Det har vore tungt å komme seg attende til tastaturet. Å skrive si første bok er å vere ung. Det du gjer er enno ikkje viktig eller avgjerande, du har tida foran deg og kjem til å bli klokare, flinkare og betre seinare.

Å skrive si andre bok er å vere vaksen. Dei der ideane eg berre rabla ned, liksom, er blitt trykte og innbunde, kjøpt og lese og omtalt. Det blei keisamt å skrive, ei plikt, noko eg meinte eg burde.
Så no vender eg ræva til dykk alle, drit i forlag og lesarar og ungane mine og jobben og kva som måtte ligge i innboksen.

Berre for ei veke. Men eg har tenkt å narre meg sjølv til å tru at det er for alltid, og at det eg skriv igjen berre er slike rare idear eg får, og slett ikkje noko som andre skal lese.

Ha det på badet.

Ingen skal skulde meg for å ligge på stranda i alle fall. Eg skal sitje inne, under dyna, og skrive hemmelege kapittel.

Helsing Gamle Blakken.

Fola fola Blakken
Nå er Blakken god og trett
Blakken skal bli god og mett
Å fola fola Blakken
Huff, den leie bakken
Og den lange stygge hei
Den var riktig dryg for deg
Du gamle gamle Blakken
Far han kastet frakken
Blakken kan ei kaste sin
Svetter i det gamle skinn
Den snille snille Blakken
Snart skal Blakken sove
Ikke mer slit i dag
Ikke mer sele-gnag
Og ikke mer tråve

Fola fola Blakken
Går du inn i stallen din
Kommer vesle gutten inn
Og klapper deg på nakken
Ser du gutten smile
Hører du det bud har har
Han skal hilse dig fra far
I morgen skal du hvile
Drøm om det du Blakken
Bare ete bare stå
Kanskje rundt på tunet gå
Med vesle gutt på nakken

– Nordahl Rolfsen

Advertisements