Eg har lenge lese Neil Gaiman sin blogg, fantastisk forfattar av fantastisk litteratur, og med den einaste krystallkula eg nokonsinne kjem til å nytte meg av.
Gaiman får ofte pes for å lenke til omtale og skrive om bøker og filmar han driv på med.
Og så svarar han at «eg skal nok skrive om biene mine igjen, men akkurat no er det dette eg driv med, og då er det dette eg skriv om».
Eg trente i går, for første gong på aldri så lenge. Eller, for første gong sidan jul, trur eg. Ikkje for hardt, ikkje for slapt, akkurat passe for ein førstegongstrening etter lang pause. Eg gjekk derifrå med lette magemuskelsmerter og ømme lår, og hadde ikkje bruk for å sove middag for første gong på lenge.
Eg begynner å vakne, lette på hovudet, sjå meg rundt. Det har vore nokre sjukt introverte år, dette, med så mykje indre verd at verda utanfor knapt interesserte meg i periodar. Det har smitta av på så mykje, til dømes har eg hatt lange og intense samtalar med så mange folk inne i hovudet mitt at det verkeleg undrar meg at dei det gjeld ikkje ser ut til å vere påverka av det i det heile. Når det skjer så mykje inne i eins eigen skalle er det også vanskeleg å sitje tanketom og la omverda få ta plass i sansene.
Eg kan sakne det i små glimt.
Sitje på trappa bak huset og sjå biene sveve på magisk vis frå blome til blome, og la sola varme, la luktene frå furutre, nyklypt gras, roser og lavendel få merksemd.
Eg hadde tenkt eg skulle skrive denne sommaren. Lukke verda og biene og folka ute, og berre skrive.
– Kan hende det ikkje er rett, sa ektefellen til meg i går.
– Kan hende du treng å fins i verda litt. Kan hende du treng å lese.
Så det kan vere eg skal.
Og så kjem eg ikkje til å legge lenker til omtalene i avisene, fordi det burde vore *** SPOILER ALERT *** stempla med raudt over heile kritikkane. Eg skriv fordi eg gjerne vil at nokon skal like å lese. Sjølv liker eg ikkje å lese bøker der avslutninga allereie er røpa i avisene.
Men her er eit intervju eg vil lenke til, fordi det står saman med så mange andre fine intervju og artiklar, og fordi eg sjølv har skrive svara mine. Epostintervju er det aller beste. Helsing Tante Kontroll.
Vårlys 
Eg hatar også spoilerar. Men det fine er at eg trur folk gløymer det så snart dei har lese det, og klarer å bli overraska likevel.
Og elles er eg einig med manden.
Eg kan godt finne på å lese slutten først i ei bok, det gjer eigentleg ingen skilnad, for det er jo vegen dit som er spennande uansett.
Tja, Hydra, det er eg ikkje heilt einig i.
Eg synest ofte eg øydelegg noko ved å lese dei siste sidene i ei bok. Kanskje var det nett der den overraskande vendinga skulle kome?
Jeg var den snille anmelderen. Ingen spoiler, fordi du ikke liker det. Jeg er så rar, jeg leser jo alltid bøker bak frem og liker å få dem oppsummert før jeg begynner.
«Den har rompirater! Og dinosaurer! Og ninjaer! Og masse, masse homsesex!» skriver venninnen min til meg. «OO, den må jeg lese!» «Yes, you must! Her er den beste delen av siste kapittel, så du skjønner hvorfor det er så fantastisk!»
Men vi er unntaket. De fleste liker overraskelser.
He he, jeg leste «eposinterjvu er det aller beste». Epos intervju altså – det er det schvung over.
Jeg har ikke lest Neil Gaiman, men Anansi boys er på vei til meg, i posten. Er det et bra sted å begynne, tror du?
Merker at jeg får litt angst for å blogge boka di. Pleier jo ikke å spoile handling, men hva om jeg spoiler noe annet du helst ikke vil?
Selv misliker jeg bare en viss type spoilere (enkle handlingsnøkler – Krøger hadde et par sånne i Dagbladet), de fleste gir meg bare mer lyst til å lese ei bok. Jeg blar ofte til slutten når jeg er på side 100 eller noe, gjorde det hos deg også. Så blir det ikke så uutholdelig spennende, så kan jeg slappe litt av og nyte andre aspekter av boka enn «hvordan det går». Det viktigste for meg er på hvilken måte det skjer, ikke HVA som hender.
