*****************************************
*** SPOILER **** SPOILER****SPOILER***
*****************************************
Eg er litt lukkeleg. Og litt irritert.
Først: Karakterane.
Lyra var nydeleg. Billy Costa og Roger var akkurat som dei skulle vere. Lee Scoresby og Hester var heilt perfekte. Lord Faa var så fin som ein kunne ønske seg. Men Iorik Byrnison var animert, som han måtte vere. Og uansett kor flinke dei er, vil det framleis mangle noko. Lord Asriel var slett ikkje verst. Og når det gjeld Kidman som Mrs Coulter, så er det berre ikkje godt nok med ei blondine, uansett. Sjølv om ho gjorde ein utmerka jobb med å vere akkurat så skummel som ho skulle vere.
Serafina Pekkala fekk me sjå alt for lite til, sjølvsagt. Heksene vert nok redusert til staffasje her, akkurat som entene blei det på film. Men då det kom til kamp, var dei fantastiske likevel.
Så: Handling.
For mykje av dialogen blei ei forklaring av eit alt for stort og komplisert plott. For lite leik, for lite humor, for lite av det meste. For dei som ikkje har lese bøkene var det nok naudsynt, men eg sat med ei keisam kjensle av at Lyra stort sett gjekk rundt og forklarte boka for kinopublikum, framfor å vere ei levande heltinne.
Dei raste avgarde for å rekke i mål, og ikkje alt blei like vedkommande som det burde.
Men det blei bra då dei haldt kjeft. Eg grein litt, eg. Fleire gonger. Utan at det eigentleg treng bety så mykje.
Og sist: Heilskap.
Der His Dark Materials er ein intelligent leik med fysikk og teologi, er denne filmen redusert til ei actionprega eventyrfortelling. Eg visste jo det måtte bli slik. Men eg syns det er synd. Pullman klarte å løfte fortellinga langt over hovudet på alle dei niåringane som slukar den for handlinga, og boka gjev vaksne meir jo meir utdanning ein har.
Det er verkeleg trist at nordmenn gjev slike bøker til borna sine, og ikkje les dei sjølve. Det er skattar i Den mørke materien. Skattar som born ikkje kan sjå. Og skattar som filmen ikkje byr på.
Men eg grein. Og mor mi var lukkeleg. Dette var den første fantasyboka eg fekk henne til å lese, og som ho verkeleg likte. Eg såg henne sveve ut frå kinosalen i kveld. Og eg er så sikker i mi sak som eg ikkje har vore før: Det store lesarsegmentet av kvinner mellom 40 og 70, som sluker den eine traurige sosialrealistiske historia etter den andre, fordi bokklubbane serverer det som einaste frelse, – dei treng dette. Dei fortener dette. Dei fortener eventyr og magi som løftar ein opp og ut over seg sjølve, og gjev draumar og fridom.
Terningkast er for pyser. Kjøp heller kinobillett.
Vårlys 
Tiltredes. Det var det gyldne resymé, liksom, og hadde jeg ikke lest bøkene hadde jeg antagelig ruslet hjem etter å ha sett litt på en animert isbjørn.
(På den annen side var jeg veldig fornøyd med denne delen av dagen. Hadde egentlig glemt filmen og premieren fordi det har vært så travelt, og så fikk jeg helt tilfeldig en god billett til premieren noen minutter før første visning,)
Gleder meg til fredag, da skal to store ungar og eg se filmen. Ungene prøvde å presse/overtale meg til å gå idag, men jeg holdt standhaftig på fredagsplanen.
Dette kan jeg ikke begripe.
Like lite som eg kunne begripe den der Ragde-posten din, Mona.
Ah, jeg må se den. Og ja- alle trenger denne boken. ❤
Pøh! Jeg sa ikke at Ragde-bøkene var bra. Jeg savnet bare en glassfigur og er veldig glad i nrk.
Jeg har nå rullet over all teksten og bare lest der du oppfordrer til kjøp av kinobilett. Som jeg skal. Mannen har allerede fått beskjed om at han skal se den på kino med meg og det snart.
Og mens vi snakker om fantasy blir det spennende med boken din. Fantasyromaner på norsk er ikke hverdagskost akkurat!
No har eg hatt ein sjuk son på fanget sidan søndag (alt eg skriv, er med han inntil meg for tida), og har ikkje fått skrive eller tenkt noko som helst samanhengande.
Straks han er i barnehagen igjen, må eg skrive som berre F.
For til nyttår skal eg levere manus.
Og til mars skal eg vere ferdig.
Eg håper verkeleg, inderleg eg får boka ferdig og utgitt til hausten!
Ja, ja, ja! Dette siste, om kvinner mellom førti og sytti, som trenger og fortjener gode fortellinger om magi og eventyr, og som dessverre altfor ofte havner utenfor, det være seg den ene eller andre grunnen – ja, ja!
Jeg har prøvd å få min mor til å lese His Dark Materials i noen måneder, men jeg har nesten gitt opp kampen. «Hun liker Harry Potter og Ringenes Herre, men ikke fantasy – det er så kjedelig.» Tenkte jeg skulle la The Golden Compass ligge på nattbordet hennes når jeg reiste hjem etter jul, som et siste forsøk.
Mor mi syns Ringenes Herre var keisam, og likte ikkje HP så godt, så ho var også overtydd om at fantasy ikkje var noko for henne. Men tilslutt las ho altså His Dark Materials.
Ikkje gje opp! 🙂
Og gi dem for himelens skyld litt Ursula le Guin når de skal hektes!
Eller Anne mcCafferey. Andre Norton. Jody Lynn Nye. (for å ha nevnt noen av de damene som jeg opplever treffer flest). Det er masser av kvalitet å ta av.
KEE: *rørt*
*undre som ikke leser bloggposten sier*
Se HER!