Alt var så mykje betre før, seier den syrlege unge mannen og viser fram kornete bilete av Tre nøtter for Askepott(1). Og som halvgammal mor er eg stadig i modernitetskrise kring kva eg tilbyr ungane mine. Eg les meg til i avisene og blåggane kring meg at eg tilhøyrer ein generasjon lett aldrande småbarnsforeldre som er ute av stand til å tilby ungane nyare barnelitteratur og som har eit nærast patologisk kjærleiksforhold til keisamme filmar og seriar frå syttitalet. Ungar i dag vil ikkje ha Den vita stenen. Dei vil ha flimrande, animert æksjen.
Me har halde krampaktig (2) fast i dei fire norske på tv, heilt til mannen min kom drassande heim med Rikstv og dertil høyrande Disneychannel (3). Men NRK og TV2 får lisenspengane mine, og tilhøyrer same kulturkrins som meg, og burde føle litt meir på ansvaret sitt.
Det dei serveres born i dag er stort sett dritt.
Fragmentert dritt.
Sjå berre på Barnes Superjul. Skift, skift, skift, skift. Ungane som er programleiarar er flinke, bevares. Men det heile er klypt i stykker til eit einaste flimmer.
Heile NRK si sendeflate for born er blitt fragmentert dritt.
«Born i dag vil ha det slik,» tipper eg dei tenker.
Eh.
Born i dag er då genetisk prikk like born før. Dei venner seg til det dei får. Og eg har svelgt kamelar og latt dei sjå det flimrande møkket frå NRK og TV2 kvar einaste helgemorgon sidan trikset byrja virke. Eg er då eit menneske. Eller meir spesifikt: Eit b-menneske. Så mine born har då fått forholde seg til all den opphakka, oppjaga møkka som resten av deira generasjon får servert.
Derfor gleder det meg at dei likevel har ein rest av konsentrasjon og fordjupning tilbake i dei bombaderte barnesinna sine.
For kva dvd er det dei begge ønsker å sjå om dei kan få velge? Tre nøtter til Askepott.
(1) Det skal seiast at den syrlege unge mannen er ute etter å ramme spelnostalgikarane og ikkje fjernsynsnostalgikarane, men det var no eingong han og blåggposten hans som fekk meg på tanken om dette.
(2) Det heiter ikkje krampeaktig. Eg ser mange skriv det, og det er både feil og stygt. På same måte som sakelig. Feil og stygt. Slutt med det. No.
(3) Eg vil gjerne nytte høve til å seie: Eg er drit lei Discovery. Verkeleg. Eg vil ikkje vite korleis dei bygger ting! Eg vil ikkje sjå korleis ein kan overleve på mark og mose! Eg vil ikkje sjå rævkløande dustar som byggar om ein vanleg bil til eit bensinslukande monster med flatskjerm i bagasjerommet! Det hender at eg nesten kunne ønske at mannen min ikkje var ein praktisk og nyfiken mann. Nesten.
Vårlys 
Herlig nostalgi for godt voksne, men det er altså ingenting for dagens barn. De er for godt vant med Barnas Superjul, Amigo og annet barne-TV med mer fart og flere effekter. Sånn er det bare, sammenlign med TV-serier du selv synes var dødskjedelig når du var «ung».
Det eneste som er dumt med Superjula er at barn får griller i hodet. «Likt for alle», sier de til meg på jobb. «Voksne har heller ikke lov», påstår de. Så i dag måtte jeg spille basketball inne i base og korridor, for å vise at voksne faktisk har lov. Og barna som prøvde å ta fra meg ballen, fikk høre at sånn får de ikke leke inne. Men voksne har altså lov.
Jeg forbeholder meg retten til å gå inn med sko om jeg vil. Kanskje til og med løpe i gangen. Og i hvert fall til ikke å spise mat jeg ikke har lyst på. Til slutt også å gå ut uten lue. Fordi jeg er voksen, og bestemmer over meg selv.
Til gjengjeld skal barna i dag få kose seg med sitt barne-TV, sånn som de liker det. Og kanskje vi kan finne felles møtepunkter i serier som «Jul i svingen» eller «Kalle og Molo»?
