Nokon og einkvar har vel tenkt tanken: Var ikkje nordmenna før i tida eigentleg temmeleg mannevonde og sjuke i hovudet?

Jon Geir Høyersten (psykiater med doktorgrad i filosofi) har sett seg føre å finne ut av kva slags personlegdom folk vart karakteriserte med, og kva som vart rekna som avvik dengong. I «Personlighet og avvik – en studie i islendingesagaens menneskebilde – med særlig vekt på Njála» (Tano, Aschehoug, 2000) skriv han:

«Notoriske kriminelle og psykopater – eller bare kranglevorne storbønder?

På samme måte som alle sagaens personkarakteristikker impliserer mellommenneskelige forhold, karakteriseres alle «avvikere» (vurdert ut fra tekstens egne utsagn, uttrykk og vurderinger) først og fremst som avvikende i sitt forhold til andre. De personlighetstrekk man har vurdert lavt, synes stort sett å dekkes av vår moderne, men noe diffuse og dels moraliserende samlebetegnelse «asosialitet». Vi står overfor et variert spekter: Vi leser at ikke så rent få – vesentlig mannspersoner – ikke bare er ille ansett; de er også vrange og vanskelige å ha med å gjøre. Enkelte gis karakteristikk som mennesker ved at de har en fremferd kjennetegnet ved vold og drap. (…) Andre har i beskjeden grad blod på hendene, men forårsaker til gjengjeld minst like mye brutalitet og manneslakt ved at de får andre til å begå ugjerninger og drap. Atter andre er sosialt og fysisk mindre farlige, men ikke mindre ubehagelige, for eksempel i sitt frastøtende kverulanteri, noen ganger også preget av betydelig mistenksomhet. De sosialt tilbaketrukne, som ikke slipper folk inn på seg, og som man ikke vet hvor man har, finnes også. De som aktivt forvirrer gjennom sitt manipulernede mønster, kan også skape alvorlige vansker for andre mennesker.»

 Med andre ord, psykopatar var ikke pop i vikingtida heller.

Advertisements