Då eg las ferdig Aina Basso si ungdomsroman Ingen må vite ei kald og sein natt, måtte eg pakke meg inn i pledd og gå ut på terassen for å drikke ein bitter og røyke, medan eg tørka tårer og samla meg.

Andreboka Fange 59. Taterpige er for vaksne, men stemma til Basso er eit stykke på veg den same.
Knapp, poetisk, visuell.
Og igjen møter me ei jente som er i dei vaksne og styresmaktene si vald, på 1700-talet, i Noreg.

Der Ingen må vite sto i spennet mellom sart ungdomsforelsking og kvalmande overgrep, står Taterpige i spennet mellom fridommen på vegen med romfolket, og fangenskapet i tukthus og teneste.
Eg meinte, då eg hadde lese Ingen må vite, at Basso sin debut knapt kunne reserverast for ungdom. Då kunne eg ikkje sjå kvar den boka ikkje skulle vere for vaksne, og venta kan hende meir av det same no.

Men eg merker at kjensla og språket er endra, no når Basso skriv for vaksne. Ikkje tematisk, ikkje naudsynleg i råskap eller emosjonalitet. Snarare tvert om, så er den rå makta meir dempa ned no, og det emosjonelle aspektet meir introvert, meir underspelt.
Det er som Basso krev meir av meg no. Meir tid. Meir tålmod. Modnare lesnad, i form av evne til å lese mellom tekst, og mellom tida eg les. Denne gongen har tida mellom dei korte leseøktene vore lenger, og hatt meir å seie. Ho tillet seg å vere taus, Basso. Og dermed tillet ho seg også å kreve meir av meg som lesar.

Fange 59. Taterpige er som eit av desse fargebileta av born i Afghanistan. Store, grøne auge i solmørke andlet, fargestrålande tekstilar og smale føter mot sandfarga bakgrunn. Det er vakkert, så vakkert at estetikken, forma, poesien og komposisjonen pregar opplevingskvaliteten i ein slik grad at medkjensla mi svinn i det heile. Brått går det opp for meg, når eg ser slike bileter, at dette er born i krig, born som har det vondt. Og så stikk det like djupt som brått.

Aina Basso har fått mykje ros for det lyriske og stilistiske, med rette. Ho har ei særeigen stemme, og det er rein litterær nyting å lese bøkene hennar.
Men eg får lyst til å drøfte med henne, på same måte som med fotografane til National Geographic, om ikkje det vakre kan komme til å overskugge den lidinga den skal (skal den? eg trur det?) kontrastere. Det er kan hende ikkje mogleg for ein forfattar å sjå at ein sjølv skriv så gneistrande godt at det kan blende for det stygge. Og kan hende treng eg lese boka ein gong til, for å sjå forbi desse vedunderlege skildringane, og ta meir inn over meg kva overgrep romfolket har levd med.

For når meir brautande forfattarar ropar opp om den hårreisande mangelen på politiske bøker og engasjement, så kunne det jo vere dei skulle trekkje pusten djupt ned i magen, og lese Basso sine bøker i staden.

Ho er stillferdig, ho skriv poetisk. Men fytti helvete så mykje tematisk sprengkraft det er i desse bøkene. Ho viser fram vår blodige forhistorie, og dei kneisande nakkane som passerer romfolket sine tiggarar i Oslos gater, med argumenta «dei er organiserte», står i ubroten relasjon til vektaren sin arrestasjon av Maria, som også er skulda for å komme som del av ein stor, organisert flokk.

Det grip meg i glimt. Kan hende orkar eg ikkje meir enn glimt, og gir meg over i dekadent nyting av form.

Kan hende er det meg. Men eg trong ikkje pledd eller Gammal dansk i natt.

Til gjengjeld skal eg lese den om att. Den greip fatt.

Advertisements