer kvinner, og som utfra et litterært snobberi hever seg over leserne sine i fordomsfull og ekskluderende selvdyrking.
Kanskje bør vi spørre hvor raseriet mot leserne kommer fra, og om det kan ligge noe mer legitimt bak enn arrogant kulturelitisme.
Pengene
Siden jeg debuterte med roman i 2009 har jeg vært på festivaler og andre arrangement, og samtalt med mange forfattere, om mangt. Disse årene har jeg blant annet lært to ting: Man snakker ikke med forfattere om penger. De blir rare i fjeset og skifter tema. Litt irritabelt legger de gjerne til at dersom jeg er ute etter penger kan jeg bare la være å skrive. Og: Som forfatter blir man sint av å tenke på penger.
Penger er altså både tabu å snakke om, og et tema som vekker sterke følelser.
Forfattere arbeider jevnt over svært mye med tekstene sine, og tjener jevnt over lite på bøkene sine. Selv har jeg hatt et såkalt hederlig debutantsalg, og tjent ca 90 000 kroner på boka mi. Halvdelen av pengene kommer fra Innkjøpsordningen, altså statlige midler og ikke fra direkte salg til leserne.
Jeg brukte to år på å skrive boka, og det hadde aldri vært mulig om jeg hadde vært i full jobb. Nå er jeg i ferd med å sluttføre andreboka, og lønnsarbeider bare en dag i uka for å få nok skrivetid. Jeg lar meg forsørge, noe som ikke er omkostningsfritt for noen. Men ingen uvanlig situasjon for en som forsøker å etablere seg som forfatter.
Leserne
I arbeidet med en roman er forlagets redaktør den som kommer med profesjonelle innspill. Redaktøren er lesernes advokat. Alle innvendinger og endringsforslag fra redaktøren handler i siste ende om å gjøre teksten mer tilgjengelig for leserne. Mer leservennlig. Enten man snakker om språk, form eller innhold, så er det hensynet til leserne som gjør seg gjeldende.
Forfatteren kan gjerne si til seg selv at redaktørarbeidet gjør boka bedre. Teksten er uansett forfatterens ansvar og forfatterens prosjekt, tenker forfatteren. Sier kritikeren. Sier forlaget. Men hvorfor slette sine darlings, hvorfor forenkle komplekse fortellinger, hvorfor endre noe som helst, dersom det ikke fantes lesere? Uansett hvordan man formulerer seg om dette er leserne tilstede i hele skriveprosessen.
Lesernes krav om god språkføring. Lesernes evige hunger etter spenningskurver og suspens. Lesernes ønske om å kunne forstå karakterene. Og lesernes begrensninger, manglende tålmodighet når forfatteren helst ville skildret eller reflektert seg ferdig, fabulert og lekt seg på egne premisser.
Og samtidig vet forfatteren at lesernes gunst er en utro og flyktig elskerinne. Uansett hvilke hensyn man tar gjennom sine uendelige omskrivninger, vet man at leserne vil plukke boka ut av bokhandlerens hylle, lese baksideteksten, bla litt, lese litt, se på prislappen og sette boka tilbake som var det et litt for dyrt vaskepulver.
Leserne låner heller boka av ei venninne. Leserne vil heller vente på pocketen, som aldri kommer fordi salget av innbundet bok ikke ble høyt nok. Leserne krever alt av deg, de nøyes ikke med mindre enn ditt ypperste, og gir blaffen i deg om du ikke leverer. De kan bare finne en annen bok. Leserne er i praksis ikke villige til å betale det et forfatterskap koster.
Forfatteren
Hvorfor skriver man da? Espedal svarer i Imot kunsten: «Først skriver man for å få utgitt en bok, for å kunne kalle seg forfatter, etter hvert skriver man for å tjene penger, man skriver for å ha et arbeid, og man skriver for å skrive bedre, bedre og bedre bøker (…). Men etter mange år og en del bøker, tenker man mindre på pengene og bøkene, det er blitt nødvendig å skrive, en livsnødvendighet, man ville ikke klare seg uten skrivingen.»
