I blåggen Kristendommen fann eg i dag eit hjartesukk over «bibelske begrep» som forsvinn frå det norske språket. I den samanheng blir Ole Paus sitert for å ha sagt følgande:
Ordet barmhjertighet beskriver en følelse. Blir ordet borte, forsvinner også følelsen. Barmhjertighet uten barmhjertighetsbegrepet finnes ikke
og vidare:
Og det er det samme med ydmykhet, ærefrykt, hengivenhet. Mange slike myke ord er blitt borte underveis. Jeg har lyst til å lage en kirkegårdshistorie som viser oss hvor alle de små ordene ligger begravet, de vi lot dø fordi vi trodde vi ikke trengte dem lenger. Jeg savner dem.
Først ordet. Så kjensla. Og utan ordet forsvinn kjensla.
Barmhjertighet. Ydmykhet. Ærefrykt. Hengivenhet. Ord som altså forsvinn frå først språk, så kjensleliv. Angiveleg sagt av Paus, gjengjeve av redaksjonen på Kristendommen.
Mitt første møte med skepsisen mot Bibelens påstand om at «I begynnelsen var Ordet» var gjennom døvesamfunnet. Om ordet kom først (og ordet var Gud), kva med dei som ikkje nyttar ord? Ikkje høyrer eller seier ord? Og kva med dei som ikkje les ord? Er dei utan det grunnleggande menneskelege? Utan tilgang til Gud?
Lingvistane, antropologane og psykologane har her gjort felles sak av å undersøke språk, tanke, sansing og kjensler.
Den rådande oppfatninga blant desse er no at menneska har førspråklege tankar og kjensler.
Men språket ser ut til å ha ein irreversibel påverknad på tankane.
Når språket først er introdusert, fungerer det organiserande og fasciliterande for tankane og tenkingen.
Gjennom språket får me tenkereiskapar til å organisere kjensler og persepsjon, me forstår verda og oss sjølve gjennom tenking, som altså nærast utelukkande føregår språkleg når språket først er internalisert som tankeverktøy.
Men ser me då berre det me har språk for?
Nei, me gjer ikkje det. Folkeslag som kun har få ord for fargar («lys» og «mørk»), kan likevel plukke ut gode døme på blå, grøn, raud og gul frå ein skala. Dei ser primærfargane, slik folk med ord for desse fargane også gjer det.
Kva så med kjensler? Gjenkjenner me kun kjensler me har ord for?
Nei, slik er det heller ikkje. Folk som knapt kan fleire ord for kjensler enn «redd, glad og sint» kan likevel gjenkjenne iver, ømhet, skam, skuld, melankoli og irritasjon som tilstander i eigen kropp, gjerne også knytta til ønska og uønska sosiale situasjonar. Og folk som har eit svært godt ordforråd kan mangle evne til å gjenkjenne, akseptere, forstå og formidle eigne kjensler.
Språket opnar for sjølvrefleksjon, nyansar i sjølvforståing og forståing av andre.
Språket vårt er så uovertruffent som tankereiskap og kommunikasjonsverktøy at me i blant trur det er einerådande.
Det er det ikkje.
Barmhjertighet i seg sjølv er språklaust.
Vårlys 
Men ordet skaper en slags virkelighet i rommet. Fascinerende, men det er sagt at en tanke, eller en følelse, ikke er realitet i rommet før den er uttrykt i ordet, enten sagt, eller skrevet. Jfr «Samtalens tynne tråd». Det blir i alle fall en annen virkelighet.
🙂
Nemleg, Fred Rune. Mykje er sagt om ord, og om virkelighet som blir til gjennom språk. Men er det rett?
FRR, skaper ord virkelighet? Ord kan i beste fall være et forsøk på å gjengi virkelighet. Ord kan derimot skape en illusjon.
