J.K.Rowling har etter sin gigantiske suksess blitt skulda gjentekne gonger for å ha plagiert andre sine forteljingar i bøkene om Harry Potter. Siste tilskot er etterkomarane av ein forfattar som utga ei 36-siders fortejing som skal ha klåre likhetstrekk med noko inne i bok 4 om Harry Potter:
Både Willy og Harry blir nødt til å finne ut hva for en oppgave de skal løse, noe de begge gjør på et baderom med hjelp fra andre, i håp om å redde menneskelige gisler fra et samfunn bestående av halvt menneskelige fantasivesener, heter det i søksmålet.
For det første har ikkje desse menneska skrive den vesle historia Rowling er skulda for å plagiere. Om dei hadde det, hadde dei kanskje – i det minste – hatt ein slags ide om korleis ein lagar forteljingar. For den som skreiv forteljinga om Willy har heller ikkje levd i eit vakuum. Eg får vel sitere Neil Gaiman (frå bloggposten der han ryddar opp i ryktene kring at han skulle ha vore sur på Rowling):
I wasn’t the first writer to create a young magician with potential, nor was Rowling the first to send one to school. It’s not the ideas, it’s what you do with them that matters.
Og vidareformidlar Gaiman som siterer sin venn og kollega:
Genre fiction, as Terry Pratchett has pointed out, is a stew. You take stuff out of the pot, you put stuff back. The stew bubbles on.
Om noko skal gjenkjennast som tilhøyrande ein sjanger, må ein nettopp bruke dei same grepa som folk gjenkjenner frå før.
Det er slik ein held seg i ein tradisjon, det er slik ein definerer ein sjanger.
Men ingen, uansett sjanger eller mangel på sjanger, kan seiast å leve i eit kunstnarleg vakuum, ingen syg alle idear frå eige bryst, ingen er så hamrande originale i verken idear eller gjennomføring at det gjer noko. Slik må det vere, om forteljingane skal uttrykke noko som helst kommuniserande, om det skal vere det minste grann av relevans i å utgje noko. Språket må vere forståeleg nok, forteljinga gjenkejnneleg nok. Klart det fins forfattarar som har nytta seg av nesten utilgjengelege grep og blitt heidra med prisar og kanonisering, men les dei og oppdag at det meste er både gjenkjenneleg og forståeleg, det er berre krevande.
Det er ikkje vanskeleg å finne på ting, det vanskelege er å skrive ei ferdig bok som heng saman og fenger. Det skal vere gjenkjenneleg nok til å kommunisere noko, det skal vere forskjellig nok til å kjennest friskt.
For til sist å sitere Gaiman igjen:
The Ideas aren’t the hard bit. They’re a small component of the whole. Creating believable people who do more or less what you tell them to is much harder. And hardest by far is the process of simply sitting down and putting one word after another to construct whatever it is you’re trying to build: making it interesting, making it new.
Jeg er overbevist om at søksmålet verken kan, vil eller bør føre fram, men dog: Har du lest fortellingen? Hvis ikke, blir dette (i hvert fall underteksten, at søksmålet er sludder) en smule for kategorisk – selv om jeg er helt enig i de generelle poengene.
Eg meiner at med mindre Rowlings bok inneheld direkte sitat frå den omtalte boka er søksmålet sludder.
Eg har ikkje lese denne boka, som i Dagbladet er sitert på å skulle vere nesten ikkje distribuert i det heile.
Eg lener meg til Orson Scott Card her, som i si tid skreiv ei soge om ein ung mann med spesielle evner som vart trent opp på ein spesialskule der dei spelte eit ballspel der ein flaug rundt osb osb osb. Han sjølv føler seg ikkje plagiert av Rowling, men vert provosert av Rowling som anklager andre for å plagiere henne. Ho er litt høg på pæra den dama.
Utover det… så har du sjølvsagt heilt rett.
Om ho er høg på pæra veit eg lite om, men det skal jammen mykje til før eg vil akseptere at eit plott er plagiert. 🙂
Jepp, direkte sitat, eller en lat omskriving, ville være fellende bevis. Men du har altså ikke sammenliknet historiene. Ennå. Selv om jeg altså er overbevist om at dette ikke vil vise seg å være et plagiat, mener jeg like fullt at dette er et viktig poeng.
MEN: Hvorvidt historien er massedistribuert eller ikke, er simpelthen ikke et poeng i det hele tatt.
Takk for info om denne Card, forresten.
