Eg har diskutert hån, ære, kultur og religion med bror min.
– Sjølve lidingshistoria er det som skiljer vår religion frå Islam, seier bror min. – Korset er det audmjukande, tornekransen og INRI-skiltet, heile pakka. Dei kunne like gjerne hånt og hengt han slik dei hang Saddam. Og det er vår frelsar, sjølve helten vår, som heng der.
Bror min held fram: – Å håne vår eigen religion heng saman med dette. Ein må kunne tulle med Gud. Gud må tåle det, ekte heltar i vår kultur tåler det. Det er jo det kulaste me veit. Folk som kan parere hån med sarkasme. Folk som gjev seg over og vert fornærma er jo ikkje mykje kule. Folk som brenner flagg og oiar og skyt i lufta med maskingevær drit seg ut i våre auge.
Eg ser for meg kor lite som skal til for å fornærme muslimane. Dei tåler ikkje at ein vender fotsålen mot dei med vilje, eller at me teiknar karikaturar av profeten deira. Dei reagerer med å vise kor fornærma dei er, og jo meir dei viser det, jo mindre kule syns me dei er. Dei vert så lite kule i våre auge at me må gjere oss intellektuelt tvikroka og gå botsøvingar med Unni Wikan for å halde fast i respekten for dei. For me syns verkeleg ikkje det er særleg ærefullt å tåle lite.
– Det er slik me driv på, og dette er gamalt, eldre enn Jesus, driv bror min på.
Dette er den sida ved Jesus me her oppe i nord verkeleg respekterar. Han tek det. Han står løpet ut. Han let ikkje romarane sjå han grine eller surve. Han berre løftar blikket mot himmelen og seier «tilgje dei, dei veit verkeleg ikkje betre».
Det er gamle dyder dette. Å tåle nidviser utan å rope og oie seg, berre dikte ei nidvise attende som er meir bitande enn den første.
Men det var jo ikkje alle som klarte å styre seg før i tida då. Egil Skallagrimsson er eit utmerkt døme på ein som tålte nid dårleg, og hogg framfor å skjalde, sjølv om han var god til å ordleggje seg etterkvart.
Så slik vert Jesus eit dugande nordeuropeisk ideal, der han heng med tornekransen og hevar seg over nidingane.
Og på torsdag dreg eg og bror min på påskeferie.
Vårlys 
Tror nok Vårherre tåler mye. Og vi lar ham tåle mye. Det er i tilfelle hans etterfølgere som blir såret. Som også i saken med mohammed-tegningene. På den annen side: Det er er en grensegang opp mot en ærbødighet for det vi opplever viktigere enn oss selv. Dere trekker jo opp en eldgammel diskusjon: Finnes det noe så alvorlig at det ikke kan spøkes med?
Ellers var det jo en liten påskepreken i det bror din sa: Jesus tok det som kom uten å la noen vinne over seg. Samtidig skal vi huske at også Jesus ryddet tempelet: Han tålte ikke forakten mot det hellige.
Nåh.
Til ideal å være er det nå holdt lite høyt i vår kultur. De som kan le av Gud, sloss med ham og kjøpslå med ham synes å være den jødiske kulturen, ikke den kristne. Og når det gjelder de som klarer å holde opp idealet om å ikke ta igjen for hånet, så synes jeg det er godt spredd over enkeltmennesker og grupper fra øst og vest, nord og sør, men gudene skal vite ikke særkilt hos de som kaller seg kristne kulturer.
Genese: Forakten for det hellige, eller det at de som skulle vokte det hellige byttet det ut med mammon?
Eg trur heller ikkje dette er komme til oss gjennom kristendommen, men det å stå som ei saltstøtte og ikkje la seg affisere når ein blir erta, og komme med eit skeivt smil og ein bitande sarkastisk kommentar attende, er jo å vinne æra i vår kultur. Endå meir i England og Danmark, slik eg har erfart det.
#Beate
I dette tilfellet gikk vel dette ut på det samme?
Genese, ja det kan vel være det. Hm. Men når er det forakt, og når er det uvithet eller bare ren dumhet?
Avil, ikke bare her. Dette finner man historier om fra overalt.
Kan vere, Beate. Eg og bror min budde eit år i midtausten og fekk då kan hende vår eiga noko motstridande oppfatningar av det. 😉
Kan man sammenligne folk som lever under så forskjellige forhold, og så trekke slike konklusjoner av det?
Om man tenker tilbake på tia i Norge etter 2. verdenskrig så gir det kanskje ett annet bilde om å ta imot, og så si «tilgi dem».
Ein kan då vite noko om folk ein er i lag med, sjølv om sola skin meir og det er mykje snakk om storkonflikt. Det er mykje meir likt enn ulikt når ein møter folk heime. Men akkurat denne greia med å vise seg hysterisk når det var tale om små fornærmelsar vart slåande. Ikkje minst på jobb.
#Beate
Det du sier om forskjellen melllom uvitenhet og forakt er viktig. Fordi ingen egentlig kan klandres for uvitenhet, med mindre det er en «villet» uvitenhet. Forakt er på en helt annen måte en aktiv handling. Og når det gjelder historien i tempelet, tør ikke jeg si hva som var hva.
#Avil
Det du sier er at vi har en «romslig» Gud. Og det må han vel også være, som holder ut med oss.
Eg seier i grunnen ingenting om Gud, eg.
Eg seier noko om at me har ein slags fornærmelseskultur, som tilsynelatande er humoristisk, men som handlar om ein annan måte å vise styrke og «ære» på enn det ein finn i andre kulturar.
Og slik er dette meir eit debattinnlegg i høve «æresbegrep» enn eit ei utsegn om Gud.
Også nå som jeg hadde begynt å øve meg på å skrike opp for den minste ting:)
God tur!
BM
Avil, jeg gir meg.
Genese: «Det du sier er at vi har en “romslig” Gud. Og det må han vel også være, som holder ut med oss.» Jeg synes nå vi er litt romslige som holder ut med ham og.