Saxo var «Danmarks Snorre», og forfatta altså Danmarks Riges Krønike på latin.
Ein annan stad i blåggen min fins ei lita ordveksling om å føre bøker i pennen.
Eg fekk derfor lyst til å dele med dykk kva Saxo skriv i forordet til storverket sitt (ein slags oversett til norskdansk):

«Folkeferd gjør seg en ære av deres gamle bedrifter og setter en glede i å huske forfedrene, så den danske erkebisp Absalon kunne ikke tåle at vårt fedreland, som det alle dager var hans inderligste hjertens lyst å opphøye, skulle fattes en sådan navnkunnighet og ærlig ettermæle; og da ingen andre ville gjøre seg den umake å skrive en Danmarkskrønike så nødet han meg, sin ringeste tjener, det arbeidet på, og lot meg arme mann verken ha rist eller ro før jeg tok meg for dette som dog overgikk mine krefter.

Saken er den at først, etter at kristendommen var kommet inn hit, da var man både tynn i troen og i latinen, og skulle nok passe seg for å skrive en Danmarkskrønike. Og siden, da kirketjenesten kom i gang og man lærte latin, så var man doven, som man før var dum, og følgen ble den samme; det man før ikke kunne, det gadd man ikke nå

Tenk, dette sto klårt for den gode Saxo for tusen år sidan: Det du ikkje tør som ung, for du kan for lite og ikkje trur deg god nok til, det gidd du ikkje når du blir eldre.

300px-saxo_horn_version_004.jpg

Advertisements