Ein er ikkje berre debutant med første bok. Ein er debutant alltid. Første gongen alt. No er det første gongen eg skal skrive andre og siste boka om Eirabu.
Det er no boka er best. Det er no denne boka blir betre enn den førre, det er no alt samlast og løftast opp i dei geniale, litterære sfærer der intet menneske har satt sin fot, utanom favorittforfattarane mine sjølvsagt. Det er no eg kan sitje på altanen og drikke corona med limebåt i tuten mens eg intervjuer meg sjølv på engelsk, og må forklare om skriveprosess og korleis det er å slå gjennom i heile verda med eit brak. Som forfattar av mi andre bok er eg best, boka er best, alt er best, akkurat no.
Samstundes er førsteboka ute. Den er forlengst trukke ned frå dei geniale skylag, har gått gjennom heile realiseringsprosessen, og har blitt til bok i handelen. Ei bok som ein gong var like genialt svevande på planleggingsstadiets gyldne skyer over røynda. No er alle draumar og planar tilbakelagt, no er det ingenting som kan endrast, og det fins folk der ute som les.
Som forfattar av den første boka er eg ikkje mektig, genial, storslagen eller skråsikker. Der er eg sår, skjør, tilstades, høfleg, sit litt på sidelinja og takkar for gratulasjonar, mens eg har litt vondt i magen. Det er som med bryllup og gravferder. Du har kontrollen på deg sjølv heilt til det dukkar opp eit kjent ansikt du ikkje var budd på. Så kjem tårene.
Mine kom i dag.
Det har vore fantastiske lesarmeldingar rundt om på bloggar, avisene har vore meir «balanserte», men jamnt over har eg fått skryt og folk har likt Song for Eirabu- Slaget på Vigrid.
Det begynte eigentleg i går. Ein knute eg ikkje visste var der, ga slepp. Aina Basso hadde skrive bokmelding, og eg merka at eg hadde vore nervøs på førehand. Ho skriv sjølv så poetisk og knapt, og er Samlagetforfattar med solid nynorskkunne. Ho les dikt og ho les høglitterære og kulturtrendy romanar, ho har god smak og kan meir enn meg om det meste som har med litteratur å gjere. Eg merka det var skummelt, eg følte eg hadde sendt boka mi på slottsmiddag utan å vere sikker på om den hadde skikkeleg bordskikk, om den ville klare seg greit, bra nok, drite seg ut, kjenne seg beklemt.
Aina si omtale ligg her.
Og så i dag, Idsartha. Dama som har møtt Neil Gaiman fleire gonger, ikkje fordi ho er amerikansk kjendisforfattar, men fordi ho har vore fantasylesar så lenge, kjent sjangeren og kven som er verdt å lese så lenge at ho har stått i små køar på Outland lenge før me andre fekk med oss at det sjørøvarskipet der, det brasar visst inn i himmelen.
Det knakar litt i nakken, noko brest, noko som har halde seg saman og budd seg på det verste: At dei som verkeleg har greie på det eg driv med skulle forkaste det.
Eg skriv ny bok. Eg er den mektigaste forfattaren i universet.
Eg har gitt ut bok. Eg er skjør og lettrørt.
Drake, eg skal skrive deg. Ingen kan knuse Skjør Mektig på raude dagar.
Vårlys 
Haha, du er så utruleg søt. Slottsmiddag, du liksom. Det trur eg er den finaste og raraste overdrivinga nokon har kome min veg med.
Nyt genialiteten medan han varer. Han er ein deilig rus.
Eg nyter, grip meg i å trekke det ut ved å skrive korte scenar og korte dialogar som eg ikkje skriv heilt ferdig for å halde på mulighetene for at det skal bli betydeleg meir genialt etterkvart. *knegg*
Og så er eg veldig letta over at boka mi ikkje spiste salat med fingrane eller sat med foten på stolen. Ein kan aldri heilt vite med sjangerbøker. Dei er truande til mykje rart.
Herleg!
Neidå, boka di oppførte seg veldig bra. Tok rette bestikket til kvar einaste rett og krangla ikkje med vinkelnaren. Eg trur boka di veit kva ho driv med.
😀
De av oss som har stått i kø på Outland (i Bergen) siden vi gikk i bleie vet at det het Valhall før dere andre fikk med dere det med sjørøverskipet. Etter det het det Avalon, og nå altså Outland. Hvert navneskifte har kommet med en generell prisøkning på ca. 150%. Dette til informasjon.
Min bok skal helle suppe i håret til kongen, hvis den noensinne kommer ut 🙂
Ole: Outland og Avalon er ikke samme butikk og har aldri vært det. Outland startet som en bittebitteliten butikk i en krok av … jeg tror det var Arkaden og ingen visste den var der. Så ble de borte og dukket opp på Østbanehallen. Med priser som lå opptil 20 kr lavere pr bok enn det Avalon noensinne stilte opp med. Og med tusen ganger bedre kundesørvis også forresten.