Du skriv jo om gudar og skjebnar og kjærleik og krig og alt, Avil. Det kallar eg plagiat, det.
Enig med Hydra. Enkelte steder i boka kunne jeg tilogmed relatere til følelser hovedpersonene hadde. Du har plagiert følelsene mine, og derfor vil jeg ha kjempestore royalties av boka di.
Joachim: Nei, men eg siterer anklagen, og den går ikkje ut på verken «lat omskriving» eller direkte sitat, men på likhetstrekk ved forteljingane sine plottgrep.
Hydra og Fryd: For ikkje å snakke om at alle nesten orda eg brukar fins i ordboka. Snakk om å bruke andre sine ord!
Som Harold Bloom sier:
New? NEW? If it isn’t the Bible, it’s Homer. If it is none of them, it’s Shakespeare.
Vi leser bøker og skriver bøker i samme verden.
Tenk når du kan begynne å saksøke, Avil! :spin:
Det Rowling sjølv (eller i alle fall forlaget hennar) har reagert på tidlegare, har vore at ein fyr ville lage eit Harry Potter-oppslagsverk.
Eg må jo seie det ville vere litt ekkelt om nokon ville gi ut ei bok som utelukkande handla om Song for Eirabu sine karakterar og historie, med tidslinjer og genogrammer og slikt, for det har eg sjølv tenkt meg å lage på ei heimeside når eg får tatt meg saman.
Men sjølv slike openberre og utilslørte spin-off er vanskelege å nekte folk å lage, både etisk og juridisk, trur eg.
At Rowling tidlegare hadde skrytt av online utgåva av same oppslagsverk, og innrømte at ho nytta det under bokskrivinga si tykkjer er alt vi treng å vete om det. Ho hadde ikkje noko i mot det då tydlegvis 😛
Det visste eg ingenting om, eg har i grunnen ikkje lese noko intervju med henne om dette i det heile, berre referat til saka ad omvegar.
Eg skreiv eit slikt referat ;-P
Lenke?
Er så lenge sidan, eg skriv mykje rart om slikt. Fann berre denne om Orson Scott Card:
http://n4f.no/index.php?option=com_content&task=view&id=1090&Itemid=85
Virrvarr, Harold Bloom er ikke en mann med autoritet. Forsøket hans på å lage en «kanon» er forferdelig tafatt nettopp fordi han ser bort fra alt som ikke er Bibelen, Homer og Shakespeare. Hva med Tristran Tzara, for eksempel? Eller André Breton? Jeg håper sitatet ditt er tatt ut av sammenhengen, for det eneste for eksempel Thomas Mann sine romaner har felles med disse tre forfatterinstansene er at romanene hans er språklige og narrativt strukturert. Blooms tolkninger av litteratur fra det han kaller «den kaotiske tidsalder» er da også relativt søkt og tidvis direkte dårlig.
«Secret Window» er forresten en fantastisk film om plagiering av litterære verker 🙂
You done stole mah story, and you ruined mah endin’.
Hei, Ole – Blooms liste over kanoniske verker har han selv tatt avstand fra. Tror han laget den i en fei, på anmodning fra forleggeren. Kanskje heller tvilsomt om en dadaist ville blitt inkludert uansett, i og med at kanon gjerne også dreier seg om verk som er inspirert av andre verk. Et dadaistisk prosjekt som blir inkludert i noe sånt, er vel nesten pr. definisjon mislykket, dadaismens målsetning tatt i betraktning.
Ja, riktig, det fikk jeg ikke med meg. Avstandtagenen altså. Jeg mistet egentlig interessen for Bloom etter «Vestens litterære kanon», noe som er synd hvis han har noe å melde ellers.
vi skriver alle hverandres tekster, eller noe slikt.
enig i at det skal mye til for å påstå at noe er plagiat. geniet er dødt, leve geniet! jeg husker ikke lenger hva Bloom snakka om, jeg, men jeg likte uansett sitatet Virrvarr kom med. poenget er vel bare det de fleste (alle?) her har kommentert: ingenting skrives i et vakuum, alt kommer fra noe. fred og kjærlighet, over og ut.
Det er jo bare å trekke opp han gamle Beowolf igjen. To ganger på et par dager:
We love the telling, and we rejoice in the retelling.
Copywright er for sveklinger, folk må da så gjerne få ideer etter å ha lest min blogg.
Ole: Han er fremdels artig. Jeg har en fin grad i littvit, jeg kan vurdere selv.