Det er feststemning på Kiwi sin søndagsopne butikk. Lattermilde og pratsomme damer i kjoler og skaut stimlar kring eine kassa, med armane fulle av tomme plastflasker. Det spring glade born rundt mellom hyllene, nokre et is, andre drikk brus, og fedrene ropar til kvarandre. Blide stemmer, eit språk som er framand for meg, men eg veit kva det er.
Utanfor står fem store bilar, og vrimmelen av folk mellom bilar og butikk er lågare enn meg, eg ser over dei mørke hovuda til fedrene, skauta til mødrene. Jentene i kassa på Kiwi freister visst forklare at dei fleste flaskene ikkje let seg pante, men tålmodet er stort hos dei tjukke, små damene.
Like brått som denne framandarta feststemninga velta inn over den vesle butikken er det over. Bilane blir fylt opp, i framseta sit småungar med ispinnar og brusflasker på fanget til smilande damer, ingen har sikkerhetssele, ingen er sure, ingen ser ut til å bry seg med at klokka er ni om kvelden og at det er skuledag i morgon.
Bilane køyrer ut av parkeringsplassen, og forlet oss. Attende står nokre få nordmenn, med sure fjes og posar med mjølk og brød og fårepølse til skulematen i morgon tidleg.
Romfolket er på veg vidare.
Vårlys 