Frierne må ikke være snakkesalige, sier min søster, de
må ligne harer og rever. De må ikke komme halsende,
men løpe lett og årvåkent. Jeg vil ha en frier med fly
og khakiklær, som Denys Finch Hatton.

– Ingvill Solberg

Eg les lite lyrikk, det vil seie: Eg prøver ofte, men gir opp. Ofte er det slik at eg forstår at poeten vil få meg til å føle noko, og så føler eg meg mest manipulert. Eller så finn ikkje tematikken gjenklang i meg, eller språket snakkar ikkje til meg.

Det hender likevel at dikt treff noko i meg, set mine eigne ord, kjensler og indre bileter i svingningar. Det er derfor eg prøver, igjen og igjen.

Og så har eg lagt merke til noko: Når det skjer, når dikt treff meg, les eg dei høgt. Eg gjer nesten aldri det med prosa. Det er noko med lyrikk som på eit vis talar i rommet mellom meg og andre, dikt eg likar er dikt eg vil dele.

Ingvill Solberg sine dikt har eg lese høgt. For mannen min, for mor mi, og for dotter mi.

Og dotter mi sat heile sist helg og teikna ut frå dikta eg hadde lese. Dikta skapte bilete i henne, og dei bileta var så annleis enn mine eigne at eg gjerne vil dele tilbake. Med dykk, og med Ingvill Solberg, så ho kan få sjå at orda hennar skapar noko i møtet mellom vaksne og born, mellom ord lese høgt og indre verd.

Min bror går ned
til dammen. Når ingen ser det,
legger han på svøm.

Når ingen ser det, slår han
med vingene, og skriker
sitt hese skrik.

– Ingvill Solberg