Sophia Wallace tek bileter av folk. Ho lever ope som lesbisk i New York, og har sjølv erfart korleis kjønnsroller og fordommar er trongare enn naudsynt.
Eg fann bileta hennar under ein nettdiskusjon kring traktorlesber. Nokre ville ha det til at traktorlesber alltid var harry, dårleg kledd og tjukke. For all del, det fins då tjukke, harry og dårleg kledde lesbiske damer. Og det fins lekre, slanke femme-lesber, med leppestift og raude negler. Wallace vil berre vise at det fins mange slag traktorlesber, mange slag transer, og i det heile tatt mange slags folk, og dei er vakre og sterke kvar på sitt vis.

Eg kjem stadig tilbake til kategorisering, og vår fine og nyttige og fantastiske cortex som lagar boksar og logiske samanhenger av dei veldige mengdene med sanseinformasjon me får inn kvart vakne augneblink.

Og eg kjem tilbake til tronge kjønnsroller, der me forventer at gutar og jenter skal identifisere seg med og leve opp til relativt smale og avgrensa rolleforventninga.

Enkelte ting endrar seg raskt. Teknologi, infrastruktur, kva som fins i butikkane, kva du blir forventa å kunne gjere på jobb, kva som står i historiebøkene.

Andre ting endrar seg langsamt. Kva stemmeleie mødre brukar til babyar. Korleis fedre løftar fireårige gutar. Kva me seier når me blir sinte. Korleis me oppdrar ungane våre. Me har lært alt av våre foreldre, og endringane me gjer er kun justeringar. Det aller, aller meste leverer me vidare.

Det er ikkje like lett å vite kva ein skal gjere for å endre verda.

Men Sophia Wallace tek bileter av folk. Kan hende det endrer noko, for nokon.

Advertisements