Espedal har tenkt på pengene. Selvsagt har han tenkt på pengene. Espedal har tjent penger i det siste, men man kan lese av både tekstene hans og utfra enkle fakta om salg og økonomi at det har vært lite penger.
Dei fleste forfattere vi i dag kjenner som salgssuksesser har tjent lite penger. De har tjent så lite så lenge at salgssuksessene neppe veier opp for det, om man sammenligner med omtrent alle andre yrkesliv. Klart de har tenkt på pengene.
Kvalshaug har nok også tenkt på pengene. Hvem har ikke det.
Og de har tenkt på leserne. De har måttet forholde seg til redaktørene, lesernes advokat. Til forlaget som skal være både katedral og børs. De har tenkt på de milde, vennlige damene som sitter på benkeradene på litteraturfestivalene. Leserne som gir deg 40 000 i årslønn, og som til gjengjeld krever at du tilpasser kunsten din til lesernes behov, og som benytter seg av retten til å forkaste deg eller kjøpe deg, rose deg eller baktale deg.
Forfatterens hjerteblod og hudløse nevroser, vurdert som en sjokoladeplate leseren kanskje har lyst på, kanskje ikke.
Dersom leserne faktisk ga forfatterne en normal årslønn, kunne man kanskje mer legitimt kreve at forfatteren var ydmyk i møte med sitt publikum.
Men i realiteten skal forfatteren innordne seg og respektere leseren, uten at relasjonen til leseren på noe vis er likeverdig i et sosioøkonomisk maktperspektiv.
Å underordne seg publikum for småpenger er ydmykende.
Og så kaller de leserne kulturkjerringer
Derfor ligger det kanskje et raseri bak når disse forfatterne legger avstand til sitt eget publikum, enten det er uttrykt med et likegyldig skuldertrekk eller sarkastisk karikering.
Kanskje er det en reaksjon på lesernes troløse kjærlighet, lesernes manglende lojalitet, evige krav og manglende forståelse for hva det koster, på alle måter, å skrive litteratur.
Kanskje er disse forfatternes manglende respekt for leserne en legitim reaksjon på en ydmykende situasjon.
Forsvaret for kulturkjerringene kommer hovedsaklig fra forlagsfolk og arrangører av litteraturfestivaler. De viser respekt for sitt publikum, de hedrer kulturkvinnene. Her er det verken trass, sarkasme eller raseri å spore. Til gjengjeld får også disse aktørene utbetalt en betydelig mer forutsigbar og hederlig årslønn takket være lesernes samlede litteraturinteresse og kulturkonsumentenes trofaste deltakelse.
Jo, eg forstår på ein måte. Det er ikkje lenger sidan eg (høgst ufrivillig) måtte tre inn mellom kulturkjerringane enn at eg kan hugse skepsisen mot gruppa. Men kva kan ein gjere då? Kjønnsskifteoperasjon? Ekstrem aldringsfornekting? Mental ansiktsløfting? Ville det hjelpe om eg klarte å få gitt ut ei bok?
Men her står eg no, som kulturkjerring, og må berre innsjå at slaget er tapt, og kan like godt berre ta opp åket. Eg har site saman med andre kulturkjerringar og høyrt på Espedal og kjent meg uønska som lesar, og då tenkjer eg at eg har ikkje lyst til å trenge meg på, heller. Eg kjenner meg passe patetisk, meir patetisk enn eg kan leve med, om eg dyrkar ein forfattar som foraktar meg som lesar. Og så kjøper eg i staden heilt andre bøker….