Forresten, Tre nøtter-melodien som ringetone kan lastes gratis ned fra denne siden (gå inn med mobilen din): home.no.net/jonnywap
Eg har ein seksåring og ein treåring som prøvekaninar her, og dei syns Barnas superjul suger og Narnia og Shrek ruler.
Kalle og Molo suger faktisk daude hestepikkar. Verkeleg. Komme drassande med slikt, nissemann. Under din verdighet.
Eg er den einaste heime som får gå inn med sko. Eg kjeftar til og emd på mannen. Ungane peikar på beina mine og roper og påpeiker det dei er gode for, men eg trumfar glatt: Eg gjer reint, så knytt sylten.
Presiserer: «Vaksne bestemmer sjølv» er sjølvsagt supertrumfen, då. Berre at her var det ein særregel for meg.
Jeg kan godt se på tv sammen med mannen din. I dag tok jeg meg selv i å sitte å humre foran «Best from Top Gear» som er om voksne menn som leker seg med bil.
Og barnet mitt er ikke enten eller, hun ser både 70-talls filmer og Barnas superjul.
Men Kalle og Molo er ikke bra.
Top Gear er i då underhaldande, men eg er veldig, veldig lei av Discovery. Veldig.
Og mine ungar ser også begge deler, men det gleder og overraskar meg at dei velger «langsomme» 70-talsfilmar som favorittar etter å ha blitt køyrd gjennom den fragmenterte kjøttkverna.
Kalle og Molo er ikkje bra. Så enkelt kan ein seie det. Utan å trekke inn ekle ord.
Sønnen min elsker Discovery. Han kan alt om flyulykker og hva som kan gå galt her i verden. Godt han har et optimistisk sinnelag.
Det er ikke bare barne-TV som går raskere. Sjekk nyhetssendinger og debattprogram fra vi var små. Eller undeholdningsprogram. Treeegt.
(Forøvrig får ikke TV2 et eneste lisensøre fra deg, de bare peprer deg med reklame.)
Får dei ingenting? Det var no endå godt. Men NRK burde ta ansvar. I alle fall.
Nå er det ikke bare tv og foreldre som er med på å definere hva som er rett&riktig på apparatet, Avil. Mine barn legger stor vekt på hva andre barn mener. De ønsker å høre til, slik alle barn gjør. Dessverre har flertallet av barna meldt seg inn i søppelklubben. Klubben der søppel-tv regnes som kult. Dessverre. For der er flimringen du beskriver på heavy rotation. (Jeg er glad de ikke viser den episoden der de suger døde hestepikker, for det synes jeg bør forbeholdes voksen å se på.)
Jeg kjøpte – som motvekt – Pompel & Pilt på dvd til dem, men de gadd ikke engang se den ferdig. Svart/hvitt er definitivt ut. Så den må jeg se alene. Etter at de har lagt seg. Mutters alene i mørket. Mareritt nå.
Top Gear i går var for øvrig veldig morsomt. Søppel eller ei.
Å, einig! Berre kræpp på barne-tv notildags.
Kor er Fragglene? Kor er Gul-Lars? Kor er føkkings Labbetuss?
Nei, det var betre før. På åttitalet.
I klassen til seksåringen er det tydelege forskjellar. Dei fleste ungane kjem til skulen i vinterdress no, har brødskiver og frukt i ranselen, og oppfører seg stort sett som folk overfor kvarandre.
Så er det eit lite mindretal blant jentene som kjem i kåpe og skjørt, har Bratz-dokker heime, tyggis i lomma og kjeks og kaker i matboksen. Desse jentene får sjå Hannah Montana kvar ettermiddag, har sminke og ballettdraktar i gymmen.
Eg tenker at foreldra har trashy haldningar, og at den populariteten som vert desse jentene til del no er ein høg pris å betale.
Haha, me er visst ikkje heilt samde om kva me saknar då. *lol*
Hurra for vinterdresser og grovbrød i matpakken. Jeg tenkte mye som deg, Avil. Idag er jeg glad for det.
Det går faktisk an å leve uten tv. 🙂
Haha. Så rett du har, Avil.
