Eg har det med å grave meg ned i utide. Når alt blir for stort og omfattande. Verda blir uoversikteleg og påtrengande, andre sine lidingar blir så valdsame, og det heile virkar så samansatt og komplisert.

Før var det ikkje slik. Då klatra eg opp på barrikadane og veiva med miljøflagg og antirasisme-buttons på jakkeslaget, og ropte på ei betre verd. Eg hadde overskot til å tru på betring, tru på eigen innsats.

No slettar eg alle facebookinvitasjoner om å bli med i diverse støttegrupper. Eg sender ikkje vidare epostar eller sms-ar med opprop og oppfordringar.

Eg blir berre liten og sliten.

Ein kollega haldt foredrag om kva som skjer med folk i psykologyrket eingong. Han trakk fram tre fasar, som nok kan vere relevante for folk flest, i grunnen:

1. Redd verda.
2. Redd nokre få.
3. Redd deg sjølv.

I halvanna år har eg vore mest oppteken av å redde meg sjølv. No skal eg snart tilbake til å redde nokre få. Men verda har eg gitt opp, enn så lenge.

Advertisements