Avalon gjorde det finfint i mange år, så var det noen som kjørte butikken i Oslo i dass, de skiftet lokale til noe som så ut som en lagerhall før de klappet sammen. Er usikker på om de fortsatt holder på i Bergen og Trondheim.
Misforståelsen ifht Avalon og Outland kan komme av at Outland så sitt snitt til å utvide til to butikker i Oslo da Avalon la ned butikken i Paleet. Smarteste de gjorde noensinne ser det ut som ifht antall kunder. Jeg handler der fordi de som jobber der vet hva jeg liker…
Og til Avil: Hurra! Nå ble jeg både rørt og glad. Jeg merker forresten at jeg stalker Gaiman med håp om at han kommer til Oslo igjen. Og vil lese høyt for oss alle med fine stemmen sin.
Avalon varfartet jeg i mange år, men da for tegneserier, aldri bøker. Vallhall har jeg aldri hørt om.
Det med å fly høyt på planleggingsstadiet kjenner jeg veldig godt igjen! Å, nå fikk jeg forferdelig lyst til å planlegge …
Ha ha, det med engelsktalende journalister veit jeg alt om. Jeg har gått lange turer med musikk på øret og svart klokt på spørsmål.
Akk, om jag vore där. Jeg har vært litt sliten i dagdrømmingen de siste årene.
Somewhere under the rainbow, Kjersti, somewhere soon.
Så fint sagt. Skjør og mektig. Det er akkurat sånn. *sukk*
Selv føler jeg meg mer skjør enn mektig i øyeblikket, men da jeg spiste middag for noen timer siden var jeg veldig, veldig gudbenådet og mektig. Det går opp og ned …
Tenkte jeg skulle hoppe inn fra ingensteder og si at jeg har lest boka di, og at det sannsynligvis er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Nå har du jo allerede fått mye skryt av mennesker som har voldsomt mye mer fantasyerfaring (om man kan si slikt) enn meg, men jeg ville nå si det likevel. *atten tomler opp*
Åh! Slike hopp-inn-frå-ingenstader-lesarar er då heilt fantastiske, oliyzia! Tusen takk!
Tilbaketråkk: Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid | Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på
Delirium, misforståelsen kom av at du ikke leste at jeg skrev «I BERGEN» i innlegget mitt. Outland-butikken i BERGEN lå tidligere i Christies Gate og het Valhall før den flyttet til Strandgaten (eller deromkring) og kalte seg Avalon. Så skiftet eierskapet til Outland-kjeden og dermed endret butikken også navn. Jeg vet det er samme butikken selv om den har flyttet, fordi det er de samme ansatte og den samme daglige lederen.
Tusen takk, Kristine, for årets sommerlektyre. Jeg forsøker alt jeg kan å la boka vare lenge, lenge, men det er vanskelig. Jeg var solgt etter prologen, og er veldig glad for at den fikk bli stående. Nynorsken din flyter aldeles fantastisk og burde være lettfattelig for de fleste. Språket i boka di er så vakkert, Kristine. Jeg gleder meg masse til bok nummer to og til å følge litt av skriveprosessen frem mot den her i bloggen din. God sommer – hilsen Lilja
Tusen takk, Lilja!
Ole: Jeg så sånn ca ved Beate sin kommentar at du holdt til i Bergen 😉 Men holder fortsatt på at Avalon og Outland ikke burde forveksles helt, selv om Bergens Outland tydeligvis kjøpte opp Bergens Avalon med innhold, hud og hår! (Som gjør meg litt nostalgisk trist på Avalon sine vegne egentlig).
Og mens jeg er i gang har Avil sitt uforbeholdne skryt at av jeg har møtt Neil Gaiman flere ganger (jada, jeg går også under navnet Idsartha) gjort at det har oppstått en liten misforståelse om at jeg er heldig nok til å kjenne mannen. Det er jeg desverre ikke, bare heldig nok til å ha møtt ham 3 ganger og hatt samtaler med ham to av dem. Han kjente meg igjen fra dag A til dag B da jeg traff ham to dager på rad; hvilket er godt nok for meg. Jeg er jo fullstendig starstruck av mannen…
Og eg som har trudd heile tida at Gaiman var grusomt godt gift og verna om privatlivet og greier. Og plutseleg har han ny kjærast på twitteravataren. Snøft.
Eg var jo…ikkje ledig, nei. Jaja.
Haha, Avil, du er ikke alene om å ha tenkt nettopp det.
Tilbaketråkk: Song for Eirabu (Kristine Tofte) « Bharfot