For det første er det ikkje holdbart noko av det dei serverer på TV. Det einaste eg finn interessant saman med dei eg sit barnevakt for er KatjaKaj og BenteBent. Ikkje intelligent, nei, men det treng ikkje vere det, så lenge det er morosamt og pedagogisk. Er det noko NRK ikkje har lenger, er det pedagogisk barneTV.
Spøkelser som utbryt «Faen!», jenter og gutar som får gjere kva dei vil og gjerne blir glemt igjen på museum av foreldra osv. Dette ser ungar på, og eg er vakse opp med den gode, gamle barneTV-varianten. Den var mykje betre, blant anna var eg heilt med på å stappe karve i appelsina så lenge skomakaren og gjorde det. Eg lo av tøffelen under disken, eg smilte av dei lukkelege ungane – Og var naiv den tida eg faktisk synst ein bør vere det.
På vidaregåande ser dei dagens episode av «Amalies jul» på sjølvkjøpt DVD på PC´en sin og ynskjer seg Caprinoboksen til jul. Kvar lærte dei å skilje skit og kanel ?
mathilde: Godt å høyre.
Ellen: Mor mi gjekk i demonstrasjonstog mot fargetv. Om ho hadde vunne fram trur eg kanskje eg hadde sett mindre tv. Slik det er no held pc-en min på å overta heile skjermtida, så då kan den sataniske fargetven berre ha det så godt.
Kanarifanari: 17 år, sa du? *rørt*
bandanders: Gymnaselevar er dei finaste folka i verda.
Jeg tror ikke bildet av de 6-åringer er så sort hvitt som du beskriver, Avil. Min 5 snart-6-åring har Bratz-dukker hjemme, frukt og brødskiver i matpakka, ullundertøy og stikket ullbukse over. Hun ser Hannah Montana men elsker Ronja Røverdatter og alt av Astrid Lindgren. Og hun går på ballett.
Barna er like komplekse som oss voksne, og vi er ikke enten eller vi heller.
Det jeg mener er vel en sunn balanse er viktig. Og strikket ikke stikket.
Og jeg vil ikke gi barnet mitt fordommer i en alder av 5-år bare en forståelse av mine verdier og det innebærer å la henne få «prøve» litt av både Hannah Montana og Ronja Røverdatter. Ut av det håper jeg det kommer et helt menneske som ser nyansene og greier å finne seg selv, uten å fordømme det hun ikke er.
17 år, og engasjert i ting som betyr noko.
Dette var da voldsomt. Humrer og ler. Da jeg var leder for barneåret sånn ca tidlig på åttitallet skrev jeg en rapport om barns fragmenterte hverdag. Humrer og ler ennå mer.
Ha ha . Enda mer.
De som lager det tenker kanskje at ungene vil ha det slik, eller de står i forhold til TV-mediet, og lager programmer utfra en vedvarende utvikling mot kjappere handling og klipping.
Jeg liker «Tre nøtter for Askepott» og slike greier, og ser at ungene mine tar det til seg, selvsagt fordi det har klassiker-kvaliteter, men også kanskje fordi det er omgitt med så mye god stemning at ungene bare MÅ være med når det skjer.
Jeg tror unger sanser ekte sentimentalitet. Det vi voksne føler noe for vil ungene teste ut, og knekker de koden vil de elske det.
Mine unger ser heldigvis ikke på Barnas Superjul, men det er fordi Playstation er sååååå mye kulere. Barne-TV er rett og slett helt UT her i huset!
Ana: Veldig godt poeng.
Og det er veldig stor forskjell (for meg i alle fall) på foreldre som lar ungane «smake litt på fleire ting», og foreldre som let ungane (ureflektert og utan grenser) få ta alle avgjerder.
Eg er ikkje i tvil og at Ana-ungen vil klare seg bra sjølv om ho har både Bratz, går på ballett og får korketrekkere på julaftan. Ho har foreldre som også sørger for all den bagasjen ho treng.
Men desse småjentene eg snakkar om blir eg faktisk litt trist av, sidan dei får velge sjølv i eitt og alt og ikkje har vaksne som gidd presentere noko for dei.
kanari: Du er den søtaste 17-åringen evver and evver.
