J.K.Rowling har etter sin gigantiske suksess blitt skulda gjentekne gonger for å ha plagiert andre sine forteljingar i bøkene om Harry Potter. Siste tilskot er etterkomarane av ein forfattar som utga ei 36-siders fortejing som skal ha klåre likhetstrekk med noko inne i bok 4 om Harry Potter:

Både Willy og Harry blir nødt til å finne ut hva for en oppgave de skal løse, noe de begge gjør på et baderom med hjelp fra andre, i håp om å redde menneskelige gisler fra et samfunn bestående av halvt menneskelige fantasivesener, heter det i søksmålet.

For det første har ikkje desse menneska skrive den vesle historia Rowling er skulda for å plagiere. Om dei hadde det, hadde dei kanskje – i det minste – hatt ein slags ide om korleis ein lagar forteljingar. For den som skreiv forteljinga om Willy har heller ikkje levd i eit vakuum. Eg får vel sitere Neil Gaiman (frå bloggposten der han ryddar opp i ryktene kring at han skulle ha vore sur på Rowling):

I wasn’t the first writer to create a young magician with potential, nor was Rowling the first to send one to school. It’s not the ideas, it’s what you do with them that matters.

Og vidareformidlar Gaiman som siterer sin venn og kollega:

Genre fiction, as Terry Pratchett has pointed out, is a stew. You take stuff out of the pot, you put stuff back. The stew bubbles on.

Om noko skal gjenkjennast som tilhøyrande ein sjanger, må ein nettopp bruke dei same grepa som folk gjenkjenner frå før.
Det er slik ein held seg i ein tradisjon, det er slik ein definerer ein sjanger.

Men ingen, uansett sjanger eller mangel på sjanger, kan seiast å leve i eit kunstnarleg vakuum, ingen syg alle idear frå eige bryst, ingen er så hamrande originale i verken idear eller gjennomføring at det gjer noko. Slik må det vere, om forteljingane skal uttrykke noko som helst kommuniserande, om det skal vere det minste grann av relevans i å utgje noko. Språket må vere forståeleg nok, forteljinga gjenkejnneleg nok. Klart det fins forfattarar som har nytta seg av nesten utilgjengelege grep og blitt heidra med prisar og kanonisering, men les dei og oppdag at det meste er både gjenkjenneleg og forståeleg, det er berre krevande.

Det er ikkje vanskeleg å finne på ting, det vanskelege er å skrive ei ferdig bok som heng saman og fenger. Det skal vere gjenkjenneleg nok til å kommunisere noko, det skal vere forskjellig nok til å kjennest friskt.

For til sist å sitere Gaiman igjen:

The Ideas aren’t the hard bit. They’re a small component of the whole. Creating believable people who do more or less what you tell them to is much harder. And hardest by far is the process of simply sitting down and putting one word after another to construct whatever it is you’re trying to build: making it interesting, making it new.

Advertisements