Arnved Nedkvitne fortel blant anna om attergjengarar i Møtet med døden i norrøn middelalder (Cappelen Akademisk, 1997). Dette var ikkje folk som ikkje fann ljoset i tunnelen og trong hjelp av oversminka synske damer for å komme seg vidare til Hel. Åh, nei, dette var folk som var særleg vrange og umogelege å vere i hus med, og rett og slett valgte å fortsetje å vere plagsame etter dei var daude, av eigen ond vilje.»Den mest fargerike gjengangeren i sagaene, Torolv Begefot, ble på sine gamle dager ‘lei og vrang av elde og svært urettvis’. Kvelden før han døde, kranglet han både med naboen Snorre Gode og med sønnen sin.»Folk ante ugler i mosen når ein særleg vrang gamling skranta, og kunne gå praktisk til verks for å hindre han i å gå atter:
    «Skallagrim hadde vært hamram* og ikke helt lett å ha med å gjøre, blant annet hadde han kvelden før kranglet med sønnen Egil. Han døde sittende i senga. Egil gikk fram til ham bakfra og lukket øynene hans, det kunne være farlig å bli sett på av en død mann. Så brøt de hull i veggen og bar liket ut. Det var for at gjengangeren ikke skulle finne veien inn igjen. Så ble han hauglagt langt fra garden. Operasjonen var vellykket, Skallagrim kom ikke tilbake for å plage de gjenlevende.Mindre heldig var Arnkjel, sønn til Torolv Begefot.
    Han lukket øynene på faren, tok ham ut gjennom veggen og la ham i en steingrav langt fra garden på samme måten som Egil. Likevel fikk folk aldri gå i fred ute etter solnedgang, Torolv kom springende etter dem. Fe som kom gravhaugen ‘ble vilt og brølte seg ihjel’. Gardens sauegjeter ble funnet død der «kolsvart over hele kroppen og alle beina knust’. Husmora på garden holdt på å gå fra vettet, og til slutt døde hun av det. Flere andre døde også. Etter det flyttet folk fra garden. Sønnen Arnkjel flyttet liket enda lenger bort, gravla ham i en ny haug, og bygde et gjerde ‘så høgt at bare flygende fugl kunne komme over’. Torolv holdt seg da i ro en stund. Men etter sønnen var død, begynte Torolv å jage folk på nytt. Liket ble da hentet ut av dyssa, veltet ned i fjøra og brent. Det kom en vind og spredte aska utover. Seinere slikket en ku i seg noe av aska. Kua fikk en kalv som vokste opp til en mannevond okse. En forstår ut fra sammenhengen at Torolvs gjenferd hadde tatt bolig i oksen. Etter å ha drept en bonde ble oksen jaget ut i en myr der den sank ‘og ble aldri mer sett’. Først da ble det fred for gjengangeriet.»

     skalla.jpg – ein veldig nøgd Egil etter å ha rive ned ein vegg.

Advertisements