Tomas: Veldig godt poeng, det også. Ungar merker kva foreldra likar, og det er ikkje utan grunn at jentungen plutseleg ønsker seg riddarborg. Ho ser jo kor gøy me vaksne syns det er å leike med broren sin.
Og sjå: Mor mi ler av meg.
Utrolig hvordan en mor kan påvirke et barn. 😉 Humrer med.
Har ikke barn ennå – men den dagen de kommer og jeg må ta stilling til hva de skal få se på tv, og hva jeg selv ønsker at de skal få av inflytelse fra filmer etc., så føler jeg at jeg komer til å blir en streng, selektiv og småegoistisk mor. Og det vil jeg jo ikke bli.
Men jeg vil helt sikkert prøve å påvirke de med mine egne favoritter som Bakkebygrenda, Ronja Røverdagtter, Mio min Mio, Tre nøtter til askepott, Skomakergata etc. etc. Så får vi se hva som skjer. De skal i allefall ikke si når de blir eldre at de aldri så, eller fikk se noe av det jeg nevnte over.
frikke: du veit vel at det mest freistande i heile verda er å seie til folk som ikkje har ungar at «jaja *ondskapsfull knegging* du får sjå, du får sjå».
😉
Ana: Eg trur mor mi humrar og tenker at ho har oppdratt verdas beste barn. :skråsikker:
:ler:
hehe…. ja, jeg vet. Forventet vel egentlig noe slik i retur her 🙂
Men man kan ikke gi opp før man har prøvd i alle fall!
Halvgamal mor i modernitetskrise, der har du oss.
frikke: Du har sikkert ikkje kløftrynker eller knefett eingong. Då må ein tåle å bli hersa litt med.
Hydra: *fnis*
Frikke: Det er ikke så vanskelig å få til det du sier. Det er bare å hive ut tv’n. Vi har en sånn bærbar dvd-spiller som ungene får se filmer på. Og på den måten har man god kontroll og kan la ungene se på akkurat det man har lyst til å se på selv. 🙂 Dersom du synes det høres kjipt ut med en så liten skjerm, kan du jo kjøpe en filmfremviser og en hvit rullgardin.
Men tv’n må nok ofres for å klare det.
Og jeg har fler barn enn Avil, så. Og jammen tror jeg ikke jeg er gamlere og har fler rynker og! 😉
Tre nøtter… hører jula til for meg, og poden svarte «ja, den er kul!» da jeg viste han klippet over… så da er det håp. Ellers er han fan av Disney-channel, og der er det mye søl. Det jeg irriterer meg mest over er hvordan de hyler og skriker så veldig når de snakker sammen. Hvorfor det? Jeg har ikke vært så streng på hva han får se, men jeg er særdeles streng på lydnivå. ME og barneprogrammer går dårlig ihop og det vet han – derfor reagerer kameratene når de blir med hjem og får beskjed om at de ikke kan ha på lyd «for da blir mamma gærn». Hehe, det synes jeg er ganske underholdende.
Av de gamle seriene/filmene var det også en del dårlig. Jul i Skomakergata er noe av det verste sølet jeg kan tenke meg, det likte jeg ikke som barn en gang.
Lothiane: Jul i Skomakergata var eit trist gjensyn.
Og Pompel og Pilt var berre forvirrande møkk. Eg har aldri forstått kvifor det skulle vere så genialt. Eg låg under salongbordet og grein kvar gong vaktmeisteren kom.
Ellen: Næhæhæi! Eg er 83 år og har 29 barnebarn og veit derfor alt om alle!
Avil bør ønske seg sannhetsserum til jul… (furte-furte)
Forresten har JEG aldri vært redd for vaktmestere!!!!
Men siden dette går mye i 70-tallsnostalgi for småbarnsforeldre; «Dunderklumpen» – noen som har fått med seg at det egentlig er en film og ikke en bokklubbens barn-bok? Er kommet på dvd og kan fås på Platekompaniet. Ungene våre elsker den. De syns musikken er så kul, skikkelig 70-talls jazz-viser.
Eg elska Pompel og Pilt. No elskar eg og ungane Kalle og Molo. Eg og Avil er i utakt.