Det er det der med følelser. De har liksom egne regler. Eller, de opprer mer anarkistisk? Det er i hvert fall essensielt for tenkningen at vi har språk, men ikke for følelsene. Jeg skulle ønske vi visste mer om de. De er det mest mystiske av alle psykologiske fenomener.
I «1984» antar Orwell at man kan utrydde ideer ved å fjerne ordene for dem. Som du sier, Avil, stemmer ikke det. Men et ordfattig språk vil vel gjøre det vanskeligere å formidle til andre hva vi føler og tenker? Og kanskje dermed: legge føringer på hvordan vi handler? Eller vil begreper oppstå (på nytt) når vi trenger dem?
Det samiske språket har etter det det eg veit meir enn 60 ord for snø (og ingen for oljeplattform). Kanskje er det slik at vi lagar oss ord for dei tinga som betyr noko for oss og som påverkar livssituasjonen vår. Då er det kanskje på sin plass å vere på vakt når ord døyr.
Jeg fikk frysninger. Det er lenge siden jeg har brukt ordene du nevner her. Men jeg har følt alt du har skrevet. Jeg tror det er viktig at man ikke glemmer disse ordene. Ta dem i bruk, og luft dem! Men, du har selvsagt helt rett når du skriver at «Barmhjertighet i seg sjølv er språklaust». Det er det ikke tvil om. Men jeg savner ordene.
Det med dei seksti orda for snø er visst ein myte.
Bak den moralske handlinga barmhjertighet tenker eg at det ligg empati, evne til å ta den andre sitt perspektiv, evne til å sjå den andre sine smerter og behov, og ein vilje til å sette desse foran sine eigne umiddelbare lyster og behov.
Å vere barmhjertig er vel nokolunde det samme som å vere snill, tenker eg.
Og så tenker eg at ordet snill blir mykje misbrukt. Folk som er utydelege og skjuler eigne behov og kejnsler for andre kallar ofte seg sjølv snille. Folk som ikkje setter grenser eller stiller normale krav til partnaren sin, vennene, foreldra eller borna, kallar ofte seg sjølv snille.
Då likar eg dei barmhjertige betre.
Dersom definisjonen din av snill er rett, og det ynskjer eg at han er, så tykkjer eg at det er litt tragisk at ein ein av og til får inntrykk av at «snill» er synonymt med «dum».
Jeg lurer litt på påstanden om at «nærast utelukkande føregår språkleg når språket først er internalisert som tankeverktøy». Denne ideen om en slags lingvistisk determinisme ser ut til å være antatt for sann i dag, men jeg har ennå til gode å se noe virkelig forskning som kan bekrefte dette. Da skulle jo de språklige delene av hjernene være nesten utelukkende de vi brukte til bevisst tenking, og det har jeg vanskelig for å tro.
Du har helt rett i at barmhjertighet er språkløst.
Ja, eg er heilt enig med deg, Simen.
Og akademia aksepterer det heller ikkje rått.
Me veit jo at hjernen prosesserar store mengder ikkjespråkleg informasjon, og ikkje alt blir eller kan gjerast språkleg.
Freud meinte jo at «det ubevisste» var større og viktigare enn «det bevisste», og i dag kan er me i ferd med å omformulere dette til å seie at «det ikkje-språklege er større og viktigare enn det språklege».
Me veit at den ikkje-verbaliserte delen av kommunikasjon er av enorm betydning, og då fokuserar me altså på situasjonar der me nettopp bruker språket aktivt.
Me sit på rumpene våre og verbaliserer heile dagen, men sjølv då er me altså mykje kropp, kjensle, sansing og ikkjespråkleg tanke.
Og du kan jo berre prøve å treffe ein ball med foten om du skal formulere rørslene og ballkjensla verbalt inne i hovudet mens du utfører handlinga.
Som eg seier, språk er så bra at me trur det er alt. Men det er det verkeleg ikkje.
Fasinerende og flott tekst! Verd å filosofere over. Litt som «Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det…»
Hva er og hva er avhengig av noe annet for å være?
