Frank Rossavik seier det betre enn meg, han er veldig flink. Men greia er at me er samde. Både velformulerte kronikkør og meiningsytrar i Morgenbladet Rossavik, passe greit formulerte bloggar Kristine Tofte og komplett idiotiske vg.no-debattantar skal alle saman ha lov å seie kva me meiner.
Me skal ha lov til å ytre oss klønete, til og med verkeleg dårleg. Me skal ha lov å fornærme, kritisere, debattere, klage og sutre, me skal ha lov å drive gjøn.
Og dei som måtte føle seg latterleggjorte, misforståtte eller direkte krenka skal ha lov å seie imot. Høgt og klårt, og akkurat like klønete og klagete, sutrete eller velformulert.
Dette er ytringsfridommen. Dette er fridommen til å vere i verda for deg og meg, utan å vere redde. Dette er retten til å ikkje vere i stand til å ikle sine ytringar ein uklanderleg form, og likevel delta i debatten.
Jonas Gahr Støre er mannen som alltid seier det riktige, er så velformulert og nydeleg og rettvis. Men her tar han feil. Muhammedkarikaturar bør kunne trykkast, og ein bør få krenke folk sine religiøse kjensler. Ein bør ha lov til åkritisere jødar, kristne, muslimar, hinduistar, ateistar, SV-politikarar, darwinistar og kreasjonistar også om ein ikkje klarar å gjere det like elegant som Støre.
Dessutan bør folk få lov å drite seg ut, så lenge det ikkje går ut over andre enn samtykkande vaksne. Ein bør få drikke seg snydens og røyke på seg kreft, ein bør få stikke sprøyter i armane og skjære seg i pulsårene, ein bør få lov til å dra til helvete og tilbake, eller bli der om ein ikkje overlever reisa. Det er ein menneskerett å få behandle seg sjølv som ein vil. Ein får lov til å ete seg feit, råtne i sofaen, fylle hovudet med realityseriar og anna dårlegdom. Slik bør det også vere med dårlegdom som er hardare ramma av moralistiske forestillingar.
Det betyr ikkje at me stilltiande, eller oppmuntrande, skal sjå dårlegdommen utfalde seg. Snarare tvert om. Me bør som enkeltpersonar, privatpersonar, helsepersonell, lokalsamfunn og velferdsstat gjere kva me kan for å gjere gode liv moglege for alle. Men å putte folk i fengsel fordi dei gjer skade på seg sjølv er ikkje å gje folk gode liv. Det er i mine auge moralsk forkasteleg.
Og me har lov å meine og ytre oss på kryss og tvers, snakke narkomaniet og sjølvmordet og prostitusjonen midt i mot, både i uklanderlege og mindre vellukka former.
Fridom. Medkjensle. Godhet.
God helg.
Vårlys 
…Så sant,
Og det slår meg: er det ikke nærmest fascinerende å se hvordan høyt utdannede mennesker er særdeles opptatt av mangfold når det gjelder hudpigmenter og kulturelle praksiser , mens de er ettertrykkelig konforme og monomant intolerante når det gjelder meninger, OG intelligens?
For meg ser det ut som de egentlig mener: Ytringsfriet er for oss teatergående bokklubbmedlemmer som kan lage velformede hovedsetninger, analysere en syllogisme og ikke drar med buss til Svinesund.
Frp’ere, bingodeltakere og rulletobakkrøykere har bare råtne meninger likevel, og bør ikke forurense avisspalter med sine ubehjelpelige og forkastelige stemmer.
Cassanders
In Cod we trust
Det gjeld no ikkje bere dei høgt utdanna eller smarte her til lands. Noreg er prega av ein «så lenge det er dårleg for meg, får eg tåle det er forbode»-kultur.
Jeg irriterte meg litt over den Rossavik-saken, selv om jeg er enig i konklusjonen. Siden jeg ikke irriterer meg over denne posten så må jeg nesten anta at du formulerer deg atskillig bedre enn Rossavik.
*løper rundt og rundt på golvet med armane over hovudet*
Ikke løp på noe. Det kan være skadelig for deg ;o)
Jeg er i utgangspunktet enig med deg, men på den annen side må jo dette med å gjøre som man vil balanseres med hva man må ofre av personlig frihet for å leve i et velferdssamfunn.
Hvis en person f.eks velger å oppredholde en sprøytevane på en måte som gjør at de «glemmer» å mate barna sine, må disse barna kanskje ivaretas av staten. Ikke bare er dette antakelig ikke så gøy for barna, men det betyr også at skattepenger må brukes på å løse denne situasjonen i stedet for å brukes på andre mennesker som også trenger hjelp i en vanskelig periode. På noen punkt blir en persons handlefrihet i veien for noen andres, no? Dette er et vanskelig felt i praksis som jeg ikke gleder meg til å diskutere i klassen neste uke, for det er så komplisert.
Jeg er også antakelig litt biased fordi jeg har arbeidet med mennesker hvis foreldre hadde stor glede av å «drite seg ut» som du sier. Men det var altså ikke så gøy for barna deres.
Men ytringsfrihet for meg er noe helt annet enn handlefrihet, selv om de to på et eller annet punkt glir over i hverandre. Det er for eksempel helt greit å si at du ønsker eksen din til helvete, men det er ikke greit å følge det opp med et knust flaske-angrep for å hjelpe ham på veien. Men det at det finnes et krysningspunkt betyr ikke at det ikke er greit å ønske eksen sin til helvete, eller alle innvandrere sterilisert så vi kan få billigere bensin.
Det er noe av det som er problemet med f.eks Mohammed-tegningene, tror jeg. For de fleste vestlige havner dette rett i «meningsytring»-kategorien. For andre kan det derimot oppfattes som en faktisk fysisk fornærmelse. Nei, alt var mye greiere når det var mindre kommunikasjon over landegrensene, eller.
Rant over.
Psykolade: Therefore forbehold: «Dessutan bør folk få lov å drite seg ut, så lenge det ikkje går ut over andre enn samtykkande vaksne.»
Re rant. For my lesing og for lite ehm, lesing er min eneste unnskyldning, og den er ganske skral. Jeg bøyer meg i støvet.
Ja. Enig i alt. Bortsett fra det med god helg, men det er sikkert fordi det er mandag i dag.
Oi, fått deg avatar på blogg, Suz?
Veldig enig i dine betraktningar om ytringsfridomen. Vi må hugse å skille mellom handlingar og idear/ord. Ei karikaturteikning drep ingen i utgangspunktet. Det som derimot kan drepe på sikt er å la lugubre idesystem få leve sitt eige liv utan ubehagelege spørsmål og motargument. DA blir det farlig da!
Jepp. Og motargument og ubehagelege spørsmål er nettopp dei ytringane innskrenkingar av ytringsfridommen først vil gå til åtak på.