Folk les jo så forskjellig, eg er nok litt egosentrisk som trur spoilere er verst av alt.
Oda, ikkje få angst i alle fall. Etter alle desse intervjua der journalistane har spoila big time og meldinga til Krøger, kan jo neppe noko avslørast som ikkje allereie er avslørt. Og eg skal tåle det om du ikkje likte boka, også!
Eg har ikkje lese Anansi boys, eg har faktisk lese mest noveller. Men Gaiman skriv bøker som har veldig forskjellige lesarar. Dei som liker Anansi Boys liker ikkje nødvendigvis Stardust, og dei som liker American Gods liker kanskje ikkje novellene hans. Osb.
God leselyst!
Jeg trenger bare lese «Neil Gaiman» i posten, så blir jeg glad i hjertet mitt. Jeg er enig med deg – han er en fantastisk forfatter. Min favoritt.
Boka di ble med meg sørover. Håper jeg får lest ut de andre bøkene jeg MÅ lese først fort, slik at jeg får startet på den. Gleder meg. Og jeg har så langt nektet å lese en eneste omtale og en eneste kritikk. Så det så.
Sånn, då er boka innkjøpt, og klar til å vere med på ferietur. Om eg greier å vente so lenge då… (og det bør eg absolutt, for eg skal ha ferdig fleire vikingantrekk før den tid).
Gler meg til å ta fatt!
Helene – viking 🙂
Jeg leser også ofte slutten sånn litt ute i boka, så det ser jo ut som om vi nesten er i overtall her. Kanskje er vi ikke så rare allikevel?
Jeg har ikke noe imot spoilere. (Bare de er godt fortalt, ikke er helt på jordet eller på feil tid til feil sted. Slik de av og til er.) Og siterer Beowulf:
«We love the telling, and rejoice in the retelling»
Ellers liker jeg det mest av Gaiman veldig godt. Jeg er vel en av de få som ikke liker Coraline, den er litt sånn Maria Gripe, og jeg likte aldri Maria Gripes fantastiske bøker.
Anansi Boys digger jeg rått, men det kommer vel mye av at jeg digger Anansi fra før, og kjenner han godt, og at det er et herlig brudd med American Gods. HVordan den er som førstebok vet jeg ikke.
Jeg hadde Neverwhere som første bok, og det er i alle fall et godt sted å starte.
Ville bare si: Du har en så uendelig nydelig tone i det skriftlige språket ditt! Gleder meg enormt til å gå sommeren i møte med boken din. Har ikke lest en eneste kritikk av den, vil lese den «urørt»! 😀 Forventningene er skyhøye!
Hei! Nå har jeg kommet til side 300-ogettellerannet i boka di (det går mye raskere enn jeg hadde trodd), og du står rett og slett i fare for å bli en av favorittfantasyforfatterne mine, sammen med mr. Gaiman og andre glimrende folk!
Elin: Way to go!
Helene: Eg vil gjerne på vikingmarknad i år, som i fjor, men kunne ikkje dra på alt som har vore til no. Fins ei oversikt over kva som skjer denne sommaren?
Beate: Det viser seg at eg er i fåtal som «wanna go in fresh!» (sitat: Faren til George i Seinfeld, då han skulle sjå Schindlers liste)
elisabethdl: Høge forventingar er dritskummelt, lett å bli skuffa!
Silje: Oi. Åh. Takk!
Kor var du hen i fjor?
Mannen min har ei oversikt på bloggen sin, men han er dårleg til å oppdatere – ikkje sikkert alt er der. Her er den i alle fall:
http://vikingliv.blogg.no/
… du har gått glipp av masse allereie 😛
Eg veit eg har gått glipp av massemasse!
Men snart er det ferie! Takk for lenke!
Tilbaketråkk: Song for Eirabu (Kristine Tofte) « Bharfot
Tilbaketråkk: Bok: Song for Eirabu av Kristine Tofte - En Kaffebønnes Sammensurium