Det nærmar seg deadline. Noko så alvorleg. Og eg har mista evna til å skrive på pc. Kvar gong eg skal skrive noko her, på denne maskina, sitte på akkurat denne stolen og skrive, då blir det tull.
Heldigvis har eg gjenoppdaga evna til å skrive for hand. Det blir side opp og ned i den stygge, raude skriveblokka, med svart kulepenn frå Cubus. I blant blyant. Eg sit ute i sola og blir raud på nasen og skriv low-tech fantasy for hand. Det funkar. Føre inn på pc kan eg gjere neste veke. Eller noko.
Det nærmar seg også det avgjerande slaget. Eg er veldig bekymra. I synopsisen min har eg planlagt kven som skal døy og kven som skal leve. Men det er etterkvart lenge sidan. No har eg jo skrive så mykje om dei, blitt med dei gjennom scenane og lurt på korleis dei tenker og har det. Eg fulgt dei gjennom dialogar og høgtlesing og gjenskriving og sletta scenar og nye kapittel. Eg har vore på ritt gjennom skogar, segla over hav, sprunge forpusta nedetter åsen mens lukta av brann blir stadig sterkare. Eg har venta med hjarta i halsen på at det skal banke på døra, eg har slakta lam, tilberedt kaniner, eg har oppdaga svik og vennskap der eg ikkje trudde eg skulle finne det.
Eg er blitt så glad i dei alle saman.
Det blir vanskeleg å la nokon døy.
Vårlys 
Sentimental, Avil? 🙂
*bevrande underleppe*
Tenker bedre med blyanten?
Det gjør jeg.
Denne bloggverden er som en ukjent storby, hvor jeg strever med å orientere meg.
Men, det jeg tenkte på er en replikk i Peer Gynt, fra galehuset, hvor den ene gale, av dem Peer måtte snakke med, tror han er en penn… og så vil han spisses. Ti sist sier han ti Peer: Og etterskriften, glem ikke den: Han levde og døde som påholden penn.
Du treng ikkje orientere deg så veldig, predikeren. Berre kos deg. Kjekt å ha deg på besøk.
Hm. Interessant. Seier noko om noko eg alltid har trudd: At det ikkje går an å verkeleg legge ein plan for ei bok og så gjennomføre han til punkt og prikke, fordi ho plutseleg kan ta ei ny vending når ein har skrive ut scener og karakterar. Eller gjer du som planlagt, likevel?
Dei store linjene har eg ikkje vike frå, og gjer det ikkje no heller. Den «store historia» er på eit vis «sann» for meg, og ikkje noko eg kan vike frå. ;en eg har undervegs måtta unne meg å fråvike dei detaljerte planane rett og slett fordi eg ikkje klarte å skrive. Det blei ingen nerve i scenar som var detaljplanlagte, fordi eg ikkje hadde nokon intensitet i skrivinga. Etterkvart gjekk det også svært treigt å skrive, mellom anna fordi så mykje var planlagt, så det blei berre jobb.
Då la eg planen til side og skreiv fritt.
Mykje har fulgt planen likevel, og det trur eg handlar om at eg har tenkt så mykje på dette at det har fått sin eigen logikk og dermed sin eigen overførte sanning, slik alle historiar blir sanne for oss når dei er truverdige.
Egentlig godt å lese. Når jeg lever meg inn i bøker jeg leser så synes jeg jo det er forferdelig at noen av personene dør. Det gjør det litt lettere hvis forfatteren har hatt sine kvaler før «øksen har falt». Men snufs er det uansett.
Eg har vel allereie innrømt at eg har grine meg gjennom eit par av kapitla. Det er på eit vis litt flaut, som når folk held tale og ler godt av eigne vitsar eller blir så rørt av eigne ord at dei grin utan at dei andre gjer det.
Men eg bryr meg jo oppriktig om desse folka.
Eigentleg veldig pussig, eg veit jo godt at det er berre meg som har funne på dei.
Deadline=død?
Og nå gliser jeg av min egen vits, bare til opplysning.
Jepp. Nokre må døy på dødlinja.
No var eg i ferd med å skrive eit så langt svar her, at eg fann ut at det måtte bli eige blogginnlegg. Berre til opplysing!
Sånn kan det gå. 😉
Tøft. Jeg gleder meg allerede jeg.
Det høres fantastisk gøy ut å ha kommet så langt i prosessen som du har, men samtidig … Veldig, veldig skummelt. Liker veldig godt ideen om å skrive for hånd (særlig når været er så bra), tror jeg må adoptere den. Lykke til!
Handskrive dialog er genialt, i alle fall.
Artig å lese om andres skriveprosesser/-kvaler – ikke fordi jeg er særlig sadistisk anlagt, men fordi jeg har vært der. Boka mi (min første – også fantasy, forøvrig) kom ut ganske nylig. Det begynner å bli en stund siden innspurten i skriveprosessen – eller – det var vel ikke så mye av en innspurt. Ingen utenom de nærmeste visste at jeg skrev, så noen deadline i normal forstand hadde jeg heldigvis ikke. Det var imidlertid noen som måtte dø i mitt tilfelle også. Ganske tidlig i historien, egentlig, men jeg utsatte og utsatte. Til slutt var det ikke stort annet igjen å skrive. Jeg satt foran maskina, skrev noen linjer, reiste meg og gikk fram og tilbake i leiligheten, satte meg igjen, skrev litt til osv. – og jaggu begynte jeg ikke å gråte der jeg satt/gikk. Det er rart med disse fiktive folka. Av og til rører de meg mer enn de virkelige.
Eg syns den tilfeldige forbipasserande godt kan fortelle kva h*n heiter og kva boktittel, for det kunne jo hende nokon ville lese!
Hm, jo. Det slo i grunnen meg også. På den annen side er ikke Tilfeldig forbipasserende akkurat et tilfeldig valg. Det er den tittelen jeg bruker når jeg (en sjelden gang) finner på å kommentere en blogg. Men boktittelen min kan jeg jo oppgi: Tilfeldigvis. Arial Footlights forhistorie (Gyldendal 2008). Så får den som måtte ønske det finne ut resten selv 🙂
Og lykke til med siste del av skrivinga, forresten!
Takk! Og takk for boktips!
Jeg har ikke hengt med på bloggen din siden begynnelsen og det har vært perioder da jeg har hatt det for travelt til å følge med på alle bloggene jeg leser, så jeg lurte på om du har skrevet noe om hvordan du fikk kontakt med forlaget? (Hvor finner jeg det i så fall?) Og hvis ikke, leser jeg gjerne et innlegg om det. *legge inn ønske* Det er ikke ofte man hører om debutanter som får interesse fra forlag på uskrevet manus, så det ville vært artig å høre hvordan det gikk til.