Andre språk bruker andre måter å beskrive ting på og har ulike hjelpe verb (som å være eller å ha). Blir opplevelsen forskjellig?
Jeg likte innspillet ditt. Det skal jeg tenke mere over i dag 😉
Skrive ned og tenke nøye gjennom, Randi. 😉
Ord skaper nok ikke i seg selv virkelighet. Men det som ligger bak ordene, får en anne form for virkelighet i rommet. Og akkurat den effekten bruker vi i f.eks. terapi.
Ord er et redskap for tanken. Er du fattig på ord blir du fattig på tanker. Følelser er vel noe annet. Du trenger ikke ord for å føle, men skal du uttrykke / beskrive en følelse er ordene et nødvendig redskap. Forresten har ikke du det veldig travelt med andre ord og skriverier?? Hilsen fra støtteapparatet
Men også i terapi må ein få aktivert kjenslene om det skal skje endring. Og innan traumeterapi har ein svært gode resultat på å få aktivert kjenslene, og vere i kjenslene utan å sette ord på dei.
Hei, støtteapparatet! Jo. Og det ser ut til at eg forlet nettet for godt på søndag, og eg kan ta sengestøy og slikt med sjølv. Men eg er takknemlig for litt varme i Gamlehuset, då.
Artig! Jeg leter etter en bok som tar for seg noe av det Randi beskriver (Andre språk bruker andre måter å beskrive ting på og har ulike hjelpe verb. Blir opplevelsen forskjellig?), om ulike språk strukturerer tenkning/erfaring ulikt, eller noe i den dur. Kan vi få litt lesarsørvis på dette? Ikke noe av Renfrew, pls.
ps. skal du forlate nettet for godt??
Fjordfitte, du kan alltids sjekke ut materialer om Piraha-folket–det finnes en god del på nett, og sikkert også i bokform. Både folket og språket har nesten ikke noe konsept om tall (de skiller vel mellom en, to og mange, eller noe slikt), knapt noe konsept om fortid (de har ingen skapelsesmyter osv., eller noen historier som går lengre tilbake enn et par generasjoner), og det har blitt hevded at språket ikke har ordentlig rekursjon. Vi kan for eksempel fortsette i all evighet med «han sa at hun sa at de sa at Jesus gjorde da kongen sa at dronningen…», men slike konstruksjoner skal visstnok ikke finnes i Pirahaenes språk.
Så kan det diskuteres om dette er fordi mangelen på disse språklige konseptene gjør at de ikke forstår dem (er det at språket ikke tilrettelegger for prat om fortida årsaken til mangelen på myter og legender?), eller om det er fordi de ikke har dette konseptet at konseptet ikke finnes i språket, eller en kombinasjon (personlig tror jeg det siste).
For øvrig er dette litt kontroversielt blant språkforskere, for tilhengere av Chomskys idé om en universell grammatikk som underligger alle menneskelige språk ser ut til å passe dårlig med Pirahaene. Dermed forsøker de å finne hull i påstandene om at disse konstruksjonene ikke finnes hos Pirahaene, og så har du det gående.
Det synes i alle fall som om det skulle ha noen relevans.
Jeg lurer også på hva du mener med å forlate nettet for godt, Avil. Det høres jo ikke bra ut for oss lesere.
Fjordfitte: I ein kasse i kjellaren ligg pensum frå kognisjonspsykologi. Det er berre å komme og leite.
Fjordfitte og Simen: Nei, eg skal då ikkje bli borte for godt, men eg treng å konsentrere meg om å skrive utan nett, ungar og slikt. Dei søte kvardagstinga som et tid.
Simen: Ein kan seie mykje om Chomsky, men han er ein sjarmis.
Nå må du se å komme deg løs, Avil. Vi venter på bok, og den bør bli bra!
Nå ble jeg lettet!
