I mi bevisføringsføljetong der eg ved hjelp av Saxo sine 800 år gamle skrifter avslører at intet er nytt under sola, er turen kommen til konseptet Bitter mann. Saxo har til no skildra ei rekkje forskjellige kvinneskikkelsar, men vert så brått overmanna bitterheten, ei kjensle menn framleis vert overmanna av kringom på tverrnettet. 

Heilt til sist i soga om danskekongen Amlet vert fyren sviken av kona Hærmdrude. Han skal i eit slag han er viss på å tape (men han står mellom to fiendtlege skikkelsar: Skjendsel og Død, og ein ekte helt velger då døden). Han vil sikre at si komande enke Hærmdrude skal få seg ein god mann når han døyr, men kona nektar plent på at det vert aktuelt, ho lovar at ho vil la seg gravleggje med han. Ho seier «det måtte være et avskum av en kvinne som ikke turde legge sine bein ved sin ektemanns side»*. Men då Amlet taper ender ho med å la seg frivillig både ta til fange og lar seg omfavne av seiersherren.

Dette vert litt mykje for forteljaren:
«Sånn går det med alle kjerringløfter: De spres som frø for vinden og synker som bølger i havet; men hvem vil vel stole på et kvinnehjerte som skifter sinn som blomsten feller blad, som årstider veksler, og hendelser utsletter hverandres spor. Med den unnskyldning at det er lett å love, men vanskelig å holde, løser den lettsindige kvinne seg fra sine store løfter og flagrer dit den glimrende fristelsen vinker, glemmer hurtig det gamle og griper begjærlig det nye, kan aldri bindes og er som en ball for de skiftende lyster»*

(* simultanoversatt til glede for Allikin)

Advertisements