Heile veka har sonen min gledd seg til i dag, for i dag er det torsdag og «min tur» i barnehagen, og i dag skulle han få velge kvar dei skulle gå.
Og i dag morges kunne han lukkeleg og kviskrande betru meg at han hadde bestemt at dei skulle gå hit. Her heim, til meg. Og så sa han at dei aldri fekk lov å komme inn i husa når dei valgte å gå heim, men at han så gjerne ville at eg skulle komme ut i døra med den boksen fløytekaramellar som han hadde vore med å lage, så alle skulle få kvar sin.
Og så sa eg at sidan eg jo var heime, så kunne dei sjølvsagt få komme inn. Eg sette straks ein bolledeig, og instruerte manden i å seie til dei vaksne i barnehagen at dei var venta.
Guttungen sto ute i gangen med boblejakke og støvlettar i eit kvarter, trippa og venta på at faren skulle komme. For i dag, i dag måtte dei ikkje komme seint, for i dag var dagen, i dag skulle han få velge tur, og i dag skulle dei komme hit og få fløytekaramellar og boller, og han skulle vise fram rommet sitt, og «kom no pappa! Eg vil i barnehagen!»
Ein halvtime seinare ringte manden.
«Det der med at det var hans tur til å velge hvor de skulle gå, var visst fri fantasi. Det er ikke hans tur, så du kan bare slappe av med de bollene.»
Stakkars Halvdansken. I dag har han nok blanke auge og bevreleppe heile dagen.
Vårlys 
Åneiii! Sånne ting er virkelig leit for en liten kropp. Jeg kjenner igjen følelsen fra jeg selv var liten.
Men bollene blir vel kanskje en liten trøst når han kommer hjem i ettermiddag, om ikke annet…
Åååå… Stakkars lille gutten! Jeg kjenner det SÅ godt igjen. Min mellomste har også fått en ekstra stor dose fantasi, så det er ikke alltid godt å si hva som er drømmer og hva som er virkelighet, og han hadde virkelig hatt bevreleppe hele dagen, kvelden og antakelig til det var klart for neste ukes tur. Håper han blir godt fornøyd med bollene når han komme hjem, og kanskje til og med får en kopp kakao å komme seg på? …snufs…
Blødande morshjarta her i alle fall. Sukk.
😦
Jeg gråter. Var det noens tur i det hele tatt?
Sånn var jeg også. Pass på at han ikke føler noen er sinte på ham eller skuffet eller oppgitt fordi han tok feil… Selv om du ikke er skuffet eller oppgitt er det veldig lett for ham å føle at han mislyktes to ganger, først da han trodde det var hans tur og så da han fortalte deg om det og fikk deg til å bake boller.
En dag blir verden mye, mye finere for dem som fremdeles tør å fantasere frem et alternativt syn på virkeligheten. Kunsten er å skape en virkelighet som er kompatibel med den alle andre ser.
Dette høres forresten også ut som en feil som ligger hos barnehagetanter og -onkler. Det virker som et typisk resultat av en mislykket avfeiing av noe. Kanskje noen fikk velge hvor alle skulle gå en gang, og så ble det sagt at «de andre skulle få velge en annen gang» for å forhindre surmuling og beskyldninger om urettferdighet. Unger tar slikt bokstavelig og glemmer det ikke…
Å nei! Den skuffelsen er vel nesten ikke til å bære, verken for halvdansken eller hans mor.
Og de kunne ikke improvisere å la den lille mannen få med seg gjester hjem likevel?
😦
Stakkars liten! Og stakkars mamma. 😦
Stakkars liten soppen! Huffameg, jeg ble helt blank i øyene nå, jeg!
Det var nokon andre sin tur. Nokon andre som også hadde gleda seg heile veka. Så dei gjekk ein annan stad. Og så var det bollefest i ettermiddag, og Halvdansken fekk fortelle at på den skogsturen dei endre med å gå «der var det ei padde som var blitt overkøyrd på stortåa, så det klaska litt når den gjekk» og andre skrøner.
Og morshjarta er heilt igjen og Halvdansken er glad.
Åh, så nydeligtrist, jeg hadde frysninger over hele meg allerede i tredje linja..
Stakkars lille mannen. Det er så et morshjerte renner over.
*snøfte*
Så i det minste endte det da bra!
Så bra! Og så bra at det var noens tur, det betyr jo at det faktisk blir hans tur en gang også.
Då vert det vel hans tur snart?
Eg har ein slik liten ein sjølv eg, som av og til misoppfattar, og som blir så skuffa for at ting ikkje vert slik han har tenkt, trudd og fantasert om.
Bra at det gikk fint til slutt, i det minste. Men fikk dere avklart med personalet i barnehagen når det var Halvdanskens tur?
Han kommer sikkert til å huske det lenge! Da jeg var fem år, fikk jeg iblant (temmelig sjelden) leke med noen større unger som bodde en kilometer unna. Det var vinter, og snø med høye brøytekanter. Så snakket den største av jentene (9 år?) at når hun skulle ha bursdag, ville hun be meg også. Og jeg løp hjem til mor og sa at jeg skulle til birsdag til Gro. – Når da? – På lørdag!
Jaja, hun hadde vel sagt at bursdagen var på en lørdag – i år. Så kjøpte mor gave jeg kunne ha med (en liten, grønn vannekanne av blikk) og jeg fikk fin kjole på og tok sparken bort. Der var alle ute og lekt ei snøen, ikke spor av fine klær og bursdag. Gro satt høyt oppe i en snøfonn og sa: – Hvor skal du? Har du kjole på deg? (under kåpa, da).
Det jeg husker aller best, var at jeg ikke svarte. Jeg bare snudde sparken og sparket hjem.
Jeg skjønte at jeg hadde vært veldig, veldig dum. Og liten.
Gro hadde bursdag til sommeren, hun. Uten meg, tror jeg. Ennå er jeg superurolig om jeg skal på fest og jeg ikke ser tegn til at det ER da.
😦
Ååå, men stakkar liten!
Godt at det endte bra for den forventningsfulle og fantasirike Halvdansken, dette innlegget gjorde vondt å lese.
Livet er hardt, sometimes 😦
Jammen du skulle jo ha sagt ifra med en gang, så hadde jeg kommet og hjulpet til med bollene. Jeg hadde neppe rukket frem til å trille dem ut, men sikkert trillet inn på tunet akkurat når bollene var spiselige og kaffien klar. Det er viktig å sette ut mat til nissen nå rett før jul, vet du… ;o)
kjersti: Åh. Sånt gjer vondt i magen. Eg blei invitert til bursdag som fireåring, hos ei i blokka. Men så fekk ikkje blokkungane leike med dei som budde i rekkehus. Så då eg kom med ei av leikene mine pakka inn i dopapir, fekk eg ikkje komme inn. Mor mi tok det tyngre enn meg. Men eg husker det. Eg gjer jo det.
Alle andre: Ikkje nok med at eg har evrdas beste lesarar, men de er jo så empatiske at eg får heilt lyst til å trøyste.
Og Nissemann: Du får komme og ete boller anytime.
Argh. Følelsen av å skrelles innvendig dukker opp. Så grusomt. Forventninger er terror!
Forventningar er rota til all ulukke.