Her har jeg funnet meg en yndlingsblogg som gir masse deilig føde for hodet, og så snakkes det om¨å forlate nettet for godt!? Det var en lettelse at det ikke var fullt så endelig. Puh, og tvi-tvi med skrivinga!
Jeg har mange ord og mange kjensler. Av og til kjennes det ut som jeg mangler en ledning fra det ene til det andre. Eventuelt har jeg for mange ord, og for vanskelig å komme frem til poenget.
Simen: takk! Akkurat noe sånt jeg var ute etter.
Avil: jeg bifaller din plan.
Platon mente at idèene var i en egen verden, og at vi hadde mulighet til å ta disse i bruk, altså manifestere her noe som allerede var til stede. La oss si at dette er tilfelle. Tenk om det på samme måte er med ord? Gud har lagt dem først og fremst i sin verden. De er virkbare, og kan tas i bruk både som det vi tenker på som ord: altså noe vi tar i bruk skriftlig og muntlig. Men ordene kan jo også være synonymt med handlingen i Guds idèverden? Fra et slikt perspektiv ser jeg ikke noen motsetning her mellom det du sier og det Bibelen sier. Selvsagt er det ikke alle som er så heldige å høre disse ordene, men de fleste har mulighet til å forstå ordet kjærlighet selv om de ikke kan lese det. Men også her kan det hende at noen har begrensninger, om de da f.eks har fått en seriøs hjerneskade. Poenget mitt her er altså til sist: Det er lett å se tingene fra våre menneskelige perspektiv, og glemme Guds perspektiv. For de av oss som tror på ham da. Feil oppstår i vår menneskelige fysiske verden til stadighet, og da er det lett av oss å gjøre fasiten mindre enn den er. Dette trenger selvsagt ikke å bety at opplevelsene til blinde eller døve er mindreverdige enn andres. For på den måten kan de jo nettopp lære seg å sette ekstra pris på og bli ekstra gode på de evnene de har, enn andre som tar dem lett for gitt.
Vet ikke hva du tenker om det jeg har skrevet her nå, og jeg tror ikke automatisk jeg sitter med de rette svarene,men det er litt av hva jeg tenker. Takker uansett for at du lenket til innlegget mitt i hvert fall. Det er godt å vite at man gir inspirasjon til flere tanker.
Her var det for mange umoglege premissar.
Javel? Forklar gjerne hvorfor 🙂
Du tenker kanskje først og fremst på det faktum at menneskene selv velger hvordan vårt eget språk skal være? Og da blir det gjerne absurd å snakke om at ordene allerede har vært der? Isåfall er det høyst forståelig og logisk. Vi velger jo også litt hvordan vi oversetter ord fra de første språkene og dermed de første ordene.
Men det disse ordene altså da skal få frem, essensen i dem, som også er essensen i handlingen vi gjør, f.eks når vi utviser nestekjærlighet, kan jo være nedlagt av Gud. Det er vel heller dèt jeg snakket om tror jeg. Hehe…jeg merker jeg driter meg litt ut her, men det må man våge.
Å diskutere hvor betydningsfulle ordene egentlig er, og hva de gjør med oss, er uansett et interresant diskusjonsemne.
Hvilke andre premisser du mener var umulige, vet jeg ikke. Men om du sier hva du mener, så lærer jeg jo gjerne 😉 Ønsker deg uansett en fin helg.
Eg skal prøve å ta det litt kort, eg skal jo eigentleg ikkje vere her. 😉
For det første så godtar eg ikkje at Platon har rett, i den forstand at ideane eksisterer før omgrepa. Eg kan forstå tanken om «den ideelle stol» i tydinga den abstrakte generaliseringa, men ikkje som eit omgrep som eksisterte ideelt før den første stolen, og før det første mennesket.
Idealverda hans er ei konkretisering av menneskets abstraksjonsevne som eg rett og slett ikkje kjøper.