En gang var jeg og mannen og ungene på middag og overnatting hos en studievenninne av meg. Det ble noen glass utover kvelden, og jeg tenkte «velsignede morgenbarnetv» da jenta mi våknet litt over sju. Så innså jeg plutselig at der i huset pleide de å se på tv2 på morgenbarnetv. Jeg har alltid tenkt at der går grensa (har bare nrk og tv2), og sa ti venninna mi: er jeg sær når jeg ikke lar ungene se på tv2? «Ja». Sa hun. Og lo. Det ble veldig dårlig samvittighet på meg den morgenen. En ting er å la dem sitte alene med fjernsynet lørdag morgen. En annen ting å la dem sitte alene med tv2. Det venger seg fortsatt i meg. Jeg er skadet.
Jeg synes barnas superjul er helt passe, jeg liker Villi Nilsen, og elsker Katjakaj og Bentebent (i dag feis bentebent så mye at han kunne fly). Kalle og Molo er irriterende.
ps: når det gjelder krampaktig og slikt… Jeg sier bare: VANLIG!!! -Ikke VANELIG!!!!!
(Heisann, BM!!)
Jeg har heller aldri likt Pompel og Pilt. Karius og Baktus skremte vannet av meg som 4-åring, men det gikk heldigvis over. Dunderklumpen er herlig! Jeg fikk et tårevått gjensyn med den i sommer da jeg var på ferie i Sverige. Der fant jeg dvd’en til en (svensk) femtilapp. Oh lykke. Men den syntes sønnen min ble for kjedelig. (Egentlig jeg og. Hysj.)
Konklusjonen på denne debatten er at barn er som mennesker flest. Alle liker ikke det samme. Da handler det vel om at dere som foreldre har et oppdrageransvar. Hva og med hva vil dere påvirke deres barn. (Ikke lett dette!)
He-he! Lothiane gjør sitt beste for å frelse sønnen med gamle filmer som egentlig er ganske kjedelige, men hva gjør man ikke for tradisjonene …
Jeg var vettskremt av – ikke Pompel og Pilt – men av Gorgon vaktmester (med familie) og nøkkeldyret og huit-huit’ene og dørene og alt annet i det mørke universet de to reparatørene vandret i. Og så syntes jeg Pompel var urettferdig og Pilt alt for lettlurt. Jeg hadde selvsagt pute når jeg så på, så jeg kunne gjemme meg. Dette skapte en grusom situasjon; for når man gjemmer seg ser man ikke, og når man ser blir man skremt. Så hva gjør et stakkars barn? GAAH!
Men nå klarer jeg å se Pompel og Pilt uten pute!
Eg har ikkje små, men eg lånar ein åtteåring av og til. Og av meg får han bok til jul. Slik at han kan sjå at fjernsynet ikkje er alt. Eg elskar at dei har leseprosjekt på skulen, slik at det vert stas å verta lest til. Vekk med disneychannel og tv på soverommet. Gje dei bøker.
Hei, Ellen! Koselig å se gamle kjente.Håper du koser deg med sjokoladekake i jula!!!
Og god morgen, Avil.
bm
God morgon, BM!
tv2 er ikkje lenger så ille, relativt sett, sidan nrk er blitt like ille.
kvitveis: tv på rommet er verkeleg ein uting. Hurra for bøker!
Tomas: Eg og du. Pute og Gorgon-angst.
Ellen: «Fossefall! Hvor eeeeer du?»
Lothiane: Me kjøpte Mowgli-filmen no. Kjempeskuff. For stemmene var feil. Eg har knuga på ein Mowgli-kassett som me har hatt i bilen og heime og alle vegar. Då eg var i tjueåra og hadde grusom hjartesorg hørte eg på mowglikassetten.
Feil stemmer gjer det berre ikkje for meg.
Gjensynet vart ikkje så hjarteleg som eg hadde tenkt meg, liksom.
