Endeleg er haustferien over. Ei heil veke skulefri med helg i begge endar blir ni ineffektive, for ikkje å seie heilt bortkasta skrivedagar. Koseleg med bollebaking og vaffelsteiking og mariusgenserstrikking, det er slett ikkje det. Men boka, herregud.
Eg føler meg som ein olding i skallen, og lurer på om eg bør slutte å røyke, begynne å ete frukost, om ti timars søvn om natta er passeleg, om eg burde skaffe meg tøfler som toler vatn, om dei verkeleg har slutte å selge den einaste billege sjampoen eg likte, og om eg kan hende skal ta på regntøy og gå ein rask tur.
Fremad!
Blanke ark, eller i alle fall noko skinnande og vakkert og ugjort. Ugjort er faen meg aldri vakkert som vaksen. Ugjort var ikkje vakkert som barn heller. Og kor eg skamma meg over teikningane frå i fjor. Det ugjorte låg som ein mørk tunnel foran meg, og det eg hadde gjort var manifeste prov på avgrensing, alt eg hadde gjort viste at eg ikkje var akkurat like uendeleg god og genial som det var forventa. Forventa? Kven forventar av ei lita skulejente at alt ho gjer, kvar strek ho set på papiret, skal vere genialt? Ingen, anna enn ho sjølv. Ei misforståing, tufta på ark snappa ut av hendene på ein i teiknetimane. Sjå her! Sjå, dette har Kristine teikna! Slik skal det gjerast! Og stilar, skrivne natt til avleveringsdag, stuptrøytte stilar, lite gjennomtenkte, men skrivne i samanheng i det minste. – Kom fram her, Kristine, og les opp stilen din for klassen! Og så måtte ein sitte der og lese høgt i det lyse klasserommet, alt ein hadde skribla ned i mørkret om natta. Rive ut av det hemmelege rommet mellom meg og læraren, vifta med der ute i lyset, så alle kunne sjå.
– Det er så rart, sa forfattervenninne på telefonen her ein dag. – Då eg skreiv på debutboka mi kunne eg ikkje vente med å komme heim og skrive, eg kunne ikkje vente med å få den ferdig.
Eg trur det eg skriv er bra nok til å glede og underhalde og røre dei rette lesarane. Det er slett ikkje det. Men eg er veldig ambivalent kring å kaste boka ut i lyset. Den er blitt til her, mens eg er heilt, heilt aleine. Eg kan berre skrive når eg er aleine. Sjølv om redaktørar, mannen min og no også ei forfattervenninne har lese manus, er det framleis hemmeleg. Mitt eige mørke, mitt eige manus. Skrive i mitt eige mørke, og ikkje for å bli vifta med der ute i klasserommet, så alle kan sjå.
Fremad!
Jobb no. Alle kan intellektualisere seg bort frå det dei skal gjere. Sjå no, om du kan ta deg saman og berre gjere det istaden.
Vårlys 
En gang (sist jeg hadde roman for voksne, «Ute av bildet») ble jeg uten forvarsel tatt med sjefsredaktøren eller hva Einar Ibenholt i Gyldendal var på det tidspunktet – i taxi til NRK og Dagsnytt 18 for å snakke om høstens bøker. Ettersom hovedpersonen min var talkshowvertinne, tenkte jeg at jeg skulle si noe klokt og salgsfremmende om hva jeg hadde skrevet, for en gangs skyld. Men så ble jeg så paff over radiodamens bråe spørsmål om hvordan egentlig kjentes å gi ut den boka man hadde skrevet så aleine og så lenge på?
Og da svarte jeg ut til de tusen hjem at jo, det var litt fælt. Omtrent som å ronke offentlig.
Det ble jo litt stille. I taxien tilbake til bakgårdsfesten på Gyldendal satt jeg og E.I temmelig tause en lang stund. Så lo vi, høyt og nervøst. Han hadde sagt noe han angra på, han også.
Men det er jo – vanskelig. Egentlig. Noen ganger. En veldig dobbelt følelse. Når jeg er ute og leser for barn eller voksne på skoler og bibliotek, så er det lange avsnitt i bøkene mine jeg alltid kutter ut å lese høyt. Jeg velger nokså ubevisst ut avsnitt som sjølsagt glir godt å lese, men som også ikke stiller meg altfor mye ut.
Og hvorfor skriver ikke jeg på manus, men dette, her? Det kan man spørre seg. For faen!
Det er nemleg det ein kan spørre seg. For faen.
man skal heller ikke undervurdere tryggheten i det kjente, private, hemmelige rom. publisering er skrittet ut i alt det andre. klart det er skummelt. selv når det er genialt …
No kom eg til å tenke på mamma sitt faste omkved til meg då eg var barn:
«Skal du ikke ut og leke? Bare sitte inne og lese og tegne, inne i prompelukten?»
Ein skal ikkje undervurdere å sitte inne i prompelukten. Det ER trygt.
Lykke til med en ny god arbeidsuke!
Etter å ha svinset litt rundt på bloggen din ble jeg faktisk inspirert til å ta frem Simone de Bouvoirs bok: » Det annet kjønn». Som jeg lenge har tenkt at jeg skulle lese:-) Men jeg bare har lest første kapittel av tidligere.
Det er jo ikke så dumt det heller!
Kjersti S.:
Er det muleg? Det trur eg er det kulaste nokon har sagt på eteren nokosinne. Men eg er jæskla (eg tør ikkje banne på trykk i det offentlege rom, openbert) glad det ikkje var eg som sa det. Haha. Ei skikkeleg god nachspielhistorie.
Avil:
“Skal du ikke ut og leke? Bare sitte inne og lese og tegne, inne i prompelukten?”
Haha. *flashback til tette storebrørsoverom om morgonen*
min sønn har akkurat tilbragt en hel helg på rommet med en tilreisende kompis. dere aner ikke hva promeplukt er!
Joda. Det var ein periode i bror min si prepubertetstid der Commodore 64 trakk til seg ein liten flokk gutar i same utviklingsfase, og dei sat bak nedrulla gardiner og med lukka dør der inne på rommet hans, spelte spel, programmerte og drakk cola, all den tid dei ikkje var på skulen, eller mor mi sa at dei måtte gå heim og legge seg.
Eg veit kva prompelukt er.
Haha. Flashback på flashback.
Bra den olfaktoriske gjenkallinga ikkje er så sterk.
mine olfaktoriske evner er midlertidig ute av drift. tilkjenner deg prompeluktkometanse basert på førstehånds empiri. selv prøver jeg å utslette min egen erfaring fra den stakkars, overopphetede hjernen min ved å kutte forbindelsen mellom hukommelsesnevronene og luktesansen. amen.
Det høres ut som om det går som det skal.
Du har sikkert en reaksjon på at bokterminen skulle ha vært på denne tiden, og alt løsner nå du kan vri deg ut av gamle forventningers klamme grep. Noe sånt.
Amen.
Kjersti, Einar Ibenholt refuserte den første romanen min ❤
Nå får du se til å holde deg inne i prompelukten og få den hersens boken ferdig. Den blir strålende , jenta mi. Tvil ikke et øyeblikk på det !
Egentlig er det bare deilig å lese at andre har det som meg. Jeg lurer på om det blir noe fremad i det hele tatt idag; for min del. Men fremad med bokskriving! Det går fint!
jeg sitter vaffal ikke på nett og leser og blogger om min egen skriveprosess. *kremt*
Olava: Felles skjebne, felles unnskyldning.
caterina: Nei, det er jaffal det siste eg kunne funne på.