Eg les framleis Kunderas Romankunsten, og er komme til ordlista hans. Då En spøk blei omsett til uhorveleg mange språk i 1968 og 1969, fekk Kundera meir enn litterær stjernestatus: Han fekk bøkene sine omskrive, redigerte og maltrakterte av omsetjarar på diverse språk. Han blei springande fortvila rundt etter orda sine, og kjende seg etterkvart som ein gjetar bak flokken av villsauer, – ein trist og latterleg mann.

Han blei til sist stansa, av sin gode ven Pierre Nora, som oppmoda Kundera til å skrive sin eigen ordbok. «En ordbok over romanene dine. Nøkkelordene, problemordene, kjærlighetsordene.»

Eg har plukka ut to av desse ordforklaringane, som har vore med meg sidan eg las dei for tjue år sidan, så lenge at eg nesten har trudd dei var allmenne.

LYRISK [Lyrique]. I Tilværelsens uutholdelige letthet er det snakk om to slags skjørtejegere: lyriske skjørtejegere (som søker sitt eget ideal i hver kvinne) og episke skjørtejegere (som søker kvinneverdenens uendelige variasjon i kvinnene). Dette tilsvarer det kalssiske skillet mellom det lyriske og det episke (og det dramatiske) – et skille som først dukket opp på slutten av 1700-tallet i Tyskland og ble mesterlig utviklet i Hegels Estetikk: Det lyriske er uttrykksformen for subjektiviteten som bekjenner seg, mens det episke skriver seg fra det lidenskapelige begjæret etter å gripe tak i verdens objektivitet. Slik jeg ser det, overskrider det lyriske og det episke estetikkens domene; de representerer to mulige holdninger mennesket kan innta til seg selv, verden og de andre (den lyriske alder = ungdommens alder).
Denne oppfatningen av det lyriske og det episke er dessverre så ukjent for franskmennene at jeg var nødt til å gå med på å la den lyriske skjørtejegeren bli den romantiske knulleren i den franske oversettelsen, mens den episke skjørtejegeren ble den libertinske knulleren. Det var den beste løsningen, men den gjorde meg litt trist til sinns likevel.

MACHO (og kvinnehater) [MACHO (et misogyne)]. En macho elsker det kvinnelige og ønsker å herske over det han elsker. Ved å forherlige den undertrykkede kvinnens arketypiske kvinnelighet (hennes morstilstand, fruktbarhet, svakhet, hjemmekjærhet, følsomhet, og så videre) forherliger han sin egen virilitet.
En kvinnehater har derimot en sann skrekk for det kvinnelige, han flykter fra de kvinnene som er altfor meget kvinner. En machos ideal er familien. En kvinnehaters ideal er å være ungkar med mange elskerinner; eller: gift med en elsket kvinne, uten barn.

Advertisements