Britt-Mari Näsström skriver i Blot (Pax, 2001):

«Offerstedet var fredlyst. Den som forbrøt seg mot dette og drepte noen på offerstedet, ble erklært for varg i veum, «ulv i helligdommen», som var det samme som å bli lyst fredløs. I Egil Skallagrimssons saga fortelles det om hvordan en viss Øyvind dreper en av Torolvs menn da han ikke får tak i Torolv selv, ved det store blotet på Gaular. «Øyvind hadde begått drap i helligdommen og var blitt erklært fredløs».
Uttrykket varg i veum er også nevnt i Grágás som betegnelse for den som var dømt fredløs og som sto utenfor samfunnet.

Varg hadde nemlig dobbeltbetydningen tyv, røver, men også fredløs. Forestillingen fantes også i middelalderens rettsvesen, der man hengte en ulv sammen med en ugjerningsmann i en galge ved siden av. Ulvens rolle som den fredløse og straffede viser seg også i et synonym til galge, nemlig «vargtre». Uttrykket henspiller egentlig på forestillingen om at en forbrytelse var et brudd på gudenes orden. Verken helligdommen eller tingplassen måtte krenkes, og hvis det skjedde, ble gjerningsmannen dømt til fredløshet».

Advertisements