Vi hopper rett inn på side 154 av Saxos andre bind i Danmarks Krønike:

Horvendel har gjort seg bemerket på alle måter (reist, kjempet, myrdet og samlet seg kostbarheter) og vender hjem til Kong Rorik med gaver og får gifte seg med kongsdattera Geruth.
Horvendel og Geruth får sønnen Amlet.
Men:

 “Frende er ikke sjelden frende verst, og det fikk Horvendel erfare, for broren hans Fenge var så misunnelig på Horvendels lykke at han ønsket ham død. Med tiden fant Fenge en mulighet for å utføre sine skjendige planer og besudlet hendene sine med broderblod.
Etter drapet giftet Fenge sig med Geruth, sin myrdede brors enke, uten å bry seg om at han slik la synd til synd: Hor til mord; for på fordervelsens vei er det kun det første skritt som koster, siden går det av seg selv, så den ene misgjerning hjelper den neste i vei.

Fenge var imidlertid både slu og frekk nok til å late som om det var en tung kjærlighetsplikt han hadde oppfylt ved å slå sin bror ihjel. Han lot ryktet gå om at til tross for at Geruth var så hjertensgod at hun ikke kunne gjøre en katt fortred, så hadde likevel Horvendel fattet et dødeligt hat mot denne kvinnen som ikke havde mer galle enn en due, så lumpent og grusomt at hans gode hjerte ikke orket gjøre annet enn å redde henne, hva det enn ville koste ham.
Han oppnådde virkelig slik det han ville, og man unnskyldte ham, for i kongers gård, hvor man ikke så sjelden kaster nåde på narrer og låner øre til sladder, må saktens en løgn iblant bli tatt for god vare.

Da nå Amlet så med hvilken frekkhet, og med hender rykende av sin brors varme blod, Fenge våget å favne hans hustru, mente han at det ikke var tid for ham å vise seg klok, om han ville vel fare og unngå blodhundens mistanke. Han oppførte seg derfor så tåpelig som om han rent var gått fra sans og samling, og reddet slik livet ved å skjule forstanden.
Hver dag når han kom til sin mor så han ud som et svin, for han rullet seg i søle i rennesteinen og smurte seg i ansiktet med aske og skitt, så man måtte både le og gråte ved å se og høre på ham; for det han sa passet godt til slik han så ut, og det han gjorde var alltid splittergalt.”

Advertisements