Da jeg trakk nattkjolen av meg, var berøringen av stoffet mot huden overraskende smertefull. Jeg så meg i speilet. Øynene mine var svarte, ansiktet blekt.
Jeg strøk hendene over lårene og kjente at huden var varm og øm. Teksturen var merkelig knudrete, alle hårsekkene hadde strammet seg og reist huden opp i små vulkaner med strittende dunhår mot håndflatene mine.
I dusjen måtte jeg flere ganger justere temperaturen på vannet. Varmere. Og varmere.
Etterpå var speilet en matt flate, og ansiktet mitt var en rød skygge.
I dag, tenkte jeg.
– I dag skal halsen min snøre seg sammen. I dag skal jeg få hovne lymfeknuter på hver side av halsen, rett under ørene.
I dag skal jeg ikke spise frokost.
I dag skal jeg ta på meg en varm genser i samme farge som øynene mine.
I dag skal jeg senke blikket sjenert mot tekoppen mens du snakker.
I dag skal jeg se opp, og du skal merke at blikket mitt er foruroligende, mettet med forventninger du ikke kan forsvare.
I dag skal jeg rekke fram hånden og røre ved deg.
Og du skal merke at jeg har feber.
Vårlys 