Og så Gud. Som eit handlande, konkret subjekt som legg ord inn i ei verd. Og menneska som på eit vis berre «oppdagar» det Gud allereie har «planta» som idear.
Då nokon fann opp ostehøvelen eller mikrochippen, berre avdekka dei ein ide gud allereie hadde tenkt.
Eg trur ikkje på nokon Gud, og om eg skulle tru på «høgare makter» ville dette alltenkande subjektet ikkje stå høgt på lista mi over truverdige kandidatar.
For om eg skulle tru på dette, så tenker eg ikkje ein einaste sjølvstendig tanke. Når eg strevar for å finne det rette ordet å skrive her, for at du skal forstå kva eg meiner, skulle eg i så fall berre (ubevisst) avdekka ein flik av dei tankane Gud allereie har tenkt før oss. Alle argument for og mot og på tvers i denne diskusjonen er allereie tenkt / planta i verda av Gud, og heile diskusjonen er ei slags avdekking av Guds kompliserte subjekt.
Eg kjøper det ikkje, og sjølve tanken byr meg i mot.
Og så til dei døve, blinde og hjerneskadde. Som altså skal kunne oppleve Gud gjennom å sette særleg pris på den avgrensa sansevirkeligheten dei likevel er til del.
Ein slags Jonas-utfordring, der Guds verbale ideverd ikkje blir dei tildel, men der dei gjennom audmjuk dyrking av avgrensa evner likevel kan vise seg som Guds sanne tenarar?
Her blir eg tom for ord, og får behov for å puste i firkant.
Det var kort, mamma. *spring ut att*
Vel, hva kan man si. Vi er grunnleggende uenige når det gjelder det første du skriver om her 🙂 Og det er en fair sak.
Når det gjelder det med døve,blinde og hjerneskadde. Du misforstår meg grovt. Jeg tror ikke vi får en mindre opplevelse av Gud enn andre fordi vi er begrenset på disse områdene. Jeg snakket ikke engang om Gud da jeg skrev dette.
Og du skriver: «der dei gjennom audmjuk dyrking av avgrensa evner likevel kan vise seg som Guds sanne tenarar?». Dette står så langt fra mitt syn på Gud og faktisk hvordan Kristendommen ser på tingene at det blir helt snudd på hodet.Men dessverre tror jeg at det er mange med deg som har misforstått hvordan dette er i kristen tankegang.
FORDI han elsker oss får vi menneskeverd som er likt for alle. Det er jo nettopp derfor det er så lett å gi alle LIKE MYE verd i kristen etikk, fordi vi får vårt menneskeverd pga noe som ligger utenfor oss selv, og ikke pga de evnene vi selv har. Med etikk som gir oss verd utfra hvordan vi kan tjene samfunnet, så får vi jo nettopp en slik kynisk utrenskingstankegang der folk med downs og andre «defekter» kan aborteres osv. En slik tankegang har med førkristne religioner og mytologier å gjøre, og ikke minst en ideologier som f.eks sosialdarwinisme og nazisme. Det er to diametralt motsatte måter å tenke på. Kristen tro handler jo nettopp om at ingen mennesker er verdige å være Guds barn, fordi vi er så fæle i forhold til KJÆRLIGHETEN. Det er derfor kloke ord fra en fyr som sa: «Kirken er det eneste stedet som har medlemmer der ingen kvalifiserer til medlemskap.» Dèt var sannelig godt sagt! 🙂 Vil det si at man skal gå rundt med dårlig samvittighet? Såklart ikke, for dèt har jo med frykt å gjøre. Men NÅ runder jeg av før dette her blir en hel preken.
God helg! 😉
Du snakkar om Gud heile vegen i innlegget ditt.
Og det fins mange døme på førkristne, ja, også forhistoriske, funn på at samfunn tok vare på mennesker som openbert var fødd med omfattande fysiske defektar og neppe kan ha vore «nyttige» dersom det kun var fysisk arbeidskraft ein var ute etter.
