Jondal er jammen ikkje stort, men skal me tru samferdsleminister Navarsete er Jondal stort nok til at finansminister Halvorsen bør gå av dersom kontantstøtteordninga vert fjerna. Heile bygda er faktisk på kontantstøtte, og KrF og Sp og alle som måtte vere mot likestilling eller kvinner i arbeidslivet av andre grunnar, alle som under påskot av å vere for valgfridom er for å halde folk attende i tradisjonelle rollar, alle som ikkje har skjønt at me treng dei sterke og flinke ute i arbeidslivet og ikkje kan sjå oss råd til at folk vert betalt av staten for å ikkje bruke barnehageplass – alle dei og fleire til får gledestårer i augo av Jondal.

Eg lurer på korleis det står til med feminismen i Jondal, eg.
Vart det noko dreis på sekstiåttar-generasjonen i Jondal?
Var det mange mødre som danna kvinnegrupper og gjekk i demonstrasjonstog på syttitalet i Jondal?
Er det mange tjue- og trettiåringar i Jondal som har vakse opp med mødre som tok lang utdanning, jobba med det dei drøymte om, engasjerte seg politisk og viste at ungane deira fekk det bra likevel?
Korleis står det til med rollemodellane i Jondal?

For me veit jo korleis det vil gå med neste generasjon. Dei jentene som no tutlar i skjørtene på mødrene sine i Jondal, vil ha dårleg samvit og grue seg om dei skal sende ungane i barnehage 8 timar kvar dag. Dei vil sannsynlegvis jobbe 80% eller litt mindre for at dei små ikkje skal ha så lange dagar, og dei vil ta på seg skulda for kvar tåre som blir felt. Dei vil jobbe livskiten av seg for å vere supermødre når dei kjem frå jobb, og dei vil føle seg utilstrekkelege og teite og elendige. Akkurat slik første generasjon barnehagemødre alltid gjer.

Om det verkeleg fantes femnisme i Jondal for 30 år sidan, er det synd denne generasjonen velger for sine born at dei skal starte frå begynnelsen av igen.

Advertisements