Eg er til no nøgd med den vanskelege samtalen eg og seksåringen har hatt.
«Du, eg syns du skal vite at det fins nokon voksne som ikkje er greie.»
«åh?»
«Ja, det fins nokon voksne som trur dei kan vere kjæraster med born slik som vaksne er kjæraster med kvarandre. Og dei kan virke veldig greie og sånn, men det er galt likevel.»
«Jammen kva gjer dei då?»
«Nei, då vil dei ta på ungar og vise tissen sin og sånn. Det er slikt vaksne gjer med kvarandre når dei er kjærastar.»
«Kan det vere kven som helst liksom?»
«Ja, det kan kanskje det. Men det er ikkje så mange då. Dei fleste vaksne skjønar jo at sånt med å kike i rompa og sjå på tissen og sånn er noko vaksne ikkje kan gjer med born.»
«Jammen, om nokon vil det då?»
«Nei, då berre spring du din veg. Det er kjempeviktigt at du ikkje begynnar å snakke med dei om det og sånn, du veit jo, dei vaksne er så flinke å snakke som om dei alltid har rett i alt. Om eg plutseleg begynte å seie at du ikkje skulle få laurdagsgodt meir så kunne eg snakke og snakke og til slutt ville du kanskje tenke at eg hadde rett. Sjølv om du var lei deg og syns det var urettferdig. Sånn er det med dei vaksne som vil vere kjæraster med ungar og. Dei snakkar og snakkar, og til slutt trur ungane dei har rett. Men dei har ikkje rett. Så berre spring du,»
«Jammen om dei seier at dei blir sinte då?»
«Då spring du heim til meg og seier det. Og så skal eg bestemme kva som er rett»
«Okei då.»
«Fint.»
«Om det er nokon eg kjenner då?»
«Då og.»
«Okei.»
Håpar berre det er bra nok.
Vårlys 
Det er i alle fall en god start og langt mer enn mange andre tar seg tid til å forklare barna sine.
Godt jobbet!
Ein må jo starte ein eller annan stad.
(*lukkeleg for livstegn frå Lin*)
Åh! *rørt*
(Ikke luskende persona non grata allikevel.)
Jeg håper ungen din aldri må springe vekk fra en slik voksen, Avil, men om hun møter på en tror jeg hun vil huske ordene dine.
I tillegg er det jo praten om skumle voksne på nettet. De er det flere av enn i «buskene» rundt om, og det er jo ikke alltid at ungene kan vite at det er en voksen de snakker med engang.
Jeg tror mye er gjort ved at de vet også, jeg. At de vet hva mamma tenker om sånt og kanskje derfor ikke er like lett å overbevise om at de må skjemmes og skjule det hjemme. Forhåpentligvis.
*håper*
Jeg har også kjørt et lignende show for jentungen, men jeg føler med definitivt ikke sikker på at det holder hvis en situasjon skulle oppstå. I disse dager må man passe godt på ungene sine, men det er heller ingen garanti…
Jeg er enig med Lin i at det er godt ungene vet hva deres voksne mener om sånn.
Jeg er glad det fortsatt finnes fornuftige foreldre 🙂
-Nå vet jeg hva jeg skal gjøre i dag. Jeg tror det finnes supermange fornuftige foreldre, jeg.
No blei eg veldig nøgd med deg og, tekstmeldinger.
«tekstmeldinger» er et skikkelig fjernt navn.. Jeg ler av meg selv. Men nøgd, det er eg óg
Namn gjer ikkje folk. Eg er litt meir usikker på nick, sidan ein velger sjølv.
Så bra at du har tatt det opp dette viktige med henne. Du er en flink mamma.
Ein sit att med engstelsen likevel. Kva vondt vil skje? Vil ho klare seg der ute i verda? Kva vil ho tåle og kva vil kveste ho?
Engstelsen følger meg nok i graven.
Har nettopp hatt ein lignande samtale med mine to små.
Er eit utruleg vanskelig tema å ta opp…
For ikkje å snakke om å finne ut om det faktisk har gått inn, eller berre fungerar i teori og ikkje i praksis!