Hydra: Dette må me aldri meir snakke om. *rysta*
Appropos Gorgon-angst: jeg lagde et rollespill for mange år siden, som hette «Verden er ei oppvarma suppeskål, eventuelt tallerken, populistene mener den er ei grøtbolle» (ja, det var navnet på spillet) og i den fantasiverdenen dette spillet foregikk i fantes det en gud man aldri måtte si navnet til. Den måtte bare refereres til som «Vaktmesteren». Nå var det selvsagt noen som fant ut at dette måtte være G….. (du vet), og så begynte de å si navnet.
Hver gang de sa navnet rullet jeg en terning. Det la de merke til etter tredje gangen, og de spurte hvorfor jeg gjorde det. «For å sjekke om Vaktmesteren kommer og verden går under», sa jeg. Og jeg stolt over at jeg klarte å si det på en måte som gjorde at de aldri mer sa det navnet. Etter det kalte de denne guddommen Vaktmesteren, og ingenting annet, og de sa det alltid med en viss ærefrykt i stemma.
Og forresten: tilhengerne til guden var delt i to leire: piltistene og pompelianerne 🙂
Thomas: Jeg foretrekker Dunderklumpen i bokform. Filmen ble rett og slett litt langtekkelig. Men det var jo et forsøk verdt. 😉
Enig med Kvitveis, leseprosjektet i skolen er fantastisk bra! Jeg har alltid lest mye for sønnen min, men han har ikke vært så interessert i å lese selv. Men nå… nå sluker han en bok om dagen, omtrent. Han har til og med sagt at bøker er bedre enn film… nesten alltid. *rørt*
Avil: Nei det må være riktige stemmer. Feil stemmer kan ødelegge alt; en film.. eller en lydbok. Usj, så synd. Også Mowgli da. 😦
Tomas: Piltistene og pompelianarane, pietistane og popelianarane. No fekk eg det der bilete av paven i nissedrakt på netthinna igjen.
Lothiane: Me hadde Dunderklumpen på kassett og. Eg lurer på om det er mogleg å få tak i dei rette høyrespela frå NRK. Minner frå barndommen er annleis magiske enn alt anna. Berre den musikken eg elska som tenåring kan samanliknast.
Ja, kanskje du finner det i nett-shopen til NRK? Der har jeg funnet mye annet i hvert fall.
Skjønner hva du mener, jeg må stadig lytte til musikken fra ungdomstida mi, til tross for at mye av det blir litt latterlig i dag. Likevel sitter jeg her og gliser salig. Er det sånn det blir på gamlehjemmet… skjelvende nikking til Jim Diamond og Alphaville?
Pixies, Sugarcubes, REM og Cure. Det skal bli sveisne greier når me kjem på gamleheimen.
Og Marillion. Helt klart Marillion.
Me skal heldigvis ikkje dele rom, Lothiane. 😉
Avil: Her er jeg ei prinsipphøne: Ungene skal høre svenske filmer på svensk. Ikke dubba på østlandsk med en eller annen nasal skrikende jentestemme som garanti i en eller annen sentral rolle.
Vattenfall, var e duuuuuuu?
Si ikke det, Avil. Ettromspolitikken har visst ikke ført helt fram. 😉
Ellen: Det er i grunnen eit veldig, veldig godt prinsipp.
Lothiane: Åh, men me skal då investere i Oldekollektiv med privat hjelp.
Moren til ene venninnen min var fryktelig gammel. Mye eldre enn de andre mammaene. Mye eldre, mye strengere og veldig, veldig teit.
Mammaen min var ung og kul. Vi fikk lov til å se på det vi ville. Vi kunne se på så mye film og tv som vi orket.
Venninnen min hadde en streng mamma som hadde rare regler.
Alt i alt så er venninnen min og jeg fortsatt gode venninner. Vi fikk begge våre første barn i samme alder som mammaen hennes. Ja, og selv om vi fikk ulike oppdragelser, så er vi faktisk ganske jevne i vår oppfatning av ting den dag i dag.
Med årene så har jo mammaen hennes selvsagt blitt en veldig fin dame. Det har hun nok vært hele tiden. Det var bare det at hun var fryktelig gammel og fryktelig streng den gangen.
Derfor lar jeg datteren min se barnas superjul, og jeg kan skjønne at hun liker det. Og så er det fantastisk å krype sammen i sengen å lese norske folkeeventyr etterpå.