Moral og omsorg er djupt menneskeleg, og ikkje noko som oppsto for 2000 år sidan.
Å ja heldigvis gjør det jo selvsagt også dèt 😉 Vi har jo fått noe som heter samvittighet og heldigvis kan mange bruke den.
Hei Avil
Veldig klok og fin blogg det her. Jeg prøvde engang å foklare f.eks hvorfor vi driver med kunst. Mange sier at vi driver med kunst fordi vi prøver å fortelle om noe som er uutsigelig….
Jeg tenkte om språk på denne måten: Språk er liksom som et gitter over virkeligheten. Vi må gjenta det å formulere oss på nye og nye måter for å forstå og reforstå den virkeligheten vi befinner oss i. Eller vi kan tenke på språket som en krukke som fanger virkeligheten men virkeligheten den er inni krukken den ER IKKE krukken. Noen tror at om de eier språket så eier de også virkeligheten….
Hmmmm nå ble jeg tankefull…og jeg har ikke tid til å sitte her. Ville bare si at jeg syns artikkelen din var veldig tankevekkende, og fin.
KEE: Takk for at du har tru på meg.
Britt-Åse: Takk for fine ord.
Fjordfitte: Takk. Det ER ein god plan.
Imp: Fornuft og kjensler. Same old story.
Multippel: Røynda er både i og omkring krukka.
Ja du har nok rett. Bildet mitt var for enkelt, selv om jeg også opplever at det er et bilde som også gir mye mening.
Språket er ett instrument som gjør at vi kan orientere oss og erkjenne virkeligheten og at språket også selvsagt er endel av denne virkeligheten og ikke bare noe som ligger utenpå synses for meg nå som opplagt.
Jeg tenkte på ordet eiendomsrett f.eks. Hva om ordet totalt forsvant fra språket. Hvordan ville da menneskene forholde seg til eiendom etterhvert?
Nyansene i språk er viktig for persepsjonen. Hvis barmhjertighet forskvinner fra språket så forsvinner også en nyanse i forhold til for eksempel medlidenhet.
Språk er tillærte kodingsinstument. Jeg fikk mange tanker i hodet da jeg i en tid studerte grunnmedisin. Hva øyet ser er tillært. Setter du på mennesker briller som får alt til å bli snudd på odet blir hjernen en stund forvirret inntil den tilpasser seg den nye måten å se på og det å ta av brillene vil igjen skape like stor forvirring som da brillene ble satt på. Jeg husker jeg ble fasinert av hva som skjer ved hjerneslag. Afasi i ulike former er kjent. Men jeg visste ikke at man kan få en slags afasi i forhold til ting også. En kopp blir plutselig sett på som en gjenstand man ikke forstår hva skal brukes til. Alle gjenstandene vi omgir oss med er fremmede elementer. Eller neglect hvor man aviser halvparten av ting. Man vil ikke vedkjenne seg halvparten av seg selv. Man spiser bare halvparten av middagen og man blir irritert på lemmer som man ikke føler er endel av seg selv lenger. Jeg ble veldig forundret men det er jo ikke så merkelig heller, bare rart, da vi er så vant til å ta vår egen sansning som en selvfølge og som den absolutte sannhet. Hehe nå rotet jeg meg kanskje litt bort her?
Bortroting er vakker språkbruk. Fint du er her.
Kom til å tenke på at det er mykje som ein reknar som sjølvsagt som ikkje er det. I går lærte eg at ein på somme afrikanske språk berre hadde tre fargar, t.d. det eg ville sagt var gult og kvitt ville venninna mi ha brukt eit ord for. Men nestekjærleiken som somme kristne tviheldt på som «kristent» finn ein i dei fleste samfunn uavhengig av religion. Heldigvis.
Tilbaketråkk: “Vi som ikke bygde landet” - andreberg.com