Milan Kundera skriv i Romankunsten (norsk omsetjing ved Kjell Olaf Jensen, 1987):

ROMANFORFATTEREN (og hans liv) [Romancier (et sa vie)]. Romanforfatteren Karel Capek ble spurt om hvorfor han ikke skrev dikt. Svaret lød: «Fordi jeg avskyr å snakke om meg selv.» Hermann Broch om seg selv, Musil og Kafka: «Vi har ingen egentlig biografi noen av oss.» Det betyr ikke at deres liv var fattig på begivenheter, men at det ikke var ment å bli skilt ut, å bli offentlig, å bli gjenstand for en bio-grafi. «Jeg avskyr å stikke nesen i de store forfatternes dyrebare liv, og aldri skal noen biograf få løfte sløret av mitt privatliv,» sa Nabokov. Og Faulkner ønsker å «bli tilintetgjort som menneske, fjernet fra historien, ikke etterlate seg noe spor i historien, intet annet enn trykte bøker.» (La oss merke oss dette: trykte bøker, altså ingen ufullendte manuskripter, ingen dagbøker, ingen brev.) En nesten altfor velkjent metafor: Romanforfatteren river sitt livs hus og bygger sin romans hus med stenene. En romanforfatters biografier river altså ned det romanforfatteren har bygget opp, og de bygger opp det han har revet. Deres arbeid kan hverken kaste lys over verdien av eller meningen ved en roman – det kan til nøds identifisere enkelte murstener. I det øyeblikk Kafka tiltrekker seg større oppmerksomhet enn Josef K., er Kafkas posthume dødsprosess i gang.

Advertisements