Jo, vi låner av venninnene våre. Det er ikkje alltid vi unner oss å kjøpe bøker til oss sjølve. Men spør gjerne også kven det var som kjøpte den boka til fødselsdagen til venninna. Det var vi, det. I hardcover, for det tar seg best ut som presang. Såklart med ein baktanke om å kunne låne den tilbake. Mulig vi kulturkjerringar kjøper lite til oss sjølv, men ville forundre meg mykje om det ikkje likevel var vi som sto høgst på kjøpsstatistikken. Personleg kjøper eg minst 10 bøker i presang for kvar bok eg kjøper til meg sjølv…
Veldig bra analyse, jeg kan ikke huske å ha lest noen som skreller av de øverste, mest spiselige og forståelige lagene for å finne ut hva som ligger inni der og gnager. Du peker på noe vesentlig, selv om det helt sikkert er individuelt fra forfatter til forfatter.
Jeg kjenner igjen raseriet, for å si det sånn. Men det er så lett for debatten å forgreine seg, så ender man alltid opp med å snakke om hvem som fornærmer hvem. Ikke særlig fruktbart.
Jeg håper dette blir plukket opp, analysert videre og revet i filler. Kanskje vil det som gjemmer seg langt, langt der inne endelig vise ansiktet.
Og jeg håper det provoserer.
Jeg har ikke fulgt så mye med på debatten, men har fått med meg stridens kjerne. Her synes jeg du, på nesten upåklagelig bokmål (et lite “dei” klarte å snike seg inn), leverer et fint bidrag til fronten på forfatterens vegne.
Jeg synes generelt det er hyggelig at folk er interessert, enten de er kulturkjerringer eller ikke, men jeg erfarte jo ganske tidlig at interesse ikke nødvendigvis betyr salg. Og det er jo relativt morsomt at de eneste litteraturarbeiderne som ikke kan leve av litteraturen, er forfatterne. Redaktører, forleggere, festivalarrangører, bibliotekarer osv. hever sin årslønn takket være bøkene vi skriver.
Men slik er det bare. Det finnes ingen løsning her, hvis vi skal holde oss innenfor et rimelig markedsøkonomisk samfunn. Jeg er nødt til å jobbe fire dager i uken i lønnsarbeid for å til salt i grøten, og skrivningen forskanses til kvelder, netter og helger. Jeg tør ikke tenke på hvordan det skulle ha gått dersom jeg hadde hatt familie og barn å forsørge.
Truleg har dette avgrensa overføringsverdi, men skit la gå:
Eg er sauebonde av småslaget. Motivet mitt for å drive med dette er interesse og ei underleg form for idealisme. Eg vågar ikkje å vedgå overfor meg sjølv (og langt mindre henne eg er gift med) kor mange timar eg bruker på dette i løpet av eit år og eg likar meg dårleg når det er tale om kor mykje denne hobbyen min har å seie for korleis kvardagen vår er.
No er sauesankinga nesten over. Oftast er dette ei fin tid, men av og til, når verda går i mot, eit par cm. av trusestrikken er dei einaste tørre trådane eg har på meg, pulsen nærmar seg 200 og eg må halde på hua med begge hender; då tenkjer eg på TV-kokkane, desse som står solbrune på skjermen og lovpriser norsk lammekjøt. Eg tenkjer på alle desse som kjøper fårikålkjøt som lokkevare på REMA, på alle hyllemetrane med kokebøker på glansa papir og kor langt det er mellom kvar bok som handlar om å produsere råvarene.
Men har eg grunn til å vere fornærma ? Eg har då valt dette sjølv. Eg kan slutte kva dag som helst. Det er berre å melde inn alle sauene så kjem bilen frå Nortura og hentar heile driten.
I fjor hadde eg negativ inntekt i næring óg.
At ein iblant blir sint kan vere eit teikn på at noko ikkje er som det skal. Og argumentet me nyttar mot oss sjölve, at me har vald det sjölv, minner meg om ein heilt annan dynamikk me har diskutert för, bandanders: inner locus of control. Det gir oppleving av ein slags rettferd fordi ein seier at alt som er sjölvvald er under eigen kontroll.