Kjem nok alltid til å engste meg uansett kor mange gangar samtalen kjem opp tenker eg.
Du har ein inspirerande blogg forresten :o)
Kjekt at andre også skriv litt nynorsk, føler meg litt aleine til tider :o)
Guro: Me får trøyste oss med at det er synd for bokmålbrukarane at dei går glipp av å framstå som intellektuelle og sexy.
Takk for flott og fornuftig måte å ta opp slik eit vanskeleg tema med borna på, jammen ikkje lett å vete korleis ein skal få sagt slikt utan å stige over grenser. Helsing også ein som har gått over til å framstå som intellektuell og sexy;-) Herleg.
Først går en og engster for ungene, og så skal man deretter engste seg for barnebarna.
Å ta en samtale, sånn som du har gjort, er utrolig bra.
Ungene her vet hva jeg mener om saken, men jeg tar det aldri som en garanti. Det gjelder å passe på. Måtte det aldri, aldri skje de noe. Aldri.
Jeg tror også at det som er sagt og bragt frem i lyset for barn, gjør de tryggere på å fortelle den dagen noe (gud forby) eventuelt vil skje.
For en kommende barnevernspedagog lyder dette som musikk i ørene. Vi har hatt om seksuelle overgrep på skolen, og i følge den meget dyktige foreleseren er akkurat slike samtaler kjempeviktig for å «forebygge». Jeg sier «forebygge» fordi ved å ha slike samtaler med barna så får de en formening om hva som ikke er greit for voksne («jammen mamma har sagt at…»), og de får et vokabular slik at de faktisk kan fortelle dersom (jeg sier som impen: Gud forby) noe skulle skje.
Det er også kjempeviktig å si, som du gjorde, at man må løpe hjem og fortelle til mamma uansett hvem, hva, hvor og når. Og som tips til evt. neste samtale: Snakk om hemmeligheter. Fortell at selv om det er sånn at man ikke skal si bort hemmeligheter, så finnes det unntak. F.eks. hvis hemmeligheten er vond.
Ut i fra det jeg har lært på skolen, så var i hvert fall dette helt «etter boka» og samtalen kan sikkert gjentas når det passer seg sånn. Bra jobba, og et godt eksempel for andre! 🙂
Her synes jeg du var veldig flink, Avil. Og, tusen takk for at du deler. Jeg har prøvd noe av det samme med sjuåringen min, og jeg tror det er smart å snakke om slike ting mange ganger. Ikke bare for å forebygge at h*n selv kommer i en slik situasjon, men kan hende vil det også kunne hjelpe andre barn, dersom ungene våre skjønner at noen voksne faktisk gjør slike ting. Desto flere barn som skjønner at det ikke er ungenes egen feil dersom det skjer noe, jo lettere fjernes kanskje disse tabuene??
FLink du er Avil! Her kom den samtalen 1 år for sent:-(
Men Jeg håper ungene kommer igjennom uten for mye mén.
Viktig tema det her. Jeg hadde noen samtaler med pjokken da han var i den alderen, jeg og… Da hadde det nettopp skjedd noe i nærmiljøet som gjorde at jeg bare MÅTTE si fra. Kunne ikke levd med meg selv hvis det hadde skjedd noe og jeg ikke hadde advart.
Det sies at unger lett glemmer disse samtalene igjen, men vi må jo gjøre noe. Forhåpentligvis når noe inn og får dem til å reagere på en ønskelig måte, dersom de møter på en sjuk person. Jeg håper i hvert fall det.
Nå ble jeg inspirert og full av angst. Jeg ser en potensiell overgriper i alle, og nå er ungen inne hos naboen…
Eg kjem uanmeldt på besøk, eg, når ungen er hos andre. Så får dei heller syns eg er anmassande.
Bamsemums: *klemme på* Det velse eg veit tilseier at du og familien har takla dette så fint som det går an. Det går nok bra.
Tilbaketråkk: Dagens Onde Kvinner » Blog Archive » Oi, det var et veldig stort bilde