Og samanlikninga med småböndene har eg tenkt på för. Dei driv med noko mange set pris på, ikkje minst å oppretthalde kulturlandskapet, men näringa er ikkje ökonomisk berekraftig. Etablerte forfattarar og etablerte småbönder låg i snitt på same årslön nyleg: underkant av 150 000.
Gløymde i farta å nemne at eg sette stor pris på kronikken din. Kanskje ikkje først og fremst på bakgrunn av “kulturkjerringdebatten” som eg ikkje har fylgt, men meir på grunn av den generelle overføringsverdien han har. Til dømes til arbeidet mitt som lærar til 17-18 åringar på yrkesfag.
Det har etter kvart gått opp for meg at kampen om anerkjenning som Axel Honneth kallar han (klassisk døme på namedropping) pregar oss meir enn vi er klar over, at det er avgjerande kvar anerkjenninga kjem frå og i kva form ho kjem.
Det vert sagt at det viktig å skilje mellom den anerkjenninga ein får for det ein gjer og den ein er. Men eg tenkjer meg at det til dømes for ein forfattar, som legg så mykje av seg sjølv i det han gjer, vert vanskeleg å skilje mellom desse to. Anerkjenninga frå lesarane speglar seg naturleg nok i salstal. Dersom desse uteblir,fell det vel naturleg å distansere seg og heller søkje anerkjenninga der ho er å finne.
“Kven bryr seg vel om norskkarakteren ? Dessutan er læraren ein idiot. Skal vi gå å ta oss ein røyk ? ”
Berre for å nemne det: Eg er programfaglærar, ikkje norsklærar, altså.
Eg har også tenkt parallellen til “den andre jobben min”. Eg har høyrt fleire forelesarar (universitetsansatte med løn) harsellere (apropos) med Freud og gjengen rundt han, og deira opptatthet av pengar. Freud og dei andre som grunnla psykoterapi som verksemd og fag VAR opptatt av pengar. Tesen var at når pasient og terapeut går frå kvarandre skal ingen skulde kvarandre noko, og at betalinga for terapien var naudsynt for at terapeuten skulle kunne gjere jobben sin utan å søke gratifikasjon (som annerkjenning heiter på psykologsk) hos pasienten. Det vil seie: Dersom terapeuten søker å bli likt av pasienten blir terapien dårleg. Og for å unngå dette må pasienten betale. Eit paradoks, sjølvsagt, at dersom pasienten ikkje er nøgd med terapeuten og derfor syns det er for dyrt, kjem pasienten ikkje att. Men okke som, parallellen står seg, meiner eg, når me snakkar om å skrive litteratur. Så lenge forfattaren er mest oppteken av å bli likt, blir litteraturen skadelidande.
Enig i mange av betraktningene dine om hvor utakknemlig det kan være å jobbe som forfatter. MEN: Problemet med det Espedal og Kvalshaug gjorde var ikke bare å fornærme de få som faktisk støtter dem, men at kritikken var kjønnet. De prøvde å få litteraturinteresserte kvinner til å skamme seg, føle seg latterliggjordt, mens de bleke, skjeggete mennene som også gjerne henger på slike arrangementer fikk beholde sin verdighet. Det er kjønnsfascismen i dette som er kritikkverdig.
Kjønnet og alderen. Og eg har verkeleg, verkeleg strevd her. For å ikkje seie det openberre: At frustrasjonen eller kva det no er som ligg bak får ein heilt bestemt retning: Den misogyne.
Tilbaketråkk: Kulturhurpene kommer | Det skrevne ord.
Der kom det visst et tilbaketråkk av seg selv, jeg har i hvert fall linka til deg hos meg.
Eg såg det, <3 fine internettet.
Tilbaketråkk: Kulturkjerringa rasler med